Harr gyter om våren

Når vårsolen varmer og vanntemperaturen stiger i våre vassdrag, øker aktiviteten til de fleste dyr. For mange av dem er dette tiden for formering og videreføring til neste generasjon. Blant våre laksefisk er harren den eneste som gyter om våren. Nå i april har harren allerede startet vandringen oppover elvene, noen steder nedover, til gyteplassene. Gytingen foregår vanligvis i rennende vann, men harr kan også gyte i relativt stille vann. I de sørligste harrbestandene i Norge har nok gytingen allerede startet og kanskje startet gytingen ekstra tidlig i år på grunn av den milde vinteren. Lenger nord i landet kan gytingen starte senere, men gyteperioden er som regel over når juni kommer.

Harrens gyteperiode og tiden når nyklekte harryngel dukker opp noen uker senere, er også tiden for formering hos mange av harrens ulike parasittarter. De må sørge for at de spres fra harr til harr eller smitter de nye harrgenerasjoner. Når harrene stimler sammen under gytingen er smitteavstanden kort. Dette kan være den eneste smittemuligheten en parasittart får i løpet av et år. Andre parasitter produserer enorme antall avkom for å sikre at noen av dem klarer å smitte harryngelen.

Harr har en mangfold av parasitter

Men først litt om noe de færreste av oss tenker på eller er klar over. Når du beundrer de vakre fargene hos en nyfanget harr, ser du ikke bare en fisk, men egentlig også massevis av parasitter. De fleste er imidlertid så små at våre øyne ikke er i stand til å oppdage dem. Faktisk er hvert harrindivid i seg selv et lite økosystem der mange ulike livsformer med et parasittisk levesett inngår. Dette er virus, bakterier, sopp, encellede dyr og flercellede dyr. Mellom alle disse parasittartene er det både konkurranse og samspill slik det er i større økosystemer. Hvordan de ulike parasittartene i harr samspiller og påvirker hverandre vet vi lite om. Vi vet litt mer om hvilke parasitter som lever i harr, men også her er kunnskapen mangelfull fordi antall studier er få. Enkelte av parasittartene vet vi litt mer om, særlig de som har nære slektninger som forårsaker store sykdomsproblemer hos andre laksefisk.

Gyrodactylus salaris

I mange norske vassdrag lever en parasitt som heter Gyrodactylus salaris på harrens hud og finner. Ja, du leste riktig. Dette er samme art som har forårsaket massedød hos laksunger i over 50 norske lakseelver. Varianten på harr het tidligere Gyrodactylus thymalli som betyr Gyrodactylus som-lever-på-harr (Mo mfl. 1998). Den gang mente man at Gyrodactylus-arter hovedsakelig bare lever på én enkelt fiskeart. Denne kunnskapen har blitt endret etter at de genetiske verktøyene ble tatt i bruk fra 1980-tallet. Men først ganske nylig ble vi klar over at Gyrodactylus salaris og Gyrodactylus thymalli er én og samme art. Det er imidlertid noen små genetiske forskjeller mellom Gyrodactylus salaris som lever på harr og Gyrodactylus salaris som lever på laks. I laboratorieforsøk har vi vist at Gyrodactylus salaris på harr ikke kan overleve på laksunger, og de dødelige variantene av Gyrodactylus salaris på laksunger ikke kan overleve på harr. Gyrodactylus salaris-variantene som lever på harr betraktes derfor som relativt ufarlige selv om harr kan ha tusenvis av Gyrodactylus salaris. Vi kan derfor ikke utelukke at Gyrodactylus salaris gjør at enkelte små harr blir syke og dør, eller at de blir svekket av infeksjonen og så blir spist av en større fisk eller annen predator.

De fleste parasittarter har egne spredningsstadier, men Gyrodactylus salaris føder levende unger. Spredning av Gyrodactylus salaris fra harr til harr, som jo er nødvendig for at parasittbestanden skal overleve, skjer når fiskene kommer tettere sammen. Harrens gyteperiode er derfor en viktig tid for parasittspredningen. Parasittene kan «hoppe over» når harr berører hverandre eller de kan slippe taket og sveve i vannmassene. Kommer de i berøring med en ny harr, fester de seg lynraskt. I disse dager øker hyppigheten av Gyrodactylus salaris-fødsler samtidig med at parasittenes aktivitet øker for å sikre spredningen til nye harr.

Spironucleus barkhanus

Inne i harren er det en annen parasitt som nå forbereder spredning til nye harrgenerasjoner. Da vi studerte den omtalte Gyrodactylus salaris hos harr i Glommavassdraget oppdaget vi en bitte liten encellet parasitt i galleblæra og fremre del av tarmen som tidligere ikke var beskrevet fra harr. Først trodde vi at dreide som arten Hexamita salmonis som var funnet i laksefisk i mange land, men etter hvert ble vi klar over at dette var en annen art, som til og med tilhørte en annen slekt. Det hele endte opp i en artsbeskrivelse, og denne harrparasitten fikk navnet Spironucleus barkhanus (Sterud mfl. 1997). Verdens typelokalitet for Spironucleus barkhanus ligger i Glomma, nærmere bestemt i Åmot kommune. Den nye kunnskapen resulterte også en beskrivelse av en nærstående art, Spironucleus salmonicida, som gir alvorlig sykdom oppdrettslaks i Nord-Norge (Jørgensen & Sterud 2006).

Det uvanlige med Spironucleus barkhanus er at den er påvist i alle harr vi har undersøkt , og nesten alltid har det vært hundrevis og tidvis tusenvis av individer i harrens galleblære. Her er parasittene enten festet til gallblæreveggen eller frittsvømmende i gallen med hårlignende tråder som kalles flageller. Denne encellede parasitten har tydeligvis utviklet en svært god måte for å smitte fra harr til harr. I disse dager lager mange av individene en liten kapsel rundt seg selv og blir inaktive. De små kapslene føres med gallen ut i tarmen og deretter ut i vannet med harrens avføring. Tusenvis av små kapsler spres utover elvebunnen og neste harrgenerasjon blir sannsynligvis smittet når harrungene finner bunnlevende byttedyr og samtidig får i seg parasittkapslene. De klekker i harrens tarm og deretter vandrer de til galleblæra. Her formerer Spironucleus barkhanus seg ved to-deling, som er en vanlig formeringsmåte hos encellede dyr.

Dette var bare to eksempler på vårkåte parasitter. I likhet med frittlevende dyr, er det tusenvis av ulike parasitter i våre vann og vassdrag som våkner til liv og formerer seg om våren. Dette er organismer vi vanligvis ikke ser, men som like fullt er viktige for det biologiske mangfold og har viktige funksjoner i økosystemene.