Sjøisen 27 september. (Data: AMSR2)

Refleksjoner etter rapporten

Der kom IPCC med sin spesialrapport om havet og cryosfæren. Dette er temaer der viktige satellittmålinger startet opp i henholdsvis 1979 (sjøisens utbredelse), 1992 (havnivå, iskappens høyde) og 2002 (tyngdefeltendringer). Legg også til at ARGO-bøyenes målinger av temperatur nedover i havet, kom på plass rundt 2005. Og dermed trenger man ikke å være rakettforsker for å forstå at det har kommet viktige målinger i de seks årene som har gått siden IPCC5 publiserte sin Physical Science Basis høsten 2013.

Så – er budskapet det samme som i 2013? Ja, i stor grad er det det, men jeg synes dette er en mye bedre rapport. Dessuten har den blitt mye bedre formidlet etter at den ble framlagt (ikke så rart, siden temaet er mye smalere).

Et moment som er verd å huske på, er at CO2-hypotesen står mye sterkere nå enn i 2013.

I løpet av disse 6 årene har det – slik jeg ser det – ikke kommet en eneste vitenskapelig publikasjon som seriøst utfordrer CO2-hypotesen.

Og hvis man ser på global temperatur (HadCRUT4), så har de fem siste årene også vært de fem varmeste årene (fra toppen: 2016, 2015, 2017, 2018, 2014, 2010, 2005, 1998). La meg tilføye at 2019 i øyeblikket ligger an til å kapre tredjeplassen på denne listen.

Men den viktigste forskjellen, er at denne rapporten er så krystallklar på at skaden allerede er skjedd: Store endringer er i kjømda – uunngåelig – når det gjelder havnivået, og snøens og isens utbredelse.

Dette er geofysiske endringer av en størrelsesorden som våre besteforeldre aldri opplevde, og som kommende generasjoner vil måtte forholde seg til.

Globalt havnivå målt med altimetersatellitter. Den nye IPCC-rapporten antyder at det er den stiplete kurven som er riktig i starten av måleserien, og at det dermed er en ganske tydelig akselerasjon å se i satellittmålingene. Uansett kommer nok kurven til å akselerere utover i dette århundret. (Bilde: CNES, LEGOS, CLS)

At iskappen på Grønland allerede har begynt å smelte, det har vi visst i noen år. Men vi vet også at det er klare naturfaglige grenser for hvor raskt Grønlandsisen kan klare å smelte. Derimot har iskappen i Antarktis – på lang sikt – et helt annet skadepotensial for verdens kystområder.

Således er to av de viktigste budskapene i denne rapporten fra IPCC at:

  • Det er en akselerasjon i globalt havnivå, og vi vet hvorfor.
  • Det ser ut til at nedsmeltingen så smått har startet i Vest-Antarktis, og den kommer (dessverre) til å øke.
Forventet bidrag til havnivåstigningen i vårt århundre fra henholdsvis Grønland, Antarktis og isbreer andre steder, for lavt utslippsnivå (blått) og høyt utslippsnivå (rødt). (Fra IPCC SROCC, 2019)

Rapporten sier sikkert noe viktig om kjemiske og biofysiske aspekter ved havet også, men dette er så langt utenfor mitt kompetanseområde at andre får kommentere det.

Sånn sett i ettertid ...

Det skal sies – man klarte å utrette mye godt her i verden med bruk av fossil energi gjennom et par århundrer. Aldri har den menneskelige biomassen vært så stor, og aldri har vel menneskets gjennomsnittlige levealder (globalt sett) vært høyere. Men nå er det bare å brette opp armene og hindre at det hele sporer av. Forskningen, forvaltningen, næringslivet, teknologene, formidlerne og politikerne har alle muligheten til å bidra til at skuta kommer sånn noenlunde trygt i havn. Men denne IPCC-rapporten fastslår – krystallklart – at det kommer til å bli en ny havn. Klima 2.0 kommer til å bli annerledes, og dette er menneskers verk.

Og hvis det er ett ord som kommer til å stå igjen etter denne IPCC-rapporten og de andre rapportene som nylig kom fra Verdens Meteorologiorganisasjon og Røde Kors , så er det "klimatilpasning". Jeg hadde i mange år et inntrykk av at svært ivrige naturvernere nødig ville snakke om klimatilpasning, sannsynligvis fordi dette kunne flytte fokus bort fra kampen om utslippskutt. Med denne rapporten er det ettertrykkelig slått fast fra IPCC at verden ha to tanker i hodet samtidig: Tiltak for å tilpasse oss de klimaendringene som faktisk kommer, og tiltak for å redusere utslippene og/eller trekke klimagasser ut av atmosfæren.

Mer om TCR

Avslutningsvis noen ord om den transiente klimaresponsen (TCR). Som bloggens lesere har sett gjennom mange år, så har jeg påpekt at observasjonene i vår tid har indikert en noe lavere TCR-verdi (1,3 - 1,4 grader) enn gjennomsnittet for klimamodellene som ble kjørt for IPCC5-rapporten (1,8 grader). I den nylig framlagte spesialrapporten fra IPCC er det i stor grad fortsatt modellkjøringene fra IPCC5 som er benyttet når det gjelder prognosene fram mot 2100 0g 2300. Skyter de for høyt?

Det har de siste årene kommet publikasjoner som viser at måleserien HadCRUT4 underestimerer den globale temperaturøkningen. De siste seks årenes globale temperatur har dessuten vært veldig høy, mens solaktiviteten har vært lav. Og den nye generasjonen av klimamodeller som kjøres for IPCC6, melder om fortsatt høy klimafølsomhet. Dette er faktorer som kan tilsi en noe høyere TCR-verdi enn jeg har tippet.

Det gjenstår å se hvilken verdi for TCR som vil bli "best estimate" når IPCC6 kommer, men den vil neppe bli justert mye ned. Vi får se om vi møtes på halvveien. Uansett - CO2-effekten er reell, og verden har et problem.

Men tross dårligere skiføre, kraftigere regnbyger, høyere stormflo og økt skredfare, så kommer nok Norge til å forbli et meget attraktivt land å bo i fram mot 2050. Så man må ha med seg det globale og langsiktige perspektivet når man bruker ordet "klimakrise" her hjemme. Men da er det nok et riktig ord å bruke.

https://www.ipcc.ch/srocc/download-report/

https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2019/september-2019/dramatiske-endringer-i-hav-og-is/

https://library.wmo.int/index.php?lvl=notice_display&id=20799#.XY-GoC_JKfV

https://www.rodekors.no/globalassets/globalt/rapporter-program-avtaler/humanitar-analyse-rapporter/2019-ifrc-codn-en-final.pdf

Vel, god høstferie, til de som skal ha det. Jeg må på jobben ...

Powered by Labrador CMS