NASA-satellitten Aura ble skutt opp i 2004, og har nå en lang måleserie av vanndamp-innholdet i stratosfæren.

Vanndampen i stratosfæren

Satellittene har nå rapportert enda en varmerekord. En av årsakene er trolig at det fortsatt er mye vanndamp i stratosfæren etter det store undersjøiske vulkanutbruddet i januar 2022. 

Publisert

Det undersjøiske vulkanutbruddet Hunga-Tonga i januar 2022 fortsetter å være en liten gullgruve for atmosfære- og klimaforskere. Utbruddet løftet store mengder av både (nedkjølende) svovelaerosoler og (oppvarmende) vanndamp opp i stratosfæren. 

Som omtalt i tidligere blogger, så viste målinger fra både satellitter og den internasjonale romstasjonen at det nedkjølende svovel-bidraget var sterkest det første året. Men vanndamp har lenger utholdenhet oppe i stratosfæren enn svovelaerosoler, så det siste året har trolig kloden opplevd et positivt strålingspådriv fra Hunga-Tonga-vulkanens herjing med stratosfæren.

At vanndamp-innholdet i stratosfæren fortsatt er høyt, dokumenteres jevnlig av NASAs satellitt Aura. Denne gamle satellitten har et instrument kalt MLS (Microwave Limb Sounder) som måler vanndamp-profilen høyt opp i atmosfæren. 

Nedenfor ser dere målingene for lufttrykk på henholdsvis 26.1 hPa (ca. 25 km over bakkenivå) og 10 hPa (ca. 31 km). Vi ser tydelig hvordan vanndamp fra vulkanutbruddet ble injisert i stratosfæren litt sør for ekvator, og deretter har bredd seg utover og oppover på både den sørlige og nordlige halvkule.

Vanndamp-anomali ved 26.1 hPa høyde, målt fra Aura-satellitten mellom 45 grader nord og sør gjennom tyve år. (Bilde: NASA Goddard Space Flight Center).
Vanndamp-anomali ved 10.0 hPa høyde, målt fra Aura-satellitten mellom 45 grader nord og sør gjennom tyve år. (Bilde: NASA Goddard Space Flight Center).

Spesielt interesserte kan også se fra disse to figurene med satellittmålinger at vanndampen i stratosfæren ikke primært varierer årlig, men har en tilnærmet 2-årig syklus, som kalles Quasi-Biennial Oscillation (QBO). Den svinger mellom en østlig (E) og vestlig (W) fase. 

Ny varmerekord fra satellittene

Og der kom mars-verdien for satellittmålt globalt temperatur-anomali i nedre troposfære (UAH TLT). Dette ble faktisk tidenes høyeste månedsverdi derfra, veldig mye høyere enn under den betydelig sterkere El Niño’en i 2016. 

Flere faktorer må til for å forklare rekorden, og stratosfærisk vanndamp har nok bidratt med noe. Men la oss ikke glemme at den totale varmemengden i verdenshavene i utgangspunktet var mye høyere nå enn da den store El Niño’en i 2015/2016 satte i gang.

Der kom tidenes hittil høyeste månedsnotering fra UAH for globalt temperatur-avvik i nedre troposfære. (Bilde: Fra Roy Spencers blogg).

Den løpende reanalysen av værsituasjonen ved bakken, fra Copernicus klimatjenesten ved ECMWF, er enig med satellittene i at mars var rekordvarm. Og vi ser at 2024 økte sitt forsprang ytterligere i forhold til rekordåret 2023:

Globalt temperatur-anomali ved overflaten for henholdsvis 2024 (rødt), 2023 (oransje) og alle de andre årene. (Bilde: Copernicus Climate Change Service / ECMWF)

Har satellittmålingene av global temperatur nå passert toppen for de neste fem årene? Vil 2024 ende opp med å bli et varmere år enn 2023? Og når vil vanndampinnholdet i stratosfæren vende tilbake til normalt nivå?

Vi ses igjen her på bloggen senere i april. 

Powered by Labrador CMS