Kurven for global temperatur fikk et nytt toppår i 2024.

Rekordvarmt 2024, hvor går 2025?

2024 ble det varmeste året som er målt hittil, både ved overflaten og oppe i atmosfæren. Her kommer tipsene for 2025.

Publisert

Hei igjen. Så vidt jeg husker, så var det under El Niño'en i 2009/2010 at jeg begynte å blogge her på forskning.no. Det har altså gått 15 år. Bloggen min ble gjenstand for en del oppmerksomhet de første årene: Det var tusenvis av kommentarer, bloggen ble drøftet i en masteroppgave i journalistikk, og jeg ble dratt inn i radioprogrammer og bokprosjekter.

Nå er det ganske stille, og greit er det. Hovedpoengene mine er vel for lengst banket inn i både gamle og nye lesere: Satellitter er bra å ha, og de forteller oss om en klode i endring, med global oppvarming, is-smelting og havnivåstigning. 

Fysikkens lover forteller oss hvorfor dette skjer, og det er så langt naturvitenskapen kan ta oss. Hva som er riktig politikk å føre, det ligger et stykke bortenfor naturvitenskapens horisont. Men vitenskapens menn og kvinner tas selvsagt med på råd når kursen skal stakes ut.

Året som gikk

2024 ble – som forventet – det varmeste året som er registrert hittil. Mange faktorer bidro til dette rekordresultatet, i tillegg til den menneskeskapte økningen av klimagasser i atmosfæren. Spesielt må nevnes El Niño'en i 2023/2024, reduksjonen av svovelutslipp fra internasjonal skipsfart, og vanndamp-økningen i stratosfæren fra det undersjøiske vulkanutbruddet Hunga Tonga for tre år siden. 

2024 ble det nye rekordåret for global temperatur.

Etter to rekord-år på rad, vil det nok ta noen år før vi ser en ny global temperatur-rekord ved jordoverflaten og oppe i troposfæren. Derimot forventer jeg ny rekord for varmemengden i verdenshavene allerede i 2025. Mer om dette lenger ned.   

Sjøisens utbredelse globalt var nede på rekordlave nivåer noen uker i juli, oktober og november i 2024, mens nå ved årsskiftet er det ikke så ekstremt, globalt sett. Året 2024 avsluttes riktignok med svært lite sjøis i Arktis, men nær normalen i Antarktis. Denne satellitt-måleserien startet i 1979.

Iskappen på Grønland fortsatte å avgi vann til verdenshavene i 2024, mens iskappen på Antarktis knapt har endret sin vekt de siste tre-fire årene. 

I figuren her ser vi hvordan isens tykkelse har avtatt henholdsvis sentralt og i ytterkanten på Grønland, målt med altimeter (høydemåler) på satellitter fra ESA (Cryosat/radar) og NASA (ICESat-2/lidar) gjennom et drøyt tiår:

Nedsmeltingen av Grønland skjer primært i ytterkanten av iskappen.

Globalt havnivå gikk kraftig ned gjennom første halvdel av 2024, trolig på grunn av store nedbørsmengder i områder der vannet ikke raskt rant ut i havet, deriblant Sahel-området og Australia. Nå på slutten av året ser kurven ut til å være på vei opp igjen:

Kurven for globalt havnivå har svingt mye gjennom 2024.

2024 var et år med svært ujevn fordeling av tørke og flom på kloden vår. Det ble tidlig snakket om tørken i Amazonas, og utover høsten rapporterte norske massemedier om tørke i det sørlige Afrika. Begge deler er lett synlig i kartet fra tyngdefeltsatellittene, her for oktober måned: 

Oktober-kartet fra tyngdefeltsatellittene viser tørke i Amazonas og det sørlige Afrika, svært mye vann i Sentral-Afrika, og godt med vann i Sahel-området.

Satellittene i året som gikk

Selv om høy solaktivitet har rensket opp noe der oppe, så har antallet satellitter i bane fortsatt å øke i 2024, særlig grunnet store oppskytninger av lavbane-kommunikasjonssatellitter fra SpaceX/Starlink og nye kinesiske aktører. 

Jeg tilbrakte i sin tid mye forskertid med målinger fra radarsatellitter, og derfor var det veldig gledelig å se at den europeiske radarsatellitten Sentinel-1C kom trygt opp i bane i desember. Det første bildet fra den nye satellitten, ble tatt over Nordaustlandet på Svalbard:

Det første bildet fra den nye europeiske radarsatellitten Sentinel-1C viste bl. a. den store isbreen Austfonna på Nordaustlandet, Svalbard.

Radarsatellitter kan "se" igjennom skyene, og dermed er man sikret et godt bilde hver gang slike satellitter passerer med instrumentet påslått. De bruker imidlertid mye strøm, og må ta seg pauser underveis. 

Tips for 2025:

Vel, da er det tid for å se inn i krystallkula. Her er noen av de bakenforliggende variablene: 

  • Klimagass-utslippene globalt fortsetter trolig på omtrent samme høye nivå i 2025.
  • Stillehavet har gjort et tappert forsøk på å lage en liten La Nina nå ved årsskiftet, men jeg tror at den fisler bort i løpet av våren, og at 2025 derfor blir et ENSO-nøytralt år. 
  • Solflekk-aktiviteten fortsetter å være høy i 2025.
  • Temperaturøkningen i havoverflaten som skyldes overgangen til renere drivstoff i skipsfarten, har kommet for å bli. 
  • Stratosfæren er i ferd med å normaliseres etter Hunga-Tonga-utbruddet for tre år siden.   

I lys av dette blir mine tips for 2025 slik: 

  • Global temperatur ved overflaten: Tredje- eller fjerdeplass.
  • Global temperatur i troposfæren: Fjerdeplass.
  • Varmemengden i havet: Ny rekord.
  • Sjøisen globalt: Ikke blant de tre laveste. 
  • Antall dager uten solflekker: Null, eller kanskje en.
  • Globalt havnivå: Ny rekord i løpet av året.

Og som vanlig: 

Disse tipsene er gjort under en antakelse om at det ikke kommer noe stort, nedkjølende, vulkanutbrudd i 2025. Det har imidlertid gått mer enn 30 år siden det forrige store utbruddet av denne typen (Pinatubo), så det neste er  kanskje ikke så langt unna?

Sånn, da var tipsene innlevert. Vi ses igjen her på bloggen senere i år. 

Powered by Labrador CMS