Først en ny episode i serien «Jakten på klimafølsomheten». Som noen av leserne husker, så konkluderte den siste store IPCC-rapporten (AR6) at cirka 3 grader er det beste estimatet for likevektsklimafølsomheten (ECS). 

Fra tid til annen kommer det nye publikasjoner som kommenterer og justerer på dette estimatet, i lys av nye målinger eller dypere forståelse for ulike prosesser i klimasystemet. Etter hvert som vi har fått bedre målinger og forståelse for aerosolenes rolle, så er det skyenes oppførsel som bidrar til den største usikkerheten.

I artikkelen «Anvil cloud thinning implies greater climate sensitivity» (Sokol et al, 2024) har forskere fra Seattle og Oslo sett nærmere på ambolt-skyer (anvil clouds) som brer seg ut oppe ved tropopausen, der troposfæren møter stratosfæren. 

Som skyer flest, så reflekterer ambolt-skyer sollys bort før lyset rekker å varme opp jorda, men de bidrar også i utstråling og tilbakestråling av langbølget varmestråling. Og der hvor disse skyene er tynnest, slipper noe lys igjennom på vei ned, mens varmestråling fanges på veien opp.

Forfatterne omtaler i artikkelen sin et tidligere ECS-estimat på 3,1 grader fra World Climate Research Programme, og konkluderer i sitt eget arbeid, etter mer detaljert modellering av slike skyer, at ECS-estimatet må jekkes ytterligere noen tideler opp, til 3,4 grader.

Som vi ser av figuren, så er det fortsatt betydelig usikkerhet når det gjelder klimafølsomheten. Men inntil videre er vel en ECS-verdi på tre grader et greit nok utgangspunkt for langtidsplanlegging og klimapolitikk, ja. 

Varmen i havet

I fjor kom ARGO-ekspert Karina von Schuckmann og medforfattere med den viktige publikasjonen «Heat stored in the Earth system 1960–2020: where does the energy go?» (von Schuckmann, K. et al., Earth Syst. Sci. Data 15, 1675–1709, 2023). 

I årets publikasjon «Ocean heat content in 2023» (Cheng, von Schuckmann, et al, Nature Reviews Earth & Environment, April 2024) har de oppdatert tallene for varmeøkningen i havet ut kalenderåret 2023. Og – som de fleste sikkert har fått med seg – varmeøkningen i havet fortsatte til nye rekordhøyder i året som gikk. Denne figuren viser godt hvordan varmemengden over tid har økt i de ulike dybdene i verdenshavene:

Det er betydelige endringer vi ser utfolde seg i denne figuren. Forfatterne påpeker likevel i oppsummeringen at havet egentlig er veldig tregt, så vi må være forberedt på en videre oppvarming av verdenshavene i flere hundre år framover.

Flommer i en varmere verden

Den neste artikkelen er «Global Projection of Flood Risk With a Bivariate Framework Under 1.5 – 3.0°C Warming Levels» (Huang et al, Earth’s Future, AGU, April 2024). Forfattere fra Wuhan i Kina og Oxford i England har her gjort beregninger for tusenvis av elveløp rundt om i verden. 

Som referanseperiode for flomnivå bruker de tredveårsperioden 1985 – 2014, og de beregner hvor mye hyppigere en femtiårsflom fra denne perioden vil komme i en verden som har blitt henholdsvis 1,5 grader, 2 grader, 2,5 grader og 3 grader varmere enn før-industrielt.

At den globale oppvarmingen stopper på bare 1,5 grader, anser jeg som nokså urealistisk, så la oss derfor heller se på hva forskerne finner for en verden som har blitt 2 grader varmere. Samlet sett viser tallene deres at «50-års flommen» da vil komme med 30 års intervall. 

Kartene i artikkelen viser imidlertid at store snø-smelteflommer på den nordlige halvkule (for eksempel Glomma, Namsen og Tana her hjemme i Norge) vil komme sjeldnere, og dette modererer det globale gjennomsnittstallet noe. 

I områder der regnflom er hovedtrusselen, som i Frankrike/Tyskland, sør-øst i USA og det østlige Kina, vil 50-års flommen komme dobbelt så ofte når 2-grader’n passeres.

Virker skogen oppvarmende eller nedkjølende?

Så over til artikkelen «Accounting for albedo change to identify climate-positive tree cover restoration» (Hasler, Williams, et al, Nature Communications, 2024).

Spørsmålet om hvorvidt skogplanting og tilgroing er et effektivt tiltak for å motvirke den globale oppvarmingen, har vært omstridt, også i den hjemlige debatten. Ingen er i tvil om at mer skog vil trekke CO₂ ut av atmosfæren og dermed redusere den CO2-drevne oppvarmingen av kloden. 

Men dersom mørke trær vokser opp i områder med lys bakke (f eks en norsk fjellvidde som er snødekket store deler av året) så vil albedo-endringen gjøre at mindre sollys reflekteres ut i verdensrommet, og således gi et oppvarmingsbidrag.

Svaret på spørsmålet avhenger derfor av geografien, og følgende figur fra artikkelen viser dette. I de blå områdene vil mer skog bidra til nedkjøling av kloden. I de røde områdene vil mer skog gi ytterligere global oppvarming. 

Det er lett å se av figuren at det å verne tropisk skog, er et tiltak som motvirker global oppvarming, mens det å kle den norske fjellheimen med mørk furuskog, trolig vil bidra til en enda varmere klode.

Forfatterne understreker imidlertid at det er noen ytterligere faktorer som kanskje ikke er godt nok modellert. Et aktuelt spørsmål er kanskje i hvilken grad ny skog kan påvirke skydekket i et område?

Global temperatur 

Til slutt en liten oppdatering når det gjelder global temperatur. April-tallene så langt viser at 2024 fortsatt øker forspranget på 2023 i kampen om å bli det varmeste året:

Men 2023 hadde en meget sterk innspurt, så her er intet avgjort. Vi får komme tilbake til dette neste gang her på bloggen.