Barn leker mindre ute, sitter mer stille og bruker mer tid på digitale plattformer. Flere forskere knytter dette til psykiske helseproblemer blant unge. 

Christian Thue Bjørndal har mange års erfaring som håndballtrener og er i dag førsteamanuensis på NIH. Han forsker blant annet på ferdighetslæring, trenerutdanning og barne- og ungdomsidrett.

I en stadig mer organisert og voksenstyrt hverdag kan idretten spille en viktig rolle ved å gi barn og unge rom for mer lek. Men det krever at idretten tar sitt samfunnsansvar på alvor og omsetter vitenskapelig kunnskap i praksis. 

Dessverre ser vi flere tegn på at norsk idrett bidrar til å forsterke samfunnsforholdene som reduserer barns lærelyst og øker stress. 

Utfordringer i dagens idrett

Mange barn blir tidlig konfrontert med at de må velge én idrett, til tross for at forskning viser at en variert idrettsbakgrunn er mer gunstig.

I tillegg er kostnadene i mange idretter så høye at mange barn ekskluderes.

En av hovedårsakene til frafall er økende fokus på prestasjon og resultater i en stadig yngre alder. 

Den dominerende ideologien i skole og utdanning er tidlig innsats – ideen at jo tidligere vi begynner med intensiv trening og læring, jo bedre blir resultatene. Dette har ført til at barn starter grunnskolen tidligere, og tilbringer to år mer i skolen enn før 1997.

Økningen i antall undervisningstimer, særlig i norsk og matematikk, har gjort skolehverdagen mer stillesittende og mindre variert. Men til tross for disse tiltakene, har det ikke vært klare forbedringer i skoleresultatene. 

Tidlig innsats gir ikke bedre prestasjoner

Denne ideologien har også funnet veien til idretten. Det organiserte idrettstilbudet har vokst både i omfang og intensitet. I mange idretter ser vi et press om å delta på flere treninger, kamper og turneringer, selv i ung alder.

«Lek i tidlig barnealder gir det beste grunnlaget for senere læring og vekst, og vi vet at leken er små barns foretrukne læringsform», skriver legespesialist Charlotte Lunde og professor emeritus Per Brodal i boken «Lek og læring i et nevroperspektiv» fra 2022. 

For å illustrere dette viser studier at engelske 14-åringer i fotballakademier på aller høyeste nivå deltar i tre organiserte fotballtreninger og én kamp i uken. Til sammenligning tilbyr mange norske breddefotballklubber et dobbelt så stort antall fotballtreninger for vesentlig yngre barn.

Men det er ingen klare sammenhenger mellom økningen i organiserte tilbud og spisset talentutvikling på den ene siden, og økt deltakelse, lavere frafall eller bedre prestasjoner på den andre siden.

Tvert imot viser forskningen at barn som tidlig spesialiserer seg og intensiverer treningen, utvikler seg raskere frem til junioralder, men at denne fordelen ikke varer. Illusjonen om at tidlig innsats er nøkkelen til suksess har festet seg, samtidig som idrettens rolle som et fristed på barnas egne premisser undergraves. 

Lære mer? Meld deg på konferansen: Den organiserte barne- og ungdomsidrettens framtid 19.september på NIH

For mye kontroll skaper passive utøvere 

Lek handler om å utvikle egen nysgjerrighet og motivasjon for læring. Når voksenstyrt aktivitet tar overhånd, der barna hele tiden får beskjed om hva, når og hvordan de skal gjøre ting, slukkes nysgjerrigheten og utforskningstrangen.

Pedagoger i barnehager rapporterer om barn som blir rådville og utrygge når de voksne ikke forteller dem hva de skal gjøre. 

Stressnivået øker blant barn og ungdom når de ikke får tid til fri lek. I idretten, der seleksjon og konkurranse får større fokus, opplever ungdom press om å prestere for å bli værende i systemet.

For at barn og unge skal få gode forutsetninger for læring og utvikling i idretten, må vi som voksne tilrettelegge for mer løst organisert idrettsaktivitet.

Denne aktiviteten kan gjerne være tilknyttet en spesifikk idrett, men den må være fleksibel og tilpasses barnas skiftende behov og ønsker. Barn som får rom til å finne egne løsninger, blir mer selvstendige og mer kreative. 

Forskning viser at profesjonaliseringen av barne- og ungdomsidretten ofte undergraver viktige pedagogiske prinsipper til fordel for en mer rigid innlæring av teknikker, rolleferdigheter og spillestil.

