Hei igjen. Jeg har strevd litt med det nye publiseringsystemet her på forskning.no, men nå håper jeg at jeg har fått schwung på det.

Verden fortsetter sin gang i retning av en vesentlig varmere klode – med god hjelp fra industri, kraftproduksjon, jordbruk og folk flest. Vi er i ferd med å passere en grad varmere (globalt) enn det såkalte "før-industrielle nivået" - og 1,5 grader er i sikte, nær sagt uansett hva vi gjør.

Nylig kom de første nyhetene om den neste generasjonen med klimamodeller, som kjøres for CMIP6/IPCC6. Som kjent stappes ikke klimafølsomheten (ECS) inn i modellene a priori, den beregnes som et resultat av all fysikken og parametriseringene som modellene består av. Meldingene så langt er at noen oppdaterte klimamodeller har uendret klimafølsomhet, mens andre nå viser enda høyere klimafølsomhet. Dette er generelt dårlig nytt for kloden vår, for klimamodellene i CMIP5/IPCC5 hadde mer enn høy nok klimafølsomhet til å sette 2-gradersmålet i fare.

Jeg har ikke sett verdiene for transient klimarespons (TCR) fra de nye klimamodellene enda, men dersom disse også er høyere enn før, så blir spørsmålet hvordan dette kan være forenlig med den observerte temperaturøkningen, som indikerer en TCR-verdi på 1,3 eller 1,4 grader – riktignok med noe usikkerhet.

Kan det være at vi har undervurdert den globale oppvarmingen så langt? Et hint om dette kom nylig fra AIRS-instrumentet på NASA-satellitten Aqua. AIRS har gitt oss et (nesten) uavhengig estimat av global overflatetemperatur de siste 15 årene, og indikerer at den "klassiske" temperaturserien HadCRUT4 (i denne korte perioden) har undervurdert den globale oppvarmingen, fordi temperaturøkningen er kraftigere i områder der HadCRUT4 ikke har dekning. Temperaturserien fra NASA GISS kom noe bedre ut av sammenlikningen, men også denne ligger litt i underkant sammenliknet med AIRS.

Et annet moment når det gjelder TCR, er at det er først de siste to-tre årene at oppvarmingen synes å ha "brutt igjennom" når det gjelder sjøisen i Antarktis. Mange år med lite sjøis i Antarktis framover vil løfte temperatur-trenden ytterligere. Vil vi snart få se TCR-estimater som krabber over 1,5 grader? Jeg håper ikke det.

Den store jokeren når det gjelder TCR, er ellers estimatet av pådrivet fra aerosolene. Vi får komme tilbake til dette. Men det minner meg om at da jeg startet bloggen for snart ti år siden, så skrev jeg at jeg gjerne ville ha med meg noen år med målinger fra ESA/JAXA-satellitten EarthCARE før jeg konkluderte noe om klima og global oppvarming. EarthCARE skal måle både skyer, aerosoler og utstråling, med henholdsvis laser, radar og radiometer (slik som diverse satellitter i NASAs A-Train har gjort i fellesskap). Dessverre er EarthCARE ytterligere forsinket – og den kommer ikke opp i bane før et stykke ut på 2020-tallet. Mange av ESAs jordobservasjonssatellitter har vært store suksesshistorier, men EarthCARE har blitt en lidelseshistorie.

Den nye ferden til Månen

Litt lenger ute i rommet har NASA lenge vært i gang med å etablere et samarbeid med gamle partnere fra den internasjonale romstasjonen om et nytt fellesprosjekt – Lunar Gateway og landinger på Månen. Planene har vært å ha de første astronautene på Månens overflate i 2028. Men som kjent – for noen uker siden kom Det Hvite Hus med ordre til NASA om å landsette astronauter på Månen allerede i 2024.

Hvordan dette vil innvirke på samarbeidet mellom NASA, ESA, JAXA og CSA er mildt sagt litt uklart akkurat nå. NASA-ledelsen jobber på spreng i disse dager med å snekre sammen en plan som både oppfyller Trump-administrasjonens ønske om folk på Månen så raskt som mulig, og som tilbyr gode roller for gamle partnere fra Romstasjonen. Dette haster – for ESAs planer skal vedtas på ESA-ministerrådsmøtet allerede i slutten av november i år. Og ministre (og finansdepartementer) trenger som kjent underlagsdokumenter god tid i forveien. Og da skjønner dere sikkert at de nasjonale romsentrene har en jobb å gjøre det neste halve året ...

Håper dere hadde en fin påske.