Artikkelsjangeren er kanskje den mest forutsigbare av alle sjangre. Dens nærmeste slektning, avhandlingen, er den eneste som kan konkurrere i så måte. Det virker som om det en gang i antikken, fortrinnsvis på 300-tallet, var en stilkonkurranse, en kamp hvor Aristoteles stakk av med alle premiene og alle premissene for hvordan skrive faglig. Siden den gang har utviklingen innenfor artikkel-sjangeren stått stille.

Platons dialoger

Man kan jo lett se for seg en helt annen historie som oppmuntrer til helt andre typer akademiske tekster, med et helt annet akademisk verktøy. Platon, historiens store taper, kunne lett ha vunnet sjangerkampen med sine dialoger; en hybrid form, et sted mellom artikkelen og romanen. 

Dersom Platons dialoger hadde blitt malen for intellektuell fagskriving, ville det med stor sannsynlighet skapt tekster som med sin livsnærhet og imitative karakter var svært forskjellig fra den aristoteliske. Med et haleheng av lærde som skrev seg inn i den dialogiske tradisjon, ville dialogenes form kunne frambrakt innsikter frigjort fra definitoriske analyser. Det ville også betydd en mer åpen og mindre monolittisk stil.

Støtten har blitt en belastning

Som hovedfagsstudent ved Universitetet i Bergen fikk jeg kyndig veiledning i den klassiske stil og, det må innrømmes, mange meget verdifulle råd. Ett av dem var å skrive på en mindre subjektiv måte – en tendens som skyldtes min unge alder og min hang til straks å skulle å forbedre verden. 

Jeg husker en gang at veilederen kritiserte bildebruken i teksten min. Jeg hadde blant annet skrevet «gjerde». Veileder skjønte jo at «gjerde» i min kontekst var en metafor basert på avgrensning, men mente at et slikt bilde gjorde oppgaven min mindre presis, mindre vitenskapelig.

I ettertid har jeg satt pris på en klassisk opplæring. Jeg lærte jo hvordan man kan skrive i forhold til en mal. Ikke fordi at malen stemte så godt til formålet, men i pedagogisk henseende er det verdifullt å lære faget ved å holde seg til en mal.

Men som årene har gått har jeg opplevd et behov for utvidelse, for nye skrivemåter. Det som i utdannelsen var en støtte, ble senere til en belastning, en skrivemessig klamp om foten.

Som akademiker med en mengde utgitte artikler - og noen refuserte - både på norsk og engelsk, har jeg følt at denne skrivemessige ensrettingen i mange tilfeller forhindrer nye innsikter. Man kan kanskje hevde at artikkelen som sjanger oppmuntrer til slummer. Man bare går inn i et fasttømret skrivesystem uten å tenke på at denne saken kan presenteres friskere, mer spennende, med langt større kunnskapsgehalt dersom man eksperimenterte mer med selve formen.

I Nasjonal Digital Læringsarena kan man lese at «akademisk skriving med et personlig preg og en egen stil er noe mottakeren av teksten setter pris på.» De som har anledning til å vurdere fagartikler og forskningsartikler er imidlertid mottakere som neppe er like glade for personlig preg og personlig stil. 

Fagfellene er de intellektuelles bødler

I likhet med bøddelen ser ikke fagfellen forfatteren (blind review) og «drapet» føles da lettere, mere humant. Tidsskriftene som først og fremst bruker redaktører som fagfeller, er gjerne ikke drapsmenn på samme hardhendte måte. De er mer interessert i om stoffet kan fenge.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet skrive om teksten fordi jeg ikke gikk fra a til b til c, i kronologisk rekkefølge eller fordi jeg ikke drøftet et begrep, eller forsøkte meg på å utvikle en syntese. Forsøk på å syntetisere, på å utelate det selvfølgelige, var et forsøk på å utvikle eksistensiell spenning, men ble nok (mis)forstått som slurv og en uheldig hang til å forsøke å si for mye.

Jeg har gradvis kommet fram til at artikkelsjangeren må fornyes. Ikke bare fordi en artikkel i et tidsskrift i snitt blir lest av 1,9 personer, men fordi fenomenene i verden sjelden åpenbarer seg på en så rigid og ensidig forutsigbar måte som malene oppmuntrer til.

Hvorfor kan en skjønnlitterær forfatter begynne en tekst på tusen forskjellige måter, mens artikkelskriveren føler seg tvunget til å innlede i forhold til en for lengst utgått mal? Artikkelformens dogma er så innarbeidet at forfatteren vil nødvendigvis tro at det er den beste malen. Hvis forfatteren ikke tror det, har han skjønt at dette er eneste måten å få artikkelen utgitt på.

Tekst uten sentrum og konklusjon

I et forsøk på å lette på artikkel-skrivingen har jeg noen forslag jeg synes er verdt å formidle. For eksempel er man ikke nødt til å ha en problemstilling. Du kan begynne der tampen brenner. Det er ikke nødvendigvis en svakhet dersom det ikke er noe sentrum i en tekst. 

Se gjerne for deg et tekstlig minefelt - eller de kunstige småøyene i Dubai som sammen danner en palme. Du kan skrive ut fra en mengde tema på tapeten - så lenge de blir knyttet sammen og sier noe nytt. Man skal heller ikke være så redd for gjentagelser. Gjentagelsene er en pedagogisk gullgruve som hjelper en til å huske teksten bedre. Her kan forfattere av artikkelsjangeren lære noe av musikken og dens bruk av refreng.

Helt til slutt: Du kan også avslutte uten en konklusjon.