Overdreven testing og måling gjør barn og unge mer passive, og mer opptatt av å tilfredsstille trenerens forventninger. Denne tilnærmingen skaper føyelige og passive utøvere som presterer på kort sikt, men som ikke kjenner sine egne grenser, eller som ikke utvikler den individualiteten som er nødvendig for langsiktig deltakelse eller bærekraftige prestasjoner på toppnivå. 

Stress og press hemmer læring 

Stressnivået blant barn øker når de ikke får tid til fri lek. I en idrett hvor prestasjon, seleksjon og konkurranse blir stadig mer vektlagt, opplever barn og unge press om å prestere for å kunne bli værende i systemet. De lærer å konkurrere, men læringen stopper opp hvis de ikke føler seg trygge nok til å gjøre feil. 

13-åringer begynner å utvikle abstrakt tenkning og selvbevissthet, men preges også av usikkerhet og et ønske om sosial aksept. 16-åringer har derimot sterkere refleksjonsevne, bedre selvbilde, og søker større autonomi.

Derfor er 16-åringer bedre rustet til å håndtere stress og press på idrettsarenaen. Tidspunktet for når idretten innfører seleksjonsbaserte talentutviklingstiltak, er derfor avgjørende. 

Når det er liten sammenheng mellom prestasjoner i ungdomsårene og suksess som senior, bør særforbundene handle deretter. 

Ressurser bør heller brukes på småskalaprosjekter som fremmer læring og utvikling lokalt og regionalt, i stedet for å fokusere på konkurranse og prestasjonspress.

Stressnivået øker blant barn og ungdom når de ikke får tid til fri lek. Foto: Colourbox.

Å tilrettelegge for fleksibel, selvstyrt aktivitet i flere idretter vil gi barna mulighet til å utvikle kreativitet, selvstendighet og idrettsglede.

Tre tiltak for en bedre barne- og ungdomsidrett 

For å styrke norsk barne- og ungdomsidrett bør vi gjøre tre grep:

1. Redusere voksenstyrt aktivitet
2. Mer idrett i skolehverdagen
3. Sikre at trenere har nødvendig kunnskap og kompetanse.

Vi må gi barn større rom for egenorganisert lek, uten at voksne hele tiden fører an.

Dette krever åpne idrettsanlegg og enkel tilgang til utstyr. Trygge voksne kan tilrettelegge, men ikke kontrollere. Dette gir barna mulighet til å utvikle kreativitet, selvstendighet og idrettsglede på egne premisser.

Konkret bør særforbundene bruke mindre ressurser på seleksjonsbasert talentutvikling. Ressurser bør heller investeres i lokale og regionale småskalaprosjekter som fremmer læring, fremfor å legge press på konkurranser og prestasjoner. 

Skolen kan spille en nøkkelrolle ved å tilrettelegge for en mer variert hverdag. Dette bør skje på en måte som også frigjør mer fritid, slik at barna kan delta i spontan eller selvorganisert lek utenfor skoletiden, eller ha tid til å gjøre ingenting.

Studier fra norske idrettsungdomsskoler viser at slike tilbud samsvarer godt med interessene til mange ungdommer, og at de gir høy trivsel og motivasjon.

En ledig gymsal uten at voksne gir beskjed om hva barna skal gjøre kan være en del av løsninga, mener Christian Thue Bjørndal. Foto: Daniel Kivle.

Dessverre frigjør disse tilbudene sjelden mer fritid på bekostning av klubbaktiviteter.

I tillegg er statens finansieringsmodell mangelfull, noe som gjør at tilbudene ofte kun er tilgjengelige for ressurssterke familier. 

Vi trenger flere trenere med forståelse for lekens verdi. Trenere må kunne støtte frivilligheten uten å skape økte økonomiske barrierer for deltakelse.

Dette krever solid verdiforankring og bred forståelse av både idrettsvitenskapelig og pedagogisk kunnskap.

Hvordan vi sikrer at kompetente trenere kan finansieres og styrker – ikke erstatter – frivilligheten, er en viktig idrettspolitisk diskusjon som må tas. 

Alt vi vet tilsier at mer lek er å ta barn og ungdom på alvor. 

Charlotte Lunde og Per Brodal er hovedtalere på Forskningssenter for barne- og ungdomsidrett sin «Jubileumskonferanse: Den organiserte barne- og ungdomsidrettens fremtid» torsdag 19. september på Norges idrettshøgskole.