Covid-19 har vekket oss fra dvalen. Dette lille viruset har stengt grensene og stoppet trafikken i et omfang som de færreste av oss hadde drømt om kunne skje. Dramatikken har gitt oss tid og rom til å reflektere over grunnleggende forutsetninger for vår videre eksistens – nemlig tilgang til mat.

For flesteparten av vår tids generasjoner, i vår del av verden, er dette en fremmed og ny problemstilling. Imidlertid ligger andre verdenskrig, med redusert matforsyning, fortsatt langt framme i minnet for mange. Vi trenger derfor ikke gå langt tilbake i tid for å oppdage at kompetanse om produksjon, fangst, sanking og ikke minst konservering av råvarene, var en selvfølgelighet som alle måtte sørge for å inneha. Dette var livsviktig og prioritert kunnskap – av en helt naturlig grunn: matsikkerhet.

Bærekraftig matproduksjon innenfor landegrensene

Interessen for å produsere sin egen mat har fått et kraftig oppsving. Mediene flommer over av tips og innlegg som viser hvordan man kan høste, sanke, dyrke og tilberede mat fra grunnen av.

Så kom covid-19 og ristet litt i oss, og gjorde oss oppmerksomme på at tilgang til mat ikke er en selvfølge. Folk har hamstret mat, og synet av tomme butikkhyller har skremt oss. Noe av det første butikkene gikk tomme for var gjær. Dermed begynte flere å lete etter alternative muligheter for å heve brøddeigen, tuftet på tradisjonell kunnskap som var tilgjengelig flere hundre år før Iduns tørrgjær kom på markedet. Tips og kurs om baking med surdeig ble derfor bragt til nye høyder under vårens pandemi.

Pandemien har gjort at kunnskap om selvberging ikke lenger bare er trendy, men anses som en nødvendig ingrediens i sikkerhetspakken i tilfelle forsyningene utenfra skulle utebli.

Lokal mat produseres lokalt

All matproduksjon foregår lokalt. Dette er ikke ensbetydende med at ressursgrunnlaget for matproduksjonen hentes lokalt. Importerte råvarer er produsert i sitt lokalområde, men kan ikke dermed sies å være lokale når varene er transportert over lange avstander. Et typisk eksempel er soya og andre importerte ingredienser i kraftfôr til norske produksjonsdyr som gris, kylling og kyr. Kjøttet og melka produseres lokalt, men svært sjelden på lokale ressurser alene.

Matproduksjon på lokale ressurser øker matsikkerheten

FNs sier at alle land skal bruke sine egne ressurser til å produsere mat. Norge er et land med 95 % utmark. Da sier det seg selv at det er viktig å utnytte norsk utmark til matproduksjon. Jakt, fiske og sanking av bær og sopp gir typiske råvarer fra utmarka. Ville dyr som elg, rådyr, hjort og fugl er utmarkas kjøttprodusenter – produsert på lokale ressurser alene. Likevel har vi også utmarksbaserte produksjonsformer for husdyr, der sau, ammeku og tamrein står i en særstilling. Både sau, geit, storfe og rein er drøvtyggere med fire mager, i likhet med de ville hjortedyra. Dette gjør de er i stand til å utnytte gras og kratt som villig vokser i utmarka i vårt langstrakte land langt mot nord, høyt til fjells og langs værhard kyst. Dette er lokale råvarer som ikke kan utnyttes av énmaga dyr som gris, kylling og mennesker direkte - men som må omformes ved hjelp av beitedyr til kjøtt, melk og ull. Å opprettholde en bestand av grasspisende beitedyr står derfor svært sentralt for norsk matsikkerhet, men uten personer med kompetanse om hvordan dette skal gjøres, er beitedyra nytteløse.

Les også: Utmarksbeite - en stor grønn ressurs

Kulturelle verdier er også råvarer

Kunnskap om hvordan man produserer, foredler, konserverer og tilbereder mat, representerer store kulturverdier. Disse verdiene omtales gjerne som handlingsbåren kunnskap – det vil si at kunnskapen må utøves for å kunne bringes videre. Mennesker som innehar denne type kunnskap er tradisjonsbærere - og en svært viktig ressurs i kunnskapsoverføring knyttet til blant annet mathåndverkene. Tradisjonsbærere som behersker metoder knyttet til matproduksjon og høsting av råvarer fra norsk natur, og samtidig er i stand til å forvalte naturressursene og ta vare på råvarene – er i dag mangelvare.

Yrkesutøvere som formidler bærekraftig matkunnskap

Høsten 2020 tilbys den aller første utdanningen som uteksaminerer fagfolk med tittelen Fagtekniker i bærekraftige matopplevelser. Dette er en høyere yrkesfaglig utdanning rettet mot alle som jobber langs verdikjeden fra jord og fjord til bord. En sentral del av utdanningen er hvordan man kan videreformidle kunnskap i tråd med FNs bærekraftsmål om sikring av bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre, med mål om at «hele verden har relevant informasjon om og er seg bevisst en bærekraftig utvikling og en livsstil som er i harmoni med naturen» (FNs bærekraftsmål nr. 12.8.). Utdanningen har et nasjonalt nedslagsfelt, med en nordnorsk forankring - og utdanner fagfolk med en helhetlig forståelse for de utfordringer som verden står overfor.

Les mer om utdanningen Bærekraftige matopplevelser.