Radarsatellitten ERS-2 ble pensjonist i 2011, etter 16 år på jobben.
Radarsatellitten ERS-2 ble pensjonist i 2011, etter 16 år på jobben.

Pensjonsalder for både mennesker og satellitter

Hei igjen. Etter 41 år med jobb i rom-bransjen, så har jeg nå blitt pensjonist. Men her på bloggen fortsetter jakten på klimafølsomheten, med dype tanker og nye satellittmålinger. I dag skal vi dessuten snakke litt om hvor lenge satellittene holder ut, og hvor lang tid det kan ta å bygge dem.

La oss først gå litt videre der vi slapp i januar-bloggen, nemlig spørsmålet om hvorvidt global temperatur i 2024 kommer til å bli enda høyere enn i 2023. Det kom en del kommentarer fra leserne, og jeg kan kvittere ut noen her:

  • Ja, jeg glemte å nevne at det blir solflekk-maksimum i 2024. Dette skal gi en fordel for 2024 i forhold til 2023, men forskjellen mellom to nabo-år er svært liten når det gjelder den totale utstrålingen fra sola (TSI). Denne solsyklusen er dessuten nokså svak, trolig en av de fem svakeste siden Dalton Minimum for 200 år siden.
  • Ja, havet har generelt stor treghet, og havoverflaten utenfor ENSO-området har startet ut betydelig varmere nå enn i fjor på samme tid. Det kan tilsi ny rekord i 2024.
  • Men samtidig mener noen av dere  at den ekstraordinære økningen synes å avta, og at 2024 derfor kan ende nærmere det gamle rekordåret 2016, et stykke bak 2023.    

Den samme diskusjonen går fortsatt blant fagfolk rundt om i verden. Ingen er (foreløpig) helt sikre på hvorfor 2023 ble et så veldig varmt år, og hva konsekvensene er for 2024. En ytterst interessant situasjon.

Når det gjelder 2024, så har januar måned nettopp satt en klar ny varmerekord i nedre troposfære:

Ny januar-rekord for global temperatur i nedre troposfære (UAH). (Bilde fra Roy Spencers blogg).
Ny januar-rekord for global temperatur i nedre troposfære (UAH). (Bilde fra Roy Spencers blogg).

Trenden i UAH-måleserien har nå klatret opp til 0,15 grader pr tiår, men har neppe stabilisert seg enda, for UAH-trendverdien var bare 0,11 da nåværende versjon UAH6.0 ble introdusert i april 2015.

Havnivået

Jeg nevnte for et par blogger siden de amerikanske satellitt-forskernes estimat for akselerasjonen i globalt havnivå. Nylig har franske forskere (Guerou et al: "Current observed global mean sea level rise and acceleration estimated from satellite altimetry and the associated measurement uncertainty", Ocean Science, 2023) publisert sin oppsummering av måleserien fra og med Topex-Poseidon (januar 1993) til og med Jason-3 (desember 2021). Deres tall for henholdsvis stigning og akselerasjon er 3,3 mm/år og 0,12 mm/år2. Hvis vi forlenger den kurven i 100 år, så gir det en stigning på 93 cm i globalt havnivå.

En interessant kommentar fra det franske forskerteamet, er at altimeter-målenøyaktigheten nå har kommet ned til et nivå der kunnskapen om den geodetiske referanserammen ("hvor er Jordas sentrum?") vil begrense hvor nøyaktig akselerasjonen i globalt havnivå kan beregnes i årene framover.  

Pensjonsalderen i rommet 

Så til jordobservasjonssatellittene og deres pensjonsalder eller levealder. Den kanadiske Radarsat-2 har vært en virkelig arbeidshest – den har nå passert 16 operative år i bane, og fortsetter å gi info til norske myndigheter om skipsposisjoner, oljesøl og iskanten. Dens europeiske radar-kollega Sentinel-1A har gått der oppe i snart 10 år, mens lillebroren Sentinel-1B plutselig sluknet i bane i 2021, bare 5,5 år gammel.

Her kan også nevnes at Europas første radarsatellitt, ERS-1, døde på post i mars 2000, snaut 9 år gammel, og fortsatt flyr der oppe som et kollisjonsfarlig spøkelse. Etterfølgeren ERS-2 ble «pensjonert» i september 2011 etter 16 operative år, og ble deretter senket til en lavere bane for å bremses ned på naturlig vis (den kommer til å falle ned om ikke så lenge). 

Den digre ENVISAT (8 tonn) overtok etter ERS-2, men sluttet plutselig å virke i 2012 , og går der oppe nå som et kjempestort romskrot-objekt. Heldigvis har ikke ENVISAT kollidert med noen andre enda. En dag vil det kanskje komme en "ESA-taubåt" og trekke både ERS-1 og ENVISAT ned fra den populære banehøyden hvor de går i dag.

I den motsatte enden av skalaen, er de satellittene som fortsatt ikke har kommet opp i bane. Det klassiske eksempelet her er ESAs forskningssatellitt EarthCARE, som skal studere sammenhengen mellom skyer, aerosoler, innstråling og utstråling.

Byggestart for EarthCARE var allerede i 2007, og tidlig i min blogg-historikk her på forskning.no finnes det sikkert noen utsagn om at "jeg helst vil se resultater fra EarthCARE før jeg konkluderer når det gjelder feedback og klimafølsomhet". Vel, den satellitten er blitt veldig forsinket, men det blir oppskytning i år – kanskje. Hovedårsaken til forsinkelsen var at måleinstrument-teknologien ikke var moden nok. Selve satellittplattformen har vært ferdig lenge. 

At det fortsatt er behov for EarthCARE, ser vi fra det faktum at klimamodellene fortsatt spriker veldig mye. Pussig nok har de gamle klimamodellene (CMIP3) som ble kjørt for IPCC4, truffet veldig bra på den globale temperaturutviklingen, mens mange av modellene som ble kjørt for IPCC6, synes å gi for sterk sky-feedback. 

Gjennomsnittet av klimamodell-prognosene som ble kjørt i 2004, har truffet meget bra hittil. (Bilde: Gavin Smith, Realclimate.org).
Gjennomsnittet av klimamodell-prognosene som ble kjørt i 2004, har truffet meget bra hittil. (Bilde: Gavin Smith, Realclimate.org).

Det var alt for i dag. Hvis noen av leserne har veldig lyst til å diskutere tekst eller figurer, så skal jeg prøve å svare litt på denne eposten: romsjef@gmail.com.

Vi ses igjen her på bloggen utover vinteren og våren. 

Powered by Labrador CMS