De sivile satellittbildenes historie

Allerede tidlig på 1960-tallet, noen få år etter oppskytningen av den første satellitten Sputnik-1, så var de første militære spionsatellittene i bane for å ta detaljerte bilder.

Den første sivile jordobservasjonssatellitten, Landsat-1, ble skutt opp i 1972, og hadde en detaljoppløsning på ca. 80 meter, som på senere Landsat-satellitter ble forbedret til 30 meter. Deretter går historien om de sivilt/kommersielt tilgjengelige satellittbildene omtrent slik:

1980-tallet: De franske SPOT-satellittene kommer på markedet med 10 meter oppløsning, klart bedre enn Landsat. SPOT-1 fikk en "flying start"da den ble brukt for uavhengig kartlegging av brannen ved atomkraftverket i Tsjernobyl i 1986.

1990-tallet: Bilder fra tidligere sovjetiske spionsatellitter med 2 meter oppløsning kommer i salg kommersielt. Amerikanske satellittbyggere ønsker å kunne konkurrere i dette markedet.

2000-tallet: Amerikanske myndigheter tillater kommersielle satellitter med meget god oppløsning. Først opp i bane er Ikonos-1 med 1 meter oppløsning.

2010-tallet: Grensen senkes videre til 50 cm og senere til 25 cm. Det er nylig gitt lisens til å selge enda bedre bilder kommersielt.

I dag har flere kommersielle selskaper ganske store konstellasjoner i bane med jordobservasjonssatellitter som kan ta bilder med oppløsning bedre enn 1 meter. Blant disse er selskapene Airbus, MAXAR og Planet.

Det er også en tilsvarende utvikling på gang når det gjelder radarsatellitter, som kan se igjennom skyene og om natten. De første radarsatellittene fra NASA (1978) og ESA (1991) hadde ca. 30 meter oppløsning. I dag er det flere kommersielle aktører i bane som kan levere radarbilder med oppløsning ca. 1 meter.

For lesere som er interessert i satellittovervåkningens tidlige historie og nedgradert informasjon om gamle militære satellittprogrammer, så anbefales denne klassiske artikkelen fra George Washington University.

Global temperatur

Her nede ved jordoverflaten har de første rapportene kommet for global temperatur i februar. Kloden er fortsatt preget av La Niña i Stillehavet, og Copernicus og JMA har meldt at årets februar måned plasserte seg som den femte eller sjette varmeste ved overflaten. Satellittmålt global temperatur i troposfæren – som er enda mer følsom for ENSO-tilstanden - kom ikke inn blant de ti varmeste denne vinteren. Global temperatur midlet over de siste 12 månedene ligger mellom 1,1 og 1,2 grader over nivået for perioden 1850-1900.

Havnivået

Mens månedsrapportene for sjøisens utbredelse og global temperatur publiseres med bare noen få dagers etterslep, så tar det flere måneder før datamaskinene får tygget seg ferdig med altimetermålingene av globalt havnivå og tyngdefeltmålingene over Grønland og Antarktis. I skrivende stund er havnivåkurven oppdatert til 14. desember, og vi ser at den ligger høyt over trendlinjen på 3,5 mm/år.

For noen uker siden kom det ut en viktig rapport fra NOAA i USA: "Global and Regional Sea Level Rise Scenarios for the United States: Updated Mean Projections and Extreme Water Level Probabilities Along U.S. Coastlines".

Budskapet her er velkjent – kombinasjonen av global oppvarming og landheving/nedsynking gjør at USAs østkyst og særlig kystområdene i Mexicogulfen kommer til å bli vesentlig hardere rammet av den kommende havnivåstigningen enn USAs vestkyst, Alaska og Hawaii. Et lettfattelig budskap fra rapporten er at havnivået trolig vil øke like mye i løpet av de neste 30 årene som det har gjort på de siste 100 årene. En tydelig akselerasjon, altså.

Sjøisen

I Antarktis var man svært nær minimumsrekorden for sjøisens utbredelse både i januar og februar. Globalt sett (nord + syd) kan minimumsrekorden for mars bli utfordret.

Iskappene

Kurven for iskappen på Grønland er nå oppdatert av NASA til 17. desember, så vi tar med den her. Trenden for massetapet på Grønland gjennom 20 år med målinger fra satellittene GRACE og GRACE-FO er 275 milliarder tonn (Gt) pr år. Tilsvarende tall for Antarktis er foreløpig "bare" 152 Gt/år.