Du har kanskje hørt uttrykket «social freezing». Trodde du at det handlet om at økt bruk av fjernarbeid kan føre til at man føler seg isolert i arbeidshverdagen? Da er du på villspor. 

Hvis begrepet er nytt for deg er du ikke alene, for fenomenet er heldigvis mest utbredt i andre land. Men det er ikke usannsynlig at det kommer til Norge – og det er det grunn til å være skeptisk til.

«Social freezing» refererer til nedfrysing av kvinners egg, slik at den fruktbare perioden bevares eller forlenges, ved at eggene kan brukes på et senere tidspunkt for å bli gravid. Begrepet brukes som oftest om eggfrysing av ikke-medisinske årsaker, det vil si kvinner som ikke vil ha barn på nåværende tidspunkt, enten det skyldes private eller jobbrelaterte grunner.

Fra 2015 og frem til i dag har vi sett en økende trend der flere selskaper tilbyr å dekke hele eller deler av kostnaden for sosiale eggfrysing. Det fremstilles som et velferdsgode fra arbeidsgiver, på engelsk et såkalt «fertility benefit». 

I USA er Meta (Facebook), Google, Netflix, Uber og Apple eksempler på selskaper som tilbyr en form for dekning av valgfri eggfrysing. I Tyskland er den store legemiddelprodusenten Merck et eksempel. Kommersielle selskaper ser for seg at det kan være et marked for denne også i norsk arbeidsliv.

Trenden henger sammen med utviklingen i det moderne samfunnet, og med det som ofte omtales som «Work-Life-Balance» på engelsk. Fra arbeidsgiver siden blir «fertility benefits» gjerne presentert som et instrument for å oppnå bedre balanse mellom liv og arbeid. Men hva er egentlig motivasjonen bak denne finansielle gulroten? 

Bakgrunnen er selvsagt å ha kontroll over familieplanlegging. Det vil si å tilpasse det slik at den ansatte får barn på et tidspunkt som ikke bare passer for arbeidstakeren, men også for arbeidsgiveren. Gjerne til et senere tidspunkt hvor karrieren er etablert.

Social freezing gjør det mulig for kvinner å ikke lenger kjempe mot den biologiske klokken. Man har muligheten til å forskyve tidspunktet for å få barn til litt senere i livet. Fra et individperspektiv kan denne medisinske utviklingen være positiv, for eksempel dersom man i den biologisk sett fruktbare alderen ikke har en partner. 

Men problemet med denne nye trenden er at familieplanlegging profesjonaliseres. Arbeidsgiveren sitter implisitt ved kjøkkenbordet for å være med i beslutningen, og har en forventning om man skal vente med å få barn til et gitt tidspunkt. Dette er svært inngripende for privat- og familielivet.

Når arbeidsgivere fremstiller det å gi økonomisk tilskudd til egg-frysing som et tiltak for life-work-balance er det altså lite treffende. Det bidrar bare til at familieetablering og barnefødsler utsettes. Som kjent er helserisikoen ved svangerskap større jo eldre kvinnen er. 

Når og hvis hun til sist får barn, vil den kvinnelige arbeidstakeren stadig møte tidsklemma, i minst like stor grad som om barna hadde kommet 10 til 20 år tidligere. Behovet for fleksible arbeidsordninger er større, ikke mindre.

En forsker fra Havard Law School, Katie Hammond, har i en blogpost formulert kritikken i et nøtteskall: «employer-funded elective egg freezing is not a replacement for other institutional benefits that foster workplace equality and parenthood-work balance such as paid parental leave, flexible work schedules, and funding for childcare.»

I motsetning til USA har vi i Norge med rettigheten til betalt foreldrepermisjon både for mor og far/medmor er en trygg rettslig ramme som er rettslig forankret i folketrydloven og har nylig blitt styrket enda mer med implementeringen av EUs work-life-balance direktivet, som har blant annet som formål å styrke fedrenes/medmødrenes rettigheter. 

Det samme gjelder vel etablert og ‘affordable’ barnehagedekning. Fedrekvoten til tross er det fortsatt mest kvinner i Norge som ta ut permisjon og slitter mest med parenthood-work balance.

Mens det var for noen år en ‘trend’ å få tre barn, har denne trenden gått ned. Spørsmålet er om det rettslige verneinstrumenter vi har i Norge er nok til å motvirke trenden om social freezing og fleksibilisering av arbeidstakerne og den relaterte forventningsholdning fra arbeidsgiversiden. 

Hvordan et etablert verneregime stadig uthules i kjølvannet av fleksisbiliseringen kan vi i dag se ved utviklingen av at arbeidstakere som er hjemme med et syk barn i økende grad jobber hjemmefra istedenfor å benytte seg av rettigheten til omsorgspermisjon.

«Social freezing» kan åpenbart være et effektivt verktøy for å løse en tidsklemme. Spørsmålet er bare om det er tidsklemma til arbeidsgiveren eller arbeidstakeren det er snakk om. En langt bedre løsning vil være å skape trygge og strukturelle rettslige rammebetingelser, for eksempel gode permisjonsrettigheter, fleksible arbeidstidsordninger for foreldre og god barnehagedekning. 

Spørsmålet om kvinner skal fryse ned egg bør ikke være et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Finansieringen for de som trenger og ønsker det bør være i offentlig regi, og ikke overlat til en arbeidsgiver med egeninteresser.