Drøvtyggerne har fire mager, en genuin tilpasning som gjør de i stand til å omforme gras og krattskog til kjøtt, melk og ull. (Foto: E.N. Høberg)
Drøvtyggerne har fire mager, en genuin tilpasning som gjør de i stand til å omforme gras og krattskog til kjøtt, melk og ull. (Foto: E.N. Høberg)

Sauen og kua gjør mer enn å rape metangass

Sauen og kua raper metan, men har egenskaper som hjelper oss til å nå flere av FNs 17 bærekraftmål. Dyra omformer gras og krattskog til kjøtt, melk og ull og gjør at mat og tekstilfiber kan produseres lokalt over hele landet – også høyt til fjells og langt mot nord.

Publisert

Drøvtyggerne kjennetegnes ved at dyra spiser gras, produserer rødt kjøtt og raper klimagassen metan. Vi oppfordres til å begrense forbruket av rødt kjøtt ut fra miljøhensyn, og heller spise hvitt kjøtt fra dyr som ikke kan leve av gras og beitevekster. Utfordringen er imidlertid at dersom drøvtyggere som storfe og sau forsvinner, vil det få store konsekvenser for norsk matproduksjon og Norges bidrag til å nå FNs bærekraftmål.

Fire mager et konkurransefortrinn

Drøvtyggerne har fire mager, en genuin tilpasning som gjør de i stand til å fordøye gras. Elg, hjort, villrein og rådyr er ville drøvtyggere i den norske naturen. Det årlig forbruket av viltkjøtt utgjør nær 3% av kjøttforbruket. Grastilgangen er enorm, og det er rikelig med plass til andre beitedyr i utmarka. I stedet for at graset råtner og bidrar til karbonutslipp, kan det spises av beitende husdyr som sau, geit, storfe og tamrein. Det er mulig å mer enn doble matproduksjonen basert på beiting av utmarksarealene. Vårt fremste beitedyr, sauen, henter allerede nær 70% av maten den spiser i utmarka, på arealer som ikke kan utnyttes av andre. Paradoksalt nok bidrar sauen likevel bare med 10% av dagens kjøttforbruk.

Mat for mennesker og (andre) énmaga dyr

Gris, kylling, høns og mennesker har én mage og nokså lik fordøyelse. Mennesker og énmaga dyr konkurrerer derfor i teorien om den samme maten. Vi kan ikke leve av gras og må spise annen vegetabilsk og animalsk mat. I husdyrverden kalles slik mat for kraftfôr. Kraftfôr består i hovedsak av kornslagene bygg, hvete, havre og mais, samt soya, raps, erter og noe fiskemel. Deler av ingrediensene anses som avfallsprodukter fra annen produksjon og kommer dermed til nytte. Men Norge produserer bare halvparten av eget kraftfôr – resten importeres. FNs landbruksorganisasjon FAO estimerer at husdyr spiser i overkant av 30% av verdens kornproduksjon. Både drøvtyggere og énmaga dyr fôres i dag med kraftfôr, men forskjellen er at drøvtyggerne i prinsippet greier seg uten.

Drøvtyggernes grønne maskineri

Når drøvtyggerne omdanner for oss ufordøyelige gras til mat og tekstilfiber, dannes klimagassen metan (CH4). Metan frigjøres gjennom raping og ånding, og er et uunngåelig avfallsprodukt som alle drøvtyggere, tamme og ville i hele verden, produserer i sitt grønne maskineri. I karbonregnskapet presenteres drøvtyggernes metanutslipp side om side med avfallsprodukt fra diesel- og bensinmotorer i biler og fly. Dette gir kua og sauen et negativt stempel som overskygger deres positive bidrag i miljødebatten.

Grasfôra kjøtt

Dagens driftsformer med drøvtyggere innebærer også bruk av kraftfôr i tillegg til gras. Årsaken er krav om effektivitet i landbruket, med høy tilvekst og ytelse som lønnsomhetsmål. I en verden som skal gi mat til stadig flere, bør kornet prioriteres som menneskemat og dernest gå til énmaga dyr som fjørfe og svin. Drøvtyggerne bør gjøre det de kan best, nemlig å forvandle ufordøyelig plantemasse, slik at vi får produkter som melk, ost, smør, kjøtt, innmat, kraft og ull. Bonden bør betales for god beiteutnyttelse, og produktene bør merkes med et «gras-stempel». Slik kan forbrukeren gis mulighet til å velge bærekraftig rødt kjøtt og andre produkter. Nortura lanserte i 2016 merkeordningen «Grasfôra» uten å komme ordentlig ut på markedet. Nortura uttaler i en e-post at de «…anser det fortsatt som et svært aktuelt konsept, som er relevant for forbrukerne, spesielt med tanke på bærekraft og klimadebatten. Nortura jobber hele tiden med å utvikle konsepter som skal vise egenarten til norske ressurser.»

Miljøvalg på bredt grunnlag

Drøvtyggernes fordeler må belyses tydeligere enn det gjøres i dag. Forbrukerne ønsker fortsatt norskprodusert mat, og de er opptatt av miljø. Ifølge Norsk Monitor 2018 er det stadig færre som ønsker å kjøpe produkter der det er gjort kjent at produsenten forurenser miljøet. Da er det viktig at forbrukeren gis en reell mulighet til å ta egne valg ved å veie fordelene ved en produksjon opp mot ulempene. Dette krever nyansert kunnskapsformidling.

Grasarealer fanger karbon

Drøvtyggernes karbonregnskap kan ikke beregnes ved kun å måle metanutslippet. Det må tas hensyn til hvordan fôret produseres. Gras, urter og kratt vokser naturlig i utmarksbeitene, og belastes verken med kunstgjødsel, sprøytemidler eller transport. Det bindes også mer karbon i jorda under beiteplanter i utmarka enn under gjengrodd areal. Vinterens drøvtyggerfôr produseres på arealer som fanger karbon, det vil si på grasdekte jorder. Slike engarealer skiller seg fra korn-, bønne- og grønnsaksarealer ved at jorda ikke bearbeides årlig ved pløying. Denne forskjellen mellom eng- og åkervekster påpekes av NIBIO-forskere, som viser til at grasdyrking kommer positivt ut når det gjelder karbonregnskap. Også i Canada og USA er det anbefalinger om å endre korn- til engarealer for å fange karbon.

FNs bærekraftmål mer enn karbon

Beitedyras bidrag til bærekraftmålene handler om å ta vare på våre ressurser til produksjon av mat og klær, samt hindre tap av kulturlandskap og biologisk mangfold. Dette er også viktig for rekreasjon, turisme og friluftsliv. Levende bygder i hele landet avhenger av livsgrunnlag for lokalbefolkningen, og gras i utmark og på eng gir inntekt til urfolk og familiejordbruk. Utøverne er samtidig forvaltere av natur- og kulturverdier, og er viktige tradisjonsbærere. Norsk mat, åpent landskap og bærekraftige klær av ull er derfor verdifulle produkt fra norsk utmark. Alle sider av drøvtyggersaken må belyses, og da kan det godt hende at det viser seg å være andre måter å redde verden på enn å velge bort norske grasbaserte produkter.