Hver eneste nålevende art og individ er et resultat av en lang, uavbrutt kjede av suksessfulle parringer og overlevelser til kjønnsmoden alder, helt siden livets begynnelse for cirka 3,8 milliarder år siden. Den gangen oppstod livet til stamfaren vår i vann, og alle høyerestående dyr utvikler seg fortsatt faktisk i et vannholdig miljø. 

De fleste vet at amfibier legger eggene sine i vann tidlig på våren. Amfibier er slik den eldste dyregruppen vi har som er på land, men som også er helt avhengig av vann for å fullføre livssyklusen sin. 

Amfibie-eggene utvikler seg først til et lite embryo, så videre til en liten larve, før den trenger ut av den nesten gjennomsiktige, tynne egghinnen en gang på våren. På dette stadiet har amfibiene små gjeller som de puster med, og hos salamanderen ser de nesten ut som små armer der de stikker ut like ved ørene. 

Du har kanskje ikke tenkt så mye over at du også startet livet som et egg, omgitt av vann inne i magen. Og du har også hatt både gjeller og hale inne i mors mage mens du svømte rundt i fostervann. Fugler og reptiler utvikler seg også i et vannmiljø, kapslet inn av et eggeskall. Ved at amfibier legger egg direkte omkranset av vann, i motsetning til reptiler, fugler og pattedyr som er «fanget» inne i egg eller fostersekk, kan de tidlige livsstadiene til amfibiene bevege seg mer eller mindre fritt rundt i vannmassen. 

Fødselen til et amfibie kan kanskje sammenlignes med endringen som skjer når det har vokst seg inn i neste livsstadie og går igjennom en metamorfose; fra gjeller og et liv i vann, til lunger og en helt ny tilværelse på land. Vanntemperaturen har betydning for forvandlingen, der varme somre med varmt vann gir hurtig utvikling. 

Rask metamorfose gir et lengre liv på land før dvaletid, mens en kald sommer i beste fall gir de forvandlede dyrene tid nok til å finne seg et egnet frostfritt sted å overvintre. Etter omtrent tre somre på land kjønnsmodnes salamandrene. Da oppsøker de selv en dam, for å først danse med en partner, og finner de kjemien vil de så føre liv inn mot neste generasjon salamandere i dammen.

Frosk legger egg som store klaser, med hundrevis av egg (opp mot 1500!) i en ball. Padder legger lange snorer med egg på rekke og rad, som lange perlekjeder tvunnet inn i vegetasjonen. Salamanderhunnen legger derimot ett og ett egg, og eggene pakkes ofte møysommelig inn i blader eller annen vegetasjon. På tross av alt arbeidet med å beskytte eggene, eller kanskje nettopp på grunn av, så dør halvparten av eggene til storsalamanderen. 

Dette kommer av et dødelig gen som befinner seg på en meget stabil kromosomdel. Dermed ødelegges ikke genet i overkrysningen, hvilket kunne ført til at genet hadde forsvunnet ut ved hjelp av naturlig seleksjon over generasjoner. Så av de skarve 2-300 eggene som blir lagt, så dør altså halvparten. Det forventes videre en høy dødelighet inn mot metamorfosen og den første overvintringen. 

Hvor mange som igjen klarer seg frem mot kjønnsmodning foreligger det lite data på, men det faller fra mange hvert år. En mager trøst er kanskje at om en salamander først blir voksen, så kan den også bli gammel – opp mot 20 år, selv om de fleste ikke blir så gamle som det.

Det er altså ikke like stort rekrutteringspotensiale hos storsalamander som hos frosk og padde. Småsalamander legger heller ikke så mange egg, men uten det dødelige kromosom-genet legger den dobbelt så mange lodd i livets lotteri sammenlignet med storsalamanderen. 

Småsalamander er kanskje derfor også utbredt over et større geografisk område enn storsalamanderen? Småsalamanderen fins i hvert fall i flere dammer i Norge. Og det fins ofte flere individer i dammer som den deler med storsalamander.

Salamanderartene våre har naturlige variasjoner i hvor mange de er fra år til år, som er vanlig også hos andre arter. Dette henger sammen med naturlige svingninger av blant annet sommertemperatur, tørke, barfrost og snødybde. 

Én faktor, som sommertemperatur, kan som beskrevet over gi raskere utvikling og økt overlevelse av larvene i vann (så sant dammen ikke forsvinner helt), mens varme somre kan være en utfordring for de landlevende individene, som i verste fall kan kunne tørke ut. 

For å si noe om bestandsutviklingen for arter må populasjoner derfor følges over tid, og en bør telle med de samme fra år til år for å få mest mulig presise data.

Det er ikke så mange som er ute og teller salamandere, men det finnes hederlige unntak. Børre Dervo ved NINA har telt tusenvis av salamandre siden 2009. Børre lærte meg å sette salamanderruser i 2017, og siden har jeg fulgt ni dammer i Akershus med rusefangst hver vår. 

Det er noe helt eget når man holder årets første salamander i hånden og kan slippe den tilbake i dammen. Etter noen hundre blir kanskje ikke hvert møte satt like stor pris på, men i de siste årene har hver storsalamander blitt møtt med glede. Og når fangsten for en enkelt dam har bikket 10 individer har jeg rett og slett kjent en slags lykkefølelse.

Det har sakte, men sikkert, gått nedover med storsalamanderpopulasjonen som jeg har fulgt sør-øst for Oslo. Eller kanskje ikke en gang sakte: Fra 2017 til i dag har fangsten mer enn halvert seg. Fra 450 innfangende storsalamander i 2017 var fangsten på 105 individer i 2023, og da med to dammer som kun hadde småsalamander i fangsten. 

Kanskje var 2017 et spesielt godt år. Uansett har det vært få voksne storsalamandere i fangsten for syv av de ni undersøkte dammene, og med det forholdsvis lave potensialet for rekruttering av små nye håpefulle, er det begrenset grunn til å tro at arten vil komme raskt tilbake i antall. 

2023 var allikevel ikke et bunnår. I 2018 fanget jeg kun 50 individer. Og i 2019 ble det samlet inn 80 stykker. Så kanskje er det et lite håp om at jeg allerede til våren vil kunne hilse på flere nye store venner i dammene.

Blogginnlegget er skrevet med midler fra et EEA-prosjektet ECOPOND

• Les mer om populasjonstrender og salamandere her:

Påvisninger av den patogene soppen Batrachochytrium dendrobatidis og oppsummering av rusefangst av storsalamander og småsalamander i Oslofjordområdet 2017 – 2023 (nina.no)