Det kommer stadig nye arter hit til landet. Noen kommer ved hjelp av egen bevegelse (som villsvinet som vandrer inn fra Sverige), andre spres ulovlig ved hjelp av mennesker (som fisken solabbor, som hører til i Nord-Amerika), mens andre igjen er parasitter på andre dyr eller planter (som lakseparasitten Gyrodactylus salaris).

 Fremmede og invaderende arter kan påvirke stedegne arter (arter som allerede er her naturlig) i større eller mindre grad. De artene som klarer å etablere seg utgjør ofte høy økologisk risiko for stedegne arter med samme nisjeoverlapp (som for eksempel atlantisk østers og stillehavsøsters).

Signalkreps er en av mange invaderende arter i norske ferskvann. Signalkrepsen kommer opprinnelig fra Nord-Amerika, og er en naturlig bærer av eggsporesoppen Aphanomyces astaci. Signalkrepsen kan være infisert med A. astaci uten selv å bli syk, men soppen er en dødelig sykdom for europeisk ferskvannskreps som edelkrepsen, kalt krepsepestsmitte.

Krepsepestsmitten kom til Sverige allerede i 1907, da levende finsk edelkreps som skulle selges på et marked i Stockholm begynte å bli dårlig, og ble kastet i innsjøen Mäleren. Etter store tap av edelkrepspopulasjoner som følge av krepsepestutbrudd, bestemte Fiskeristyrelsen i Sverige at utdødde edelkrepspopulasjoner skulle erstattes med signalkreps.

Denne beslutningen ble fattet basert på to feilaktige slutninger; ved at signalkrepsen tilsynelatende kunne vokse seg større på kortere tid, og ved at erstatningsforsøk med edelkreps i lokaliteter som hadde blitt slått ut av krepsepest hadde lav forventet overlevelse. 

De svenske myndighetene satte derfor aktivt ut 40 000- 290 000 individer per år av (hovedsakelig) signalkrepsyngel fra 1969 til 1983, med de følger at signalkreps per i dag er den mest utbredte ferskvannskrepsen i Sverige, med bestander i opp mot 10 000 lokaliteter. Signalkrepsen har senere blitt spredt fra Sverige til store deler av Europa.

Da utsettingsarbeidet startet i Sverige, var det ennå ikke kjent at signalkreps var bærer av krepsepest-soppen uten å selv bli syk. Dette ble oppdaget i 1972, men det tok altså allikevel 10 år før utsettingsprogrammet i Sverige ble redusert på 1980-tallet, før det igjen økte til over 3000 tillatelser til å sette ut signalkreps i 1997. Det er estimert at kun 3 prosent av edlekrepspopulasjonene i Sverige har overlevd fram til i dag.

Krepsepestsmitte kom til Norge i 1971, i grensevassdragene Vrangselva og Veksa, som drenerer til Sverige nord-øst for Oslo, der pesten spredte seg omtrent to mil innover norskegrensen i Eidskog Kommune. Senere rammet krepsepesten Glomma ved Grue sommeren 1987, og edelkreps på hele strekningen nedstrøms Kirkenær nord for Kongsvinger ble utryddet på kort tid. 

Haldenvassdraget har ingen direkte tilknytting til Glommavassdraget via vannveier, men også dette vassdraget ble smittet av krepsepest sent på 1980-tallet. Krepsepestsmitte rammet først Edelkreps i den grenseoverskridende innsjøen Store Le i 1989, og noen uker etter ble krepsepestsmitte observert i Øymarksjøen i Haldenvassdraget. I Haldenvassdraget ble en rekke edelkrepspopulasjoner utryddet helt opp mot Bjørkelangen.

Med stor spredning av krepsepestsmitte på Østlandet, og med så mange signalkrepselokaliteter i Sverige, var det forventet at levende signalkreps når som helst skulle påvises i et vassdrag langs grensa mot Sverige. Det var derfor overaskende at det første funnet ble gjort halvveis ned sørlandskysten fra Oslo, i et verneområde i Brevik i 2006 (Dammane). 

Signalkrepsen i Dammane ble utryddet med kjemikalier i 2007, men signalkreps har senere blitt oppdaget i flere andre vassdrag, som Haldenvassdraget, et vassdrag som er for stort til at utrydning med kjemikalier vil være aktuelt, da omtrent samtlige andre arter i vassdraget også vil dø.

Nå er signalkreps med pest også påvist i Øyeren. Øyeren har ikke hatt noen naturlig, eller utsatt bestand av edelkreps siden populasjonene ble slått ut av krepsepest i forbindelse med smitte i Glommavassdraget tilbake i 1987 og i 2003. Det er kanskje derfor noen nå har satt ut signalkreps ulovlig i vannet, der motivet etter all sannsynlighet er å etablere en høstbar krepsebestand. 

I Norge er det ved lov forbudt å krepse i lokaliteter der det er påvist signalkreps. Dette kan intuitivt virke noe mot sin hensikt, da denne krepsearten er en fremmed art, og i tillegg en art som utgjør en svært stor risiko for vår stedegne, rødlistede, edelkreps. Grunnen til forbudet er at man ikke skal kunne tjene noe på å sette ut fremmede arter.

Selv om utsettingen av signalkreps i Øyeren ikke vil påvirke noen edelkrepspopulasjoner i selve innsjøen (fordi det ikke lenger finnes noen edelkrepsbestand der), vil det videre spredningspotensialet for signalkrepsen øke. 

Sporer av krepsepestsoppen trenger videre ingen forflytning av verten for å slå ut edelkreps da de kan spre seg nedstrøm med vannet (som i Glomma- og Haldenvassdraget). En innført bestand av signalkreps høyt oppe i et vassdrag kan derfor potensielt slå ut samtlige edelkrepspopulasjoner nedstrøms utsettingen.

Fisk som spiser infisert kreps, kan også være med på å spre krepsepestsmitte, da krepsepestsporene fortsatt er infeksiøse etter å ha passert gjennom tarmen. Signalkreps vil også over tid kunne spre seg innad i innsjøen og oppover elver og bekker med utløp i Øyeren, og true edelkrepspopulasjoner i området. 

Utsyr og båter benyttet i vann med smitte kan også være med på å spre krepsepest, og det er derfor viktig å følge regelverket om desinfisering av redskaper, utstyr og båter som flyttes mellom vann.

Signalkrepsen som ble oppdaget i Murusjøen i Trøndelag var forventet, da denne sjøen ligger tett inntil svenskegrensen der arten allerede har etablert seg, og fordi det også ble oppdaget signalkreps i innsjøen ovenfor (Kvesjøen) i 2014.

Det kan være vanskelig å skille edelkreps fra signalkreps, men det er uansett forbudt å sette ut noen form for kreps - eller andre organismer til nye vann eller vassdrag uten tillatelse fra ansvarlige myndigheter. Hvis vi ønsker sunne, stabile populasjoner av edelkreps i fremtiden, er vi nødt til å stoppe med ulovlige utsettinger av signalkreps. 

For edelkrepsen tar det kun kort tid fra smitte til død – så i det øyeblikket man hiver en bøtte signalkreps ut i en ny lokalitet har man endret mangfoldet i vannet og vassdraget nedstrøms, sannsynlig for alltid.