Vi trenger ikke gå langt tilbake i tid for å bli minnet om at tilstander med redusert matforsyning kan inntreffe - med tilhørende behov for grunnleggende kunnskap om lokal matproduksjon og bærekraftig forbruk. Dette omfatter handlingsbåren kunnskap om matkonservering, foredling, tilberedning og andre forhold som reduserer matsvinnet. Bildet viser konservering av fisk i form av tørrfisk og klippfisk, fra Kvaløyhamn på Helgelandskysten i 1952.
Vi trenger ikke gå langt tilbake i tid for å bli minnet om at tilstander med redusert matforsyning kan inntreffe - med tilhørende behov for grunnleggende kunnskap om lokal matproduksjon og bærekraftig forbruk. Dette omfatter handlingsbåren kunnskap om matkonservering, foredling, tilberedning og andre forhold som reduserer matsvinnet. Bildet viser konservering av fisk i form av tørrfisk og klippfisk, fra Kvaløyhamn på Helgelandskysten i 1952.

Matkunnskap – livsviktig innhold i sikkerhetspakken

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap sier at nordmenn bør ha et lager med det viktigste for å overleve, i tilfelle krise. Denne sikkerhetspakken bør også inneholde kunnskap om matproduksjon på lokale ressurser og bærekraftig forvaltning av råvarene – kort og godt den kunnskap som våre forfedre og –mødre naturlig tilegnet seg ut fra behovet for matsikkerhet. I år tilbys verdens første utdanning med dette mål for øyet.

Publisert
Å opprettholde en bestand av beitedyr i utmarkslandet Norge betyr svært mye for norsk selvforsyning. Likevel er det nytteløst dersom det ikke finnes mennesker med kompetanse om hvordan dette kan gjøres på en bærekraftig måte.
Å opprettholde en bestand av beitedyr i utmarkslandet Norge betyr svært mye for norsk selvforsyning. Likevel er det nytteløst dersom det ikke finnes mennesker med kompetanse om hvordan dette kan gjøres på en bærekraftig måte.
Utdanningen Bærekraftige matopplevelser er spesielt rettet mot personer som ønsker å arbeide langs verdikjeden fra jord og fjord til bord, men passer for alle som lever av mat.
Utdanningen Bærekraftige matopplevelser er spesielt rettet mot personer som ønsker å arbeide langs verdikjeden fra jord og fjord til bord, men passer for alle som lever av mat.

Covid-19 har vekket oss fra dvalen. Dette lille viruset har stengt grensene og stoppet trafikken i et omfang som de færreste av oss hadde drømt om kunne skje. Dramatikken har gitt oss tid og rom til å reflektere over grunnleggende forutsetninger for vår videre eksistens – nemlig tilgang til mat.

For flesteparten av vår tids generasjoner, i vår del av verden, er dette en fremmed og ny problemstilling. Imidlertid ligger andre verdenskrig, med redusert matforsyning, fortsatt langt framme i minnet for mange. Vi trenger derfor ikke gå langt tilbake i tid for å oppdage at kompetanse om produksjon, fangst, sanking og ikke minst konservering av råvarene, var en selvfølgelighet som alle måtte sørge for å inneha. Dette var livsviktig og prioritert kunnskap – av en helt naturlig grunn: matsikkerhet.

Bærekraftig matproduksjon innenfor landegrensene

Interessen for å produsere sin egen mat har fått et kraftig oppsving. Mediene flommer over av tips og innlegg som viser hvordan man kan høste, sanke, dyrke og tilberede mat fra grunnen av.

Så kom covid-19 og ristet litt i oss, og gjorde oss oppmerksomme på at tilgang til mat ikke er en selvfølge. Folk har hamstret mat, og synet av tomme butikkhyller har skremt oss. Noe av det første butikkene gikk tomme for var gjær. Dermed begynte flere å lete etter alternative muligheter for å heve brøddeigen, tuftet på tradisjonell kunnskap som var tilgjengelig flere hundre år før Iduns tørrgjær kom på markedet. Tips og kurs om baking med surdeig ble derfor bragt til nye høyder under vårens pandemi.

Pandemien har gjort at kunnskap om selvberging ikke lenger bare er trendy, men anses som en nødvendig ingrediens i sikkerhetspakken i tilfelle forsyningene utenfra skulle utebli.

