Som forsker har jeg en drøm om at mine resultater skal føre til endring til det beste for pasienter, helsepersonell og samfunn. Siden 2014 har jeg forsket på kommunale akuttavdelinger (KAD), også kalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud (ØHD). Disse ble introdusert av politikere, lovpålagt fra 2016, og var ment som et alternativ til sykehusinnleggelse for stabile pasienter med et antatt behandlingsbehov på tre døgn.

En statusrapport for tilbudet fra Helsedirektoratet fra 2018 (1) viser at Norge har 192 KAD enheter, med til sammen 723 plasser. Det vil si 3,8 plasser per enhet. Et slikt tilbud er minst like påkrevd i 2023, hvor sykehus planlegges og bygges stadig mindre, sykehjemsplasser er mangelvare og tilgangen på kompetanse i kommunene ikke samsvarer med etterspørselen.

Likevel er det lite som tilsier at enhetene har utviklet seg i større grad siden implementeringen fra 2012.

I mitt doktorgradsarbeid fant jeg og veiledere at fastlegene var skeptiske til KAD-tilbudet. De kjente i liten grad til hva KAD hadde av tilgjengelig utstyr, behandling og kompetanse (2, 3).

Pasienter rapporterte at behandlingen sett med deres øyne var sammenlignbar med sykehusbehandling, og at behandlingen var trygg og av høy kvalitet (4). Mange trakk frem fordeler ved enerom, et rolig, hjemmekoselig miljø og nærhet til eget hjem.

Tidligere sykehusopphold ble beskrevet som hektisk, stressende og at personalet hadde lite tid. Likevel rapporterte de også om utfordringer knyttet til kontinuitet i behandlingen og informasjon ved utskriving (5).

I forbindelse med skriving av avhandlingen min ble jeg bevisst på tidligere forskning av Ivar Aaraas på sykestuene i Finnmark (1990-tallet), Helge Garåsen på intermediæravdeling i Trondheim (2008), og Øystein Lappegard på sjukustugu i Hallingdal (2016).

Jeg kontaktet dem for å samskrive våre arbeider, noe som resulterte i en kronikk i Tidsskriftet for den norske legeforening (6). Konklusjonen vår var at «Tilbud i lokale, mindre enheter kan være et hensiktsmessig alternativ til sykehusinnleggelse. Slike enheter gir avlastning for sykehusene og kan gi positive helsekonsekvenser for pasientene til en lavere kostnad».

Videre at «For å kunne møte fremtiden med et bærekraftig helsevesen, trenger vi en nasjonal utredning der man undersøker tilbud i skjæringspunktet mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste. Denne bør danne grunnlag for en ny nasjonal helseplan. Det er behov for å avklare både ansvarsforhold og hvordan disse tilbudene skal se ut».

Jeg sendte både avhandlingen, artiklene og kronikken over til Helseministeren.

Mens jeg holdt på med eget doktorgradsarbeid, planla jeg en oppfølgingsprosjekt. Jeg veileder nå stipendiat Vivian Nystrøm, som er i sluttfasen av dette. Kvalitative funn viser at legene (denne gang legevaktsleger) fremdeles er skeptiske til KAD-tilbudet (7).

Registerdata på 16 786 KAD-innleggelser indikerer at de fem KAD-enhetene i Østfold fylke (fremdeles) ikke representerer det alternativet til sykehusinnleggelse de var ment som (8). Pasienter på KAD mottok hyppigst perorale medikamenter, og behov for oksygenbehandling økte sannsynligheten for sykehusinnleggelse.

Ikke-publiserte data basert på en randomisert-kontrollert studie indikerer ingen forskjell på ulike kvalitetsindikatorer mellom KAD-innleggelser og sykehusinnleggelser.

Sammenfattet forskning fra 1990-tallet frem til i dag tilsier at KAD eller dets like har en viktig funksjon i vårt helsevesen. Likevel er det så vidt meg bekjent er per januar 2023 ikke utarbeidet noen plan for KAD enhetene med tanke på bemanning, ansvarsforhold eller hvordan tjenestene skal se ut.

Med i snitt 3,8 plasser per KAD-enhet kan det tenkes at det ikke er rom for å utvikle tilbudet (alle steder), eller ansette nødvendig kompetanse.

Jeg undres på hvordan man kan bruke forskning til faktisk forbedring og videreutvikling av helsetjenestene?

Referanser:

1. Helsedirektoratet. Status for øyeblikkelig hjelp døgntilbud. 2018.

2. Leonardsen ACL, Del Busso L, Grøndahl V, Ghanima W, Jelsness-Jørgensen LP. General practitioners’ perspectives on referring patients to decentralised acute healthcare. Family Practice. 2016;33(6):709-714.

3. Leonardsen ACL, Del Busso L, Grøndahl VA, Jelsness-Jørgensen LP. Handovers in primary healthcare. A qualitative study on General Practitioners’ collaborative experiences. Health Soc Care Comm. 2018;26(1):183-178. DOI: 10.1111/hsc.12497

4. Leonardsen ACL, Del Busso L, Gørndahl V, Jelsness-Jørgensen LP.“It’s a whole human being”: A qualitative study of care experiences among patients. Eur J Pat Centered Healthcare. 2017;5(1).

5. Leonardsen ACL, Grøndahl VA, Ghanima W, Storeheier E, Løken TA, Schönbeck A, Holst R, Mikkelsen N, Letting GS, Jelsness-Jørgensen LP. Evaluating patient experiences in decentralised acute care using the Picker Patient Experience Questionnaire; methodological and clinical findings. BMC Health Serv Res. 2017;17(1):685.

6. Leonardsen ACL, Lappegard Ø, Garåsen H, Aaraas I. Desentraliserte helsetjenester. Tidsskr Nor Lægeforen. 2017. Doi: 10.4045/tidsskr.17.0324

7. Nystrøm V, Lurås H, Midløv P, Leonardsen ACL. What if something happens tonight? Primary care physicians’ perspectives on decentralization of acute health services. BMC Health Serv Res. 2021;21:447.

8. Nystrøm V, Lurås H, Moger T, Leonardsen ACL. Finding good alternatives to hospitalisation for the elderly- A data register study in five municipal acute wards in Norway. BMC Health Serv Res 2022;22:715.