Spitsbergenbanken, et grunt havområde på 25-250 meters vanndyp i Barentshavet, var dekket av et mer enn to kilometers tykt isdekke under siste istid. Under tilbaketrekningen av isen ble flere landformer dannet på havbunnen.

Langstrakte, parallelle rygger av morenemateriale dekker store områder på Spitsbergenbanken. Disse tilbaketrekkingsryggene ble avsatt da isen ble tynnere og trakk seg tilbake på slutten av siste istid. Vi vet ikke om det har gått år, titalls år eller hundre år mellom avsetning av hver morenerygg, men dette er noe vi kan studere videre. I dette området av banken går moreneryggene i N-S-retning, noe som viser at tilbaketrekningen av isfronten har skjedd mot vest, mot den grunneste delen av banken.

Pløyespor fra store isfjell skjærer gjennom morenerygger og ned i havbunnen mellom ryggene på store deler av Spitbergenbanken. Pløyesporene ble dannet da kjølen på drivende isfjell fra kalvende breer pløyde seg ned i havbunnen mens de drev med havstrømmer, og vær og vind. Pløyesporene kan være mere enn ti kilometer lange, en kilometer brede og ti meter dype.

En annen landform som skiller seg ut på havbunnen er langstrakte, slangeformede rygger som kalles eskere. Disse ryggene består av grove sedimenter, som sand og grus, avsatt i smeltevannskanaler i eller under isen da området var dekket av en stor isbre. Eskere finner vi både på land og på havbunnen i områder som har vært dekket av isbreer. De grunne delene av Spitsbergenbanken var faktisk tørt land i en periode etter siste istid, før havnivået steg som følge av den store issmeltingen.