Ammefri i mer enn hundre år

Ammefri er fortsatt et viktig tiltak for helse og velferd, som gir muligheten til å balansere arbeid og familieliv.

Publisert
Salhus Tricotagefabrikk

Om Tidsklemma - en blogg om liv, arbeid og juss

Det nye, digitale, arbeidslivet gjør at vi kan utføre arbeidsoppgaver fra nær sagt hvor som helst, når som helst. Men hva innebærer denne fleksibiliteten for arbeidslivet – og hvilke konsekvenser har den for privat- og familielivet? 

Tradisjonelt har det eksistert klare skiller mellom den rettslige reguleringen av arbeidsliv og familieliv. I arbeidslivet er arbeidsgiver ansvarlig for arbeidsmiljøet, mens i hjemmet er det en selv som må sørge for sikkerheten. I den avtalte arbeidstiden har arbeidstaker plikt til å være til disposisjon for arbeidsgiver, utenfor avtalt arbeidstid trenger hun ikke være tilgjengelig. 

Forskningsprosjektet LaW-BALANCE ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen tar for seg hva skjer med plikter og rettigheter når arbeidsliv og privatliv går over i hverandre. På denne bloggen kommer vi til å skrive om initiativer fra EU, norske myndigheter, arbeidsgivere, fagforeninger og andre for å finne en balanse mellom arbeidslivets plikter og privatlivets utfordringer. 

«Så då sat ho igjen med eit lite barn, og måtte begynne i arbeid når han var ein åtte-ni månader. Då måtte ho bitte (binde) han i senga, og så måtte ho gå på arbeid, og så måtte ho få lov til å gå heimatt og amma. Og så måtte ho springa.»

Historien er fra arkivet etter Salhus Tricotagefabrikk, og kan ha funnet sted før eller rundt år 1900. Kvinnen måtte forsørge seg selv og den lille sønnen mens mannen søkte arbeid i Amerika. Liknende historier kan nok fortelles fra tekstilindustrien også i våre dager, men da fra andre land.

Vernelovgivningens historie

Kvinner har alltid arbeidet og har alltid ammet, men konflikten mellom arbeidslivets krav og spedbarnomsorg ble særlig fremtredende ved industrialiseringen, hvor en ikke lenger var omgitt av familie som kunne ta seg av barnet når mor arbeidet.

Det var derfor naturlig at Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO tidlig tok opp spørsmålet om beskyttelse av kvinnelige arbeidstakere ved graviditet og barsel. Amming var her helt sentralt ettersom morsmelk er viktig for spedbarns utvikling og kan være helt avgjørende for deres overlevelse. Ifølge en av de aller første konvensjonene, mødrevernkonvensjonen fra 1919, skulle enhver kvinnelig arbeidstaker, ha rett til en halv time fri fra arbeidet to ganger om dagen, for å amme sitt barn.

Norge ratifiserte aldri mødrevernkonvensjonen fra 1919, men hadde allerede i 1915 vedtatt en ny norsk lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter. Her het det at «[k]vinder, som er beskjeftiget i bedrifter, som gaar ind under loven, maa ikke negtes adgang til selv at amme sit barn.» Bestemmelsen var ny med 1915-loven, og i forarbeidene vises det til at dette er en regel som finnes i andre land og i internasjonale konvensjoner.

Retten til ammefri ble utviklet videre i senere arbeidervernlover av 1936 og 1956, og i arbeidsmiljølovene av 1977 og 2005. I dag bestemmer loven at kvinne som ammer sitt barn kan kreve «den fri hun av den grunn trenger». For eksempel kan dette tas ut med «en halv time to ganger daglig eller som redusert arbeidstid med inntil én time hver dag».

Lovene inneholdt opprinnelig ikke noe krav om betaling. Etter hvert ble rett til lønn under amming fastsatt i ulike tariffavtaler. Fra 2014 har arbeidsmiljøloven gitt krav om lønn til alle kvinnelige arbeidstakere som ammer sitt barn. Etter dette kunne Norge i 2015 ratifisere ILOs nye mødrevernkonvensjon (fra år 2000).

Ammefri i dag – hvor mye, hvor lenge og hvordan?

Retten til fri er styrt av om kvinnen faktisk ammer sitt barn, og er ikke begrenset verken med hensyn til omfang eller varighet. Den kan også omfatte reisetid for å komme frem til barnet som ammes. De tidsrammene som angis i loven (pauser på en halv time to ganger daglig eller redusert arbeidstid inntil en time), er bare eksempler. Det er heller ikke satt noen maksimal alder på barnet som ammes.

Retten til betalt fri er derimot begrenset i omfang og varighet. Loven angir her minstekravene til lønnet ammefri: inntil en time per dag på dager hvor avtalt er arbeidstid mer enn syv timer, i barnets første leveår. Her kan det finnes bedre rettigheter i tariffavtaler: I kommunesektoren gis for eksempel fri med lønn inntil to timer per arbeidsdag i barnets første leveår, og i staten gjelder det samme helt til barnet fyller to år.

I forarbeidene til arbeiderbeskyttelsesloven fra 1915 var det også foreslått en regel om at større bedrifter pliktet å innrette egne ammerom, men dette kom ikke med i loven. Heller ikke i dag synes det å være noen forskrifter som eksplisitt pålegger arbeidsgiver å innrede spesielle ammerom. Men arbeidsstedet skal innrettes slik at det kan sysselsettes både kvinner og menn. Blant annet må arbeidsgiver sette i verk tiltak for å verne ammende arbeidstakere mot negativ påvirkning i arbeidsmiljøet.

Dersom arbeidstaker og arbeidsgiver ikke blir enige i hvordan ammefri skal løses i praksis, kan arbeidstaker ta dette opp med Tvisteløsningsnemnda for arbeidstidssaker eller med Diskrimineringsnemnda. Likestillings- og diskrimineringsloven inneholder et spesielt strengt forbud mot diskriminering på grunn av graviditet, fødsel – og amming. Diskrimineringsnemnda har lagt til grunn at arbeidsgivers manglende tilrettelegging for amming kan være diskriminering.

Hvor viktig er retten til betalt ammefri i dag?

At kvinner ammer, er ikke lenger av avgjørende betydning for at spedbarnet skal overleve, i hvert fall ikke i Norge. Og betydningen av ammefri avtar jo lengre den betalte fødsels- og foreldrepermisjonen er.

I Norge har en forholdsvis lang fødsels- og foreldrepermisjon med lønn eller annen godtgjørelse, i alt 49 uker dersom en velger å ta ut 100 % foreldrepenger eller lønn. Samtidig er det krav til deling av den betalte permisjonen, hvor fedre har rett til minst 15 uker (fedrekvote). Det har vært fremført som et argument mot en fedrekvote at dette i praksis gjør det vanskeligere å opprettholde ammingen. Synspunktet er da at spedbarns helse og velferd bør være avgjørende, fremfor formell kjønnslikestilling

Ammefri kan imidlertid ses på som et middel til å forene hensynet til spedbarnets helse med hensynet til kjønnslikestilling. Når faren tar ut sin del av foreldrepermisjonen, kan kvinnen som går tilbake i jobb få gleden av en kortere arbeidsdag med lønnskompensasjon så lenge hun stadig ammer. Og det er jo noe som hjelper på tidsklemma!

Så kanskje det er grunn til å sende en vennlig tanke til våre formødre, og samtidig glede oss litt over et mer enn hundre år gammelt arbeidsrettslig tiltak for helse, velferd og balanse mellom arbeid og familieliv.

Powered by Labrador CMS