Som varslet i forrige innlegg her på bloggen, så ble det en solid ny varmerekord for global temperatur i juni måned. Både den amerikanske (NOAA) og europeiske (Copernicus) reanalysen har fastslått at det ble satt ny juni-rekord med god margin.

Noen andre juni-rekorder i år som også bør nevnes her:

• Rekordlav sjøis-utbredelse globalt
• Rekordlav sjøis-utbredelse i Antarktis
• Rekordvarmt i havoverflaten globalt

Også litt opp i troposfæren begynner det nå å merkes at noe er på gang. Jeg tippet i forrige innlegg her på bloggen at det kunne bli medaljeplass for den satellitt-målte globale temperatur-anomalien i nedre troposfære. Resultatet ble henholdsvis andreplass (UAH TLT) og tredjeplass (RSS TLT).

Også juli måned har startet knallsterkt når det gjelder både havtemperaturen, global temperatur og sjøisen. Så her er det bare å starte nedtellingen til nye rekordnoteringer for juli. 

Ja, med de voldsomme juni- og -juli-noteringene i år, så har faktisk 2023 spist opp ganske mye av forspranget som 2016 opparbeidet seg gjennom vinteren og våren. Kan 2023 klare å storme i mål som det varmeste året, ett år før skjema? Kanskje målt ved overflaten, men ikke i troposfæren, der kommer rekorden i 2024.

Som dere sikkert har sett i avisene, så er det rekordvarmt også i Nord-Atlanteren. Dette spiller inn på sommerværet på Grønland. Det har vært uvanlig mye smelting på iskappen der den første uken i juli:

En fersk vitenskapelig publikasjon som jeg har lyst til å fortelle litt om her, er “Time-variations of the climate feedback parameter λ are associated with the Pacific Decadal Oscillation” (Meyssignac et al, Communications Earth & Environment, 2023). 

Der benyttes både satellittmålinger, ARGO-bøyer og modeller for å studere hvor godt kloden vår klarer å kompensere for økt pådriv. Også disse forfatterne konkluderer med at det er en viktig mønster-effekt («pattern effect») som gjør at den globale oppvarmingen (målt ved Jordas overflate) går ulikt fra ett tiår til det neste. De finner et godt samsvar med hvilken modus Pacific Decadal Oscillation (PDO) befinner seg i. PDO er i seg selv ikke noen kilde til global oppvarming, men klodens evne til å kvitte seg med overskuddsvarme varierer ganske mye med hvor i Stillehavet det er varmere/kaldere enn normalt.

Fortsatt har vi ikke hatt CERES-satellittmålinger eller ARGO-bøyemålinger gjennom en hel PDO-syklus, så man skal være litt forsiktig med å konkludere. Men trolig er klimaforskerne på sporet av noe viktig her, og i lys av denne publikasjonen vil kanskje CO2-skeptikere etter hvert slutte å snakke om «pause» og at «nå har den globale oppvarmingen stoppet». Uansett, den globale oppvarmingen er meget reell, spørsmålet er hva som kan/bør/skal/må gjøres med det.  

Ellers fra romfartens verden må selvsagt nevnes at det europeiske romteleskopet EUCLID heldigvis kom seg trygt opp i bane sist uke. Dessuten er det litt rart å tenke på at den europeiske bæreraketten Ariane-5 nylig hadde sin siste oppskytning. Jeg husker fortsatt godt at den aller første Ariane-5 eksploderte på jomfruturen i 1996. Nå er Ariane-5 blitt pensjonist, og neste år er det min tur.