Det har gått ett år siden ekstremværet Hans rammet Østlandet. Flommen hadde store konsekvenser for samfunnet i form av materielle skader og forstyrrelse av samferdsel, og ga et fornyet fokus på beredskap og tilpasning. Effektene på naturmiljøet undersøkes også i disse dager – vi har blant annet dokumentert lokale utryddelser av fisk i høyfjellsvassdrag, men samtidig gode oppvandringsforhold for ørret i små tilløpselver til Mjøsa som ofte har marginal vannføring på høsten.

I flere sesonger har vi studert ulike fiskearters bruk av de sesongmessige habitatene i Gudbrandsdalslågens nedre deler, der elva munner ut i Mjøsa og danner Lågendeltaet. Nettopp den store variasjonen i vanntemperatur som oppstår som følge av ulike dybde- og strømningsforhold – og den årvisse oversvømmingen av flommarker i deltaet – danner grunnlaget for en betydelig biologisk produksjon.

For å måle denne temperaturvariasjonen direkte har vi plassert ut temperaturloggere som står ute gjennom hele sesongen. Loggerne registrerer vanntemperaturen hver eneste time, noe som gir et godt innblikk i denne temperaturvariasjonen i elva og på flommarkene. Slik kan vi relatere fiskens områdebruk til mosaikken av temperaturregimer, dvs. temperaturen på en lokalitet gjennom sesongen. Og når man setter ut en logger i elva på våren krysser man fingrene for at den ikke vaskes bort før den hentes inn igjen på senhøsten…

Sesongen startet normalt med hensyn til vannføring og vannstand, med en vårflom som på sedvanlig vis ankom i andre halvdel av mai. Sammen med økende vannstand i Mjøsa førte vårflommen til den årvisse oversvømmingen av flommarker og sideløp i Lågens nedre deler. Alt normalt så langt, med andre ord.

I slutten av mai og begynnelsen av juni blir det knapt mørkt om natta. De lange lyse dagene gir en betydelig tilførsel av varme fra sola direkte som stråling og indirekte gjennom varmeutveksling med en stadig høyere lufttemperatur. Dette førte til en rask oppvarming av de mest beskyttede områdene med liten vannutskiftning. Samtidig hang de grunnvannspåvirkede lokalitetene betydelig etter: der relativt kaldere grunnvann pøses opp i dagen vil ikke varmeutvekslingen med lufta holde tritt, og vanntemperaturen i elva er i stor grad prisgitt temperaturen på grunnvannet. Her var det fremdeles kaldt i juni, med en langsom oppvarming gjennom sommeren. I slutten av juni var differansen mellom kalde og varme lokaliteter hele 15 grader!

For varmblodige mennesker er det ingen tvil om hvor vi ville badet, og for vekselvarme fisk som skal fullføre livssyklusen i løpet av kort sommer er det heller ingen tvil om de best egnede lokalitetene!

Lite visste vi i mai 2023 at nettverket av temperaturloggere skulle gi et unikt innblikk i hva som skjer under en storflom, slik vi fikk noen måneder senere da ekstremværet Hans rullet inn. Utrolig nok fant vi igjen alle temperaturloggerne da vannet trakk seg tilbake på senhøsten, noe vi ikke trodde var mulig etter å ha sett flommens herjinger. Det var derfor med stor interesse at vi leste av data og fulgte særlig nøye med på perioden da ekstremværet inntraff.

Zoomer vi inn på perioden i begynnelsen av august ser vi at variasjonen i vanntemperatur mellom lokalitetene raskt ble visket ut. Faktisk konvergerte temperaturen på rundt 12 grader på samtlige lokaliteter. Temperaturen sank i de beskyttede lokalitetene hvor det under normalvannføring er lite utskifting av vann, mens den økte i de grunnvannspåvirkede lokalitetene.

Denne homogeniseringen av vanntemperatur viser at prosessene som vanligvis skaper en lokal temperaturvariasjon – grunnvannspåvirkning, varmeutvekslingen til luft, solinnstråling, strømningsforhold og vannets oppholdstid – ble totalt underlegne vannmassenes påvirkning. Det er kanskje ikke rart når flere tusen kubikkmeter vann per sekund strømmet inn fra Lågen og Gausa, og førte til at Mjøsa steg fulle to meter i løpet av seks dager.

Da flommen ga seg ble forskjellene i temperatur mellom de ulike lokalitetene igjen synlige. Unntak ble igjen til regel. Det betyr at de faktorene som vanligvis skaper lokal temperaturvariasjon på ny ble utslagsgivende: vannets oppholdstid (grad av utskiftning fra hovedløpet), værforholdene (påvirker solinnstrålingen og varmeutvekslingen til luft), og oppkommer av grunnvann (men annen temperatur enn overflatevann) påvirker vanntemperaturen lokalt. Forskjellene mellom lokalitetene ble likevel ikke like tydelige som tidligere på sommeren, men det er forventet når sommer glir over i høst også under «normale» omstendigheter.

Temperaturen i en elv eller i en innsjø er altså ikke én verdi; det er et lokalitetsspesifikt regime som sammen med temperaturen i andre lokaliteter skaper en mosaikk i elvelandskapet. I stadig større grad begynner vi å betrakte denne mosaikken som et temperaturlandskap.

Temperatur er én ytre faktor – men en særdeles viktig faktor for vekselvarme dyr – så dette temperaturlandskapet styrer til en viss grad hvor fisk og andre organismer oppholder seg til en enhver tid, og hvor de velger å reprodusere for å gi avkommet et fortrinn i løpet av en kort og hektisk sommer. Naturlig seleksjon over titusener av generasjoner har belønnet de individene som best har utnyttet de rådende forholdene, og på denne måten gir deres områdebruk i dagens landskap et innblikk i artenes evolusjonære bakgrunn.

Videre lesning:

Myrvold (2024) https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/rra.4324 (åpen tilgang)