I dette innlegget gjør vi kort rede for bærekraftig utvikling, i tillegg til å gi en liten smakebit på hvordan bærekraftperspektiver historisk har kommet til uttrykk i norske læreplaner med utgangspunkt i skribentens egne erfaringer.

Hva er bærekraftig utvikling?

De fleste av oss har en viss ide om hva bærekraftig utvikling betyr, og mange tenker nok i første omgang på miljøvern når de hører uttrykket. Som barn av 90-tallet hører jeg Blekkulf-sangen i det fjerne når jeg tenker på bærekraft. Yngre generasjoner tenker kanskje på skolestreik for klima, mens eldre generasjoner kanskje heller tenker i retning Brundtland-kommisjonen rapport Vår felles fremtid (FN, 1987).

I hovedsak ble kommisjonen nedsatt for å komme med løsninger på verdens fattigdoms- og miljøproblemer. I rapporten defineres bærekraftig utvikling som: «Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov» (FN, 1987).

For å få til en utvikling som tar hensyn til kommende generasjoner må verdenssamfunnet ikke bare jobbe med økonomi og klima og miljø, men det legges også vekt på at det jobbes med sosiale forhold. Med utgangspunkt i dette utarbeidet FN i 2015 sytten bærekraftmål som til sammen utgjør arbeidsplanen for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og å stoppe klimaendringene innen 2030 (FN, 2019). De tre dimensjonene illustreres gjerne med et Venn-diagram slik:

I denne modellen gis de tre områdene likeverdig plass, noe som kan diskuteres om er bærekraftig. Enkelte vil for eksempel hevde at for å ha en bærekraftig utvikling så må for eksempel saker knyttet til miljø og klima settes øverst på agendaen, mens andre igjen vil hevde at sosiale forhold eller økonomi må ha forrang. Se for eksempel koordinator i NTNU bærekraft, Stig Larssæthers (2019) blogginnlegg «Bare kraftig utvikling?» for en mer utførlig redegjørelse om dette.

Dette vil ikke diskuteres i dette innlegget, det vi i stedet skal se på denne gang er bærekraftperspektiver i norske læreplaner i et historisk perspektiv. To som har forsket på bærekraftig utvikling i skolen er professor Astrid Tonette Sinnes og førsteamanuensