Hvert fjerde år legges Perspektivmeldingen frem av Finansdepartementet, og presenterer de siste oppdaterte framskrivninger av utviklingen i Norge. Den får ved fremlegging mye oppmerksomhet og spalteplass i media, for deretter raskt å bli fortrengt av mer tidsaktuelle saker. Gjennom solide statistiske analyser tegner meldingen et bilde av en fremtid som kan synes krevende å være del av. 

Gjennom de siste tiårene med meldinger, som i stort har tegnet et stadig mer dystert bilde, har de store samfunnsgrepene for å håndtere dette tilsynelatende ikke funnet sted. I den siste meldingen ble det pekt på at vi går i 2022 fra å være 3,6 arbeidstakere for å bære kostnaden med hver pensjonist, til i 2040 kun å være 2,4. 

Konsekvensene av dette kan være vanskelig å ta inn over seg, og ikke minst se hvilke handlingsalternativer vi i dag står overfor og hva vi nå må begynne å gjøre annerledes allerede nå. 

Spørsmålet er om vi er godt nok rustet til å forstå hvordan konsekvensene vil arte seg i hverdagen vår. Hvordan ser det egentlig ut der framme når prediksjonene rammer oss for fullt? Evner vi å forestille oss hvordan arbeidshverdagen vil fortone seg så langt fram med så mange endrete forutsetninger? Eller er det nettopp dette at våre forestillinger om et framtidig arbeids- og hverdagsliv ikke er rike nok til å tegne gode bilder vi ønsker å strekke oss mot? Og hvis vi ikke er i stand til å se for oss dette, hvordan skal vi da kunne finne den beste stien og gjøre de beste veivalgene i årene framover?

Det er en økende erkjennelse av den kompleksiteten vi står midt oppi hver eneste dag, og komplekse samfunnsutfordringer har blitt et innarbeidet begrep mange steder – ikke minst i offentlig forvaltning. For klimautfordringer, ungt utenforskap eller demografi-utviklingen har ingen enkle løsninger. Ulike innganger og forsøk på løsninger ett sted innebærer at problemer floker seg til et annet sted. Og sakte, men sikkert har denne erkjennelsen ført til en leting etter andre åpninger og perspektiver for hvordan vi kan forstå og påvirke den verden vi er en del av.

Én tilnærming med økende tilslutning er systemtenkning, som med et helhetlig perspektiv forsøker å se deler og koblinger som viklet sammen med hverandre. Systemtenkning gir et bidrag til å kunne forstå hvorfor endring er vanskelig, og hvorfor framskrivninger i seg selv ikke er tilstrekkelig til å skape endring. For i komplekse systemer, som et velferdssamfunn jo er, er det nødvendig med dyp forståelse av de sammenhenger og betingelser som opprettholder status quo. 

Da kommer vi ikke utenom å ta inn over oss både strukturelle elementer som policyer, praksis eller ressursflyt, men også gå dypere i analysen av maktdynamikk, nettverk og relasjoner for å forstå krefter og motkrefter som er i sving i endringsarbeid. Krefter som også kan forstås som uttrykk for våre kulturelle mentale modeller, og for hvordan vi forstår oss selv og vår plass i verden.

Endringsarbeid handler ikke bare om å være nysgjerrige på hvilke muligheter vi står overfor. Det handler vel så mye om vår evne til å håndtere tapet av det vi må legge fra oss. Vi må med andre ord gjøre oss i stand til å sørge over det vi ikke lenger kan gjøre, som vi kanskje også har tatt gitt, men som vi ikke ble klar over før det var borte. Øve oss på å gi slipp gjør oss i stand til å ta imot noe nytt. Og akkurat her er det fremtidstenkning kan komme oss til unnsetning. For i motsetning til å kunne predikere med størst mulig sikkerhet en gitt fremtid, handler fremtidstenkning om å gjøre oss forberedt på flere mulige fremtider. 

Uten å slå fast hvordan det kommer til å bli, men snarere om å utforske flere scenarier og hjelpe oss å ha en mental, relasjonell og strukturell tilpasningsevne for bedre å tåle å stå i usikkerhet, motstand og endring. Her kan også universitetene komme sterkere på banen som åpne arenaer for kreativ og kritisk tenkning, hvor akademisk frihet nettopp kan skape rom for slik tenkning. 

Da handler det kanskje ikke så mye om hva velferdssamfunnet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for å skape håp og verdighet for deg selv, og ikke minst hos oppvoksende og fremtidige generasjoner, som deltaker i velferdssamfunnet. For vi er hverandres skjebne og hverandres verden, for å låne noen ord fra Knud Løgstrup.