Lokal mat produseres lokalt

All matproduksjon foregår lokalt. Dette er ikke ensbetydende med at ressursgrunnlaget for matproduksjonen hentes lokalt. Importerte råvarer er produsert i sitt lokalområde, men kan ikke dermed sies å være lokale når varene er transportert over lange avstander. Et typisk eksempel er soya og andre importerte ingredienser i kraftfôr til norske produksjonsdyr som gris, kylling og kyr. Kjøttet og melka produseres lokalt, men svært sjelden på lokale ressurser alene.

Astrid Regine Nässlander er blant de foreløpig 30 søkerne som tar sikte på å bli en av verdens første fagteknikere i bærekraftige matopplevelser. Hun er allerede prisbelønt for bærekraftig matlaging, og mottok Kokkeprisen 2018 og KokkeKarlas stipend 2019. Nässlander ser fram til å styrke sin kompetanse innen bærekraftig matproduksjon, og samtidig få en formell utdanning innenfor feltet.
Astrid Regine Nässlander er blant de foreløpig 30 søkerne som tar sikte på å bli en av verdens første fagteknikere i bærekraftige matopplevelser. Hun er allerede prisbelønt for bærekraftig matlaging, og mottok Kokkeprisen 2018 og KokkeKarlas stipend 2019. Nässlander ser fram til å styrke sin kompetanse innen bærekraftig matproduksjon, og samtidig få en formell utdanning innenfor feltet.

Matproduksjon på lokale ressurser øker matsikkerheten

FNs sier at alle land skal bruke sine egne ressurser til å produsere mat. Norge er et land med 95 % utmark. Da sier det seg selv at det er viktig å utnytte norsk utmark til matproduksjon. Jakt, fiske og sanking av bær og sopp gir typiske råvarer fra utmarka. Ville dyr som elg, rådyr, hjort og fugl er utmarkas kjøttprodusenter – produsert på lokale ressurser alene. Likevel har vi også utmarksbaserte produksjonsformer for husdyr, der sau, ammeku og tamrein står i en særstilling. Både sau, geit, storfe og rein er drøvtyggere med fire mager, i likhet med de ville hjortedyra. Dette gjør de er i stand til å utnytte gras og kratt som villig vokser i utmarka i vårt langstrakte land langt mot nord, høyt til fjells og langs værhard kyst. Dette er lokale råvarer som ikke kan utnyttes av énmaga dyr som gris, kylling og mennesker direkte - men som må omformes ved hjelp av beitedyr til kjøtt, melk og ull. Å opprettholde en bestand av grasspisende beitedyr står derfor svært sentralt for norsk matsikkerhet, men uten personer med kompetanse om hvordan dette skal gjøres, er beitedyra nytteløse.

Les også: Utmarksbeite - en stor grønn ressurs

Kulturelle verdier er også råvarer

Kunnskap om hvordan man produserer, foredler, konserverer og tilbereder mat, representerer store kulturverdier. Disse verdiene omtales gjerne som handlingsbåren kunnskap – det vil si at kunnskapen må utøves for å kunne bringes videre. Mennesker som innehar denne type kunnskap er tradisjonsbærere - og en svært viktig ressurs i kunnskapsoverføring knyttet til blant annet mathåndverkene. Tradisjonsbærere som behersker metoder knyttet til matproduksjon og høsting av råvarer fra norsk natur, og samtidig er i stand til å forvalte naturressursene og ta vare på råvarene – er i dag mangelvare.

Yrkesutøvere som formidler bærekraftig matkunnskap

Høsten 2020 tilbys den aller første utdanningen som uteksaminerer fagfolk med tittelen Fagtekniker i bærekraftige matopplevelser. Dette er en høyere yrkesfaglig utdanning rettet mot alle som jobber langs verdikjeden fra jord og fjord til bord. En sentral del av utdanningen er hvordan man kan videreformidle kunnskap i tråd med FNs bærekraftsmål om sikring av bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre, med mål om at «hele verden har relevant informasjon om og er seg bevisst en bærekraftig utvikling og en livsstil som er i harmoni med naturen» (FNs bærekraftsmål nr. 12.8.). Utdanningen har et nasjonalt nedslagsfelt, med en nordnorsk forankring - og utdanner fagfolk med en helhetlig forståelse for de utfordringer som verden står overfor.

Les mer om utdanningen Bærekraftige matopplevelser.