I desember 2024 fortalte sytten år gamle Eirik Branting Hovden i VG at han og andre unge presses ut av den organiserte idretten.

Han etterlyste alternativer.

I et oppslag i Aftenposten noen dager seinere uttalte kultur og likestillingsminister Lubna Jaffery at Norge «ligger langt fremme» med tilbud til unge som står utenfor idretten.

Det er dessverre ikke riktig.

Norge har bygget idrettsanlegg for milliarder av kroner som bare halvparten av landets 15-åringer kan anvende for å utvikle sine ressurser.

Som likestillingsminister bør statsråden fortelle oss hva vi kan gjøre for den andre halvparten. 

Idrettspolitikkens oppgave har vært å sikre tradisjoner 

Tilgang til aktive møteplasser blir et stadig viktigere gode for alle unge og en rettferdig tilrettelegging krever en tidsriktig politikk.

Reidar Säfvenbom forsker på relevansen av kroppsøving, organisert idrett og selvorganisert bevegelsesaktivitet i ungdommers hverdagsliv på NIH. 

For 30 år siden ble de fleste politikkområder i Norge tvunget til å tilpasse seg en ny verden. Industrisamfunnet var under avvikling og verden rundt oss hadde åpnet seg.

I løpet av et lite tiår ble det mulig for ungdom å gå utenom lokale tradisjoner og klubbhus når de skulle skru sammen sine selv.

Bygd og by flommet over av alternative aktiviteter med helt andre mål og meninger enn hva som fantes i den tradisjonelle idretten.

Det var skremmende for mange voksne og mens andre politikkområder og samfunnsinstitusjoner arbeidet hardt for å tilpasse seg fremtiden så ble idrettspolitikkens oppgave å sikre den tradisjonelle idretten.

Les mer om forskningen til Reidar Säfvenbom

Derfor har Norge i dag verken et aktivitetstilbud eller en politikk som er rigget for å fremme alle barn og unges kroppslige potensialer og utvikling. 

Med politikkområdets tette bånd til «idretten» så har Norges Idrettsforbund og Olympiske og Paralympiske Komité (NIF) fått lov til å dominere og konservere aktivitetstilbudet til barn og unge.

Selv om målet om «idrett for alle» nå er omskrevet så er fortsatt problemet det samme:

Nasjonen forledes til å tro at «idretten» kan utvikle meningsfulle aktivitetstilbud til alle barn og unge, og at det derfor ikke er behov for alternative virksomheter.

Situasjonen har vært problematisert i nasjonale og internasjonale forskningspublikasjoner gjennom siste 15 år, men ingen regjering har vist særlig interesse. 

Les mer: Er det rett å bruke 100 millionar på ein fotballhall halvparten av tenåringane brukar?

Hva vil vi med barne- og ungdomsidretten? 

Mens nasjonen diskuterer kvalitet i skole og utdanning så har vi aldri hatt en tilsvarende nasjonal debatt om barne- og ungdomsidretten.

Sammenlignet med andre politikkområder så framstår idrettspolitikken i all sin taushet.

Også når det kjempes om midler i statsbudsjettet så er det taust på stadion, i departementet og på Stortinget.

Det skyldes at milliardene som staten hvert år overfører til idrettsformål ikke er en del av statsbudsjettet og dermed heller ikke en del av diskusjonene som oppstår rundt budsjettet.

Hva som skal til for å sikre alle unge reell tilgang til meningsfulle og aktive møteplasser diskuteres derfor aldri i Stortinget eller hos Fredrik Solvang. 

Hør NIH-podden: Hvilke idrettsanlegg trenger vi i framtida? 

Vi trenger en debatt 

Vi trenger en debatt om aktivitetstilbudet til barn og unge. En slik debatt er helt ufarlig- også for idretten.

Hvis vi legger all forskningsbasert kunnskap på bordet så vil vi se at dersom vi skal få til en rettferdig og god oppvekstpolitikk så trenger vi «idretten».

Det krever imidlertid at «idretten» endrer retorikk og målsettinger og aktivt fraskriver seg ansvaret for de 250.000 unge som til enhver tid står utenfor den organiserte idretten.

På statlig nivå er logistikken på plass og den viser at staten glimtvis har tatt grep.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland i regjeringa Solberg (2015 – 2018) la grunnlaget for etableringa av Tverga som et ressurssenter for egenorganisert idrett og fysisk aktivitet i Norge.

Det er en av de viktigste idrettspolitiske avgjørelsene som er tatt i moderne tid.

Sammenlignet med søsterorganisasjonen NIF er Tverga en lilleputt, men med et nytenkende NIF, et styrket Tverga og en ny stortingsmelding så er det mulig å reformere aktivitetstilbudet til barn og unge.

En ny Stortingsmelding må redegjøre for hvordan nasjonen, og ikke minst kommunene skal kunne sikre at alle barn og unge får reell tilgang til meningsfulle sosiale møteplasser for leik, dans, friluftsliv, trening og idrett og hvordan teater, musikk, fritidsklubber og andre aktivitetsområder kan integreres på lokalt nivå.

Vi vet at inaktivitet, utenforskap, demokratisavn og mental uhelse utfordrer mange unge, men vi vet også at et mangfoldig og integrert aktivitetstilbud kan beskytte.

Norge trenger trygge og varme anlegg som også kan huse unge som ikke driver tradisjonell idrett; hus som kan samle alle på hjul, dansere, klatrere, trickere, fluebindere, brettmakere, filmmakere, akrobater, skuespillere, sirkusfolk og andre som vil gjøre lekser, lage mat - eller bare oppleve tilhørighet og medborgerskap.

Ja, det vil koste og kanskje må vi ofre noen spesialanlegg for de få. Spørsmålet er om ministeren for likestilling synes det er verd å prøve.