Debatten om forskningsformidling

Forskningskommunikasjon er et tema som engasjerer: da Ståle Wig og Henrik S. Svensen utfordret norske universiteter og høyskoler til å tenke nytt om forskningsformidling i Nytt Norsk Tidsskrift for et par år siden, satte de i gang en lengre debatt både i og utenfor tidsskriftet om hvordan forskere kunne stimuleres til økt forskningsformidling. Både forskere og kommunikasjonsmedarbeidere, rektorer og andre interesserte bidro med ulike innspill og perspektiver på forskningsformidling. Men det kanskje mest påfallende med debatten var at nesten alle som deltok i den var skjønt enige om én ting: norske forskere formidler for lite. Artikkelen som startet debatten, «Trøbbel i tårnet – Om hvorfor akademia må tenke nytt om forskningsformidling», spilte til og med på det symboltunge bildet av forskere som befinner seg i det såkalte elfenbenstårnet – atskilt fra og høyt hevet over sitt publikum. Stemmer det at forskere i liten grad deler sin kunnskap?

Hva er forskningsformidling?

Først en liten begrepsavklaring. For hva snakker vi egentlig om når vi snakker om forskningsformidling, eller forskningskommunikasjon som det gjerne omtales som i dag? Forskningskommunikasjon er ikke et entydig begrep; det rommer mange ulike aktiviteter, og grensene til andre nærliggende aktiviteter er ikke åpenbare. Foruten typiske formidlingsveier som kronikker i aviser, blogger (som denne!), intervjuer eller foredrag, som er det vi kanskje umiddelbart tenker på som forskningsformidling, kan det også handle om mer eller mindre formell rådgivning til politikere eller andre brukere av forskning, det kan handle om at man inkluderer lekfolk i forskningsaktiviteter, eller at man starter en bedrift der forskning omsettes til kommersielle produkter. Fellesnevneren er at det er aktiviteter der forskere – eller kommunikasjonsmedarbeidere – legger til rette for og deltar i dialog med andre aktører i samfunnet. Mangfoldet av aktiviteter som kan omtales som forskningskommunikasjon gjør det også vanskelig å måle omfanget av disse aktivitetene. Noen forsøk er imidlertid gjort.

Norske forskere formidler som aldri før

I en spørreundersøkelse fra NIFU for noen år tilbake, ble norske forskere (fast vitenskapelig ansatte) spurt om de hadde deltatt i forskjellige aktiviteter som skoleprosjekter, brukerrettede konferanser, holdt foredrag for allmenheten, publisert populærvitenskapelige artikler, bidratt med faglige råd, og liknende. Kun 7 prosent svarte at de ikke hadde deltatt i noen slike aktiviteter de siste tre årene. Om lag halvparten hadde publisert populærvitenskapelige artikler eller holdt inviterte foredrag for allmenheten, og de fleste hadde deltatt i flere av de opplistede aktivitetene i løpet av de tre siste årene. [1] Ser man til Cristin - systemet for registrering og rapportering av forskningsaktiviteter og -resultater – finner vi at forskere er registrert med vel 8400 mediebidrag (kun formidling av vitenskapelige og faglige arbeider gjennom TV, radio, aviser, Internett) for 2018. Gjennomsnittet for de tre siste årene er for øvrig over 9400. Når det gjelder disse tallene antar man at det er store mørketall, på grunn av generell underrapportering av aktiviteter som ikke er meritterende eller gir publikasjonspoeng. Høyst sannsynlig er forskere flest i dialog med ulike aktører stadig vekk uten at det blir bokført noe sted.

Også på andre områder deltar forskere hyppigere nå enn tidligere; eksempelvis har andelen forskere som deltar i norske offentlige utvalg har økt markant siden 70-tallet. Dette er en type aktivitet der forskere formidler egen og andres forskning til beslutningstakere, og der forskernes råd blir til politikk.

Det er antakeligvis ingen overdrivelse å påstå at forskere samlet sett formidler forskning som aldri før.

Men alle formidler ikke like mye

Samtidig vet vi at deltakelse i offentlig debatt eller NOU-er er skjevfordelt: mens noen aldri skriver kronikker eller blir invitert til å delta i offentlige utvalg, er det andre som stadig vekk deltar i offentlige debatter eller i annet samspill med omverdenen. Mange av disse er det vi kan kalle «public intellectuals» - intellektuelle som setter agendaen, kommenterer trender og gjør et formidabelt arbeid med å bidra til en opplyst offentlighet. Eksempelvis bidro Petter Bøckmann, zoolog ved Naturhistorisk museum i Oslo, med hele 142 intervjuer i løpet av 2018, ifølge rapporteringen i Cristin. Men hva med dem som ikke formidler like mye? Blir kunnskapen til de som ikke deltar værende i ‘elfenbenstårnet’, eller finner den veien ut gjennom andre kanaler?

Vi bør kvitte oss med myten om elfenbenstårnet

Forskningskommunikasjon handler ikke bare om å kommunisere egne funn og resultater til et publikum. Forskning er allemannseie, og forskningskommunikasjon handler også om å representere og formidle andres forskning. I en av de avsluttende kommentarene om forskningsformidling i Nytt Norsk Tidsskrift skriver Marlen Ferrer om sin erfaring som ekspertdeltaker i TV-programmet Big Bang. Dette var en situasjon der hun måtte gi faglige kommentarer og innsikter langt utenfor sitt eget forskningsfelt. Men hun kunne dra nytte av all forskningen kollegaene hennes hadde gjort, og gjort tilgjengelig for at hun og andre kan ta den i bruk. «All kunnskapen som er blitt og blir produsert ved de akademiske institusjonene er jo små og store innskudd på en felles kunnskapskonto som vi skal forvalte sammen», skriver hun.

Også Marlen Ferrer konkluderer med at flere forskere må ta sitt ansvar og bli mer aktive i samfunnsdebatten. Det er vanskelig å være uenig i det. Men heldigvis finner forskning veien ut av akademia gjennom langt flere kanaler enn den enkelte forskeren. Kanskje er det også greit at det er en viss arbeidsdeling om forskningskommunikasjon blant landets 25 000 vitenskapelig ansatte?

[1] Wig og Svendsen refererte fra samme undersøkelse i sin artikkel i NNT, men feilrepresenterte tallene. De hevdet at undersøkelsen viste at «omlag 30 prosent av de faste vitenskapelig ansatte i løpet av en treårsperiode ikke formidlet noe som helst». Men det undersøkelsen viste var at 30 prosent hadde deltatt i færre enn tre av de opplistede aktivitetene i løpet av de siste tre årene.