Da klimatoppmøtet i Paris ble holdt høsten 2015 var det et snev av optimisme i luften: I 2013-2014 kom nemlig de første publikasjonene som estimerte klimafølsomheten direkte fra observert overflatetemperatur og varme i havet, og disse antydet en mye lavere klimafølsomhet (ECS) enn hva som var brukt i klimamodellene. IPCC5-rapporten flyttet derfor den nedre grensen for klimafølsomheten ned til 1,5 grader, en halv grad ned fra det som stod i IPCC4-rapporten.

Det ble så formulert en målsetting i Paris om å stoppe den globale oppvarmingen under 2,0 grader, og så nær 1,5 grad som mulig. Klimaforskerne ble bedt om å lage en rapport om konsekvenser for samfunnet ved henholdsvis 1,5 og 2,0 grader, samt å beskrive hvordan man skal kunne klare å stoppe på 1,5 grad.

Denne rapporten (SR15) kom i høst, du kan finne den her.

Men i den siste tiden har det skjedd ting på forskningsfronten som igjen forandrer på utsiktene for den globale oppvarmingen. Her er noen av hovedpunktene:

Rekordvarmen

El Ninjo-året 2016 ble rekordvarmt – som forventet. 2017 ble deretter et usedvanlig varmt år til ikke å være et El Ninjo-år. Og 2018 er i ferd med å bli et usedvanlig varmt La Nina-år (som vanligvis er kalde). Hvis samme type estimater for klimafølsomheten som ble publisert i 2013-2014 var blitt gjort i år, så ville man konkludert med en noe høyere klimafølsomhet.

Øvre og nedre grense

I januar i år kom en artikkel av Cox et al. i Nature, som konkluderte med at klimafølsomheten (ECS) trolig ligger mellom 2,2 og 3,4 grader. Denne artikkelen har nylig blitt angrepet i samme tidsskrift av tre ulike forfatter-team – som argumenterer for at man ikke skal utelukke enda høyere verdier enn 3,4 grader. Uansett er den nedre grensen hos Cox et al. høyere enn både i IPCC4 og IPCC5.

Varmen i havet

Denne uken kom det så en ny banebrytende artikkel i Nature, med en helt ny metode for å måle varmeøkningen i havet. Den indikerer at – midlet over hele kloden – tilsvarer oppvarmingen av havet en strålingsubalanse i perioden 1991 – 2016 på ca. 0,8 W/m2. Dette er en høyere verdi enn hva som hittil har vært benyttet i estimatene av klimafølsomheten, og bringer nok en gang klimafølsomheten opp på minst 2 grader.

Solaktiviteten

La meg også nevne at vårt syn på solas innvirkning på global temperatur, har gjennomgått en endring i løpet av de siste årene. Solflekkaktiviteten er nå den laveste på minst hundre år, noe man tidligere ville trodd skulle dratt global temperatur betydelig ned. Den globale oppvarmingen synes imidlertid å fortsette nokså uforstyrret. Etter nærmere gransking av gamle solflekkobservasjoner, har solforskerne konkludert at sola var noe mer aktiv på andre halvdel av 1700-tallet og midt på 1800-tallet, enn vi tidligere har trodd.

Konklusjon

Det er fortsatt grunn til å tro at spesialrapporten som nylig kom fra IPCC, gir en god konsekvensbeskrivelse av henholdsvis 1,5 og 2 grader global oppvarming. Men samtidig tyder mye på at forutsetningene for å diskutere målet om 1,5 grader, ikke lenger er til stede. De nyeste forskningsresultatene om klimafølsomheten tilsier en retrett tilbake til togradersmålet. Og selv togradersmålet kommer nok til å bli svært vanskelig å klare.