Vanndampen i stratosfæren
Satellittene har nå rapportert enda en varmerekord. En av årsakene er trolig at det fortsatt er mye vanndamp i stratosfæren etter det store undersjøiske vulkanutbruddet i januar 2022.
Det undersjøiske vulkanutbruddet Hunga-Tonga i januar 2022 fortsetter å være en liten gullgruve for atmosfære- og klimaforskere. Utbruddet løftet store mengder av både (nedkjølende) svovelaerosoler og (oppvarmende) vanndamp opp i stratosfæren.
Som omtalt i tidligere blogger, så viste målinger fra både satellitter og den internasjonale romstasjonen at det nedkjølende svovel-bidraget var sterkest det første året. Men vanndamp har lenger utholdenhet oppe i stratosfæren enn svovelaerosoler, så det siste året har trolig kloden opplevd et positivt strålingspådriv fra Hunga-Tonga-vulkanens herjing med stratosfæren.
At vanndamp-innholdet i stratosfæren fortsatt er høyt, dokumenteres jevnlig av NASAs satellitt Aura. Denne gamle satellitten har et instrument kalt MLS (Microwave Limb Sounder) som måler vanndamp-profilen høyt opp i atmosfæren.
Nedenfor ser dere målingene for lufttrykk på henholdsvis 26.1 hPa (ca. 25 km over bakkenivå) og 10 hPa (ca. 31 km). Vi ser tydelig hvordan vanndamp fra vulkanutbruddet ble injisert i stratosfæren litt sør for ekvator, og deretter har bredd seg utover og oppover på både den sørlige og nordlige halvkule.
Spesielt interesserte kan også se fra disse to figurene med satellittmålinger at vanndampen i stratosfæren ikke primært varierer årlig, men har en tilnærmet 2-årig syklus, som kalles Quasi-Biennial Oscillation (QBO). Den svinger mellom en østlig (E) og vestlig (W) fase.
Ny varmerekord fra satellittene
Og der kom mars-verdien for satellittmålt globalt temperatur-anomali i nedre troposfære (UAH TLT). Dette ble faktisk tidenes høyeste månedsverdi derfra, veldig mye høyere enn under den betydelig sterkere El Niño’en i 2016.
Flere faktorer må til for å forklare rekorden, og stratosfærisk vanndamp har nok bidratt med noe. Men la oss ikke glemme at den totale varmemengden i verdenshavene i utgangspunktet var mye høyere nå enn da den store El Niño’en i 2015/2016 satte i gang.
Den løpende reanalysen av værsituasjonen ved bakken, fra Copernicus klimatjenesten ved ECMWF, er enig med satellittene i at mars var rekordvarm. Og vi ser at 2024 økte sitt forsprang ytterligere i forhold til rekordåret 2023:
Har satellittmålingene av global temperatur nå passert toppen for de neste fem årene? Vil 2024 ende opp med å bli et varmere år enn 2023? Og når vil vanndampinnholdet i stratosfæren vende tilbake til normalt nivå?
Vi ses igjen her på bloggen senere i april.