Vinterperioden i innsjøer er en tøff periode for dyre- og planteliv, og særlig i innsjøer som er dekket av is på vinteren. En undersøkelse fra Atnsjøen ved Rondane kan gi et inntrykk av det harde livsmiljøet under isen. 

Fra juni 2010 til oktober 2011 undersøkte ferskvannsøkologer fra NINA hvordan mengden og sammensetningen av plante- og dyreplankton forandrer seg med årstiden gjennom hyppig prøvetaking (figur 1).

Atnsjøen er vanligvis dekket av is fra midt/slutten av november til midten av mai. Innsjøen under isen er et mørkt og kaldt sted, spesielt midt på vinteren når isen er dekket av snø. Mangelen på lys betyr at planteplanktonet ikke kan lage fotosyntese, og mengden av planteplankton er derfor lav sammenlignet med om sommeren (figur 2).

Planteplanktonet er viktig føde for dyreplanktongruppene vannlopper og hoppekreps. I tillegg til lite mat på vinteren må de små krepsdyrene også håndtere lave vanntemperaturer som setter en sterk begrensning på alle biologiske prosesser.

Vannlopper og hoppekreps er en viktig del av næringskjeden i innsjøer og dammer, bl.a. er de viktig fiskeføde. Det er vannloppene som står øverst på fiskenes meny, mens hoppekreps spises i mindre grad og da gjerne i perioder når det er lite vannlopper. Den vanligste vannloppe i Atnsjøen, snabelkreps (Bosmina longispina på latin, figur 3), er også den mest utbredte vannloppen i Norge. 

Vingehops (Cyclops scutifer, figur 3) er den vanligste hoppekrepsen i Atnsjøen og samtidig den mest alminnelige hoppekrepsen i Norge. Begge finnes over hele landet. Andre vanlige vannlopper og hoppekreps i Atnsjøen er nåledafnie og gelekreps (Daphnia longispina og Holopedium gibberum) og trønderhops (Arctodiaptomus laticeps).

Vannlopper og hoppekreps har litt ulik måte å formere seg på. Hoppekrepsene har kjønnet formering, men livssyklusen varierer mye både mellom ulike arter og også innenfor samme art. For eksempel kan lengden på livssyklusen hos vingehops variere fra ett til tre år avhengig av temperatur og andre miljøforhold (Elgmork 2006). I Atnsjøen har vingehops i hovedsak en ettårig livssyklus (Halvorsen m.fl. 2004).

Noen hoppekrepsarter kan danne hvileegg om vinteren. Hos andre danner de større larvestadiene, kalt copepoditter, hvilecyster eller går i en slags aktiv dvaletilstand, der de skrur ned stoffskiftet for å spare energi. 

Det finnes også hoppekreps som «holder det gående» gjennom vinteren. Trønderhops er et eksempel på det. Hos denne arten overlever voksne hanner og hunner vinteren, bl.a. ved å tære på fettstoffer de har lagret i kroppen i løpet av sommeren og høsten. Mot slutten av vinteren under isen formerer trønderhops seg.

I Atnsjøen er det forholdsvis lite hoppekreps tidlig og midt på vinteren sammenlignet med sommeren (figur 4). Men mot slutten av vinteren når det blir mer planteplankton som et resultat av økende lysmengde formerer hoppekrepsene seg og de minste larvestadier, kalt nauplius-larver, kan nyte godt av den økende mengden mat.

Til sammenligning har vannloppene ukjønnet formering (partenogenese på fagspråk) i sommerhalvåret. Partenogenese forekommer også andre steder i dyreriket, f.eks. hos bladlus. På høsten når dagene blir kortere, vanntemperaturen synker og mengden føde (planteplankton) avtar, blir det dannet både hanner og hunner. De parer seg ved kjønnet formering som resulterer i dannelse av hvileegg (figur 5), og de voksne vannloppene forsvinner nesten helt i løpet av høsten og vinteren (figur 4). 

Når isen smelter og vanntemperaturen stiger på våren, klekker hvileeggene og de unge vannloppene drar umiddelbart nytte av våroppblomstringen av planteplankton.

Vannlopper og hoppekreps bruker altså forskjellige måter for å komme seg gjennom vinteren: hvileegg og andre typer hvilestadier, opplagrede fettreserver og redusert stoffskifte. 

Uansett strategi er det nå når sola igjen får tak etter en lang vinter at de små planktoniske krepsdyrene våkner fra sin vinterdvale.

Videre lesning:

Elgmork, K. (2006). A monograph of life history strategies of the freshwater, planktonic copepod Cyclops scutifer G. O. Sars 1863. Archiv fuer Hydrobiologie. Supplementband., 151, 301-351.

Halvorsen, G., Dervo, B. K. & Papinska, K. (2004). Zooplankton in Lake Atnsjøen 1985-1997. Hydrobiologia, 521, 149-175. doi: 10.1023/B:HYDR.0000026357.80231.d2

Jensen, T. C. (2019). Winter decrease of zooplankton abundance and biomass in subalpine oligotrophic Lake Atnsjoen (SE Norway). J. Limnol., 78, 348-363. doi: 10.4081/jlimnol.2019.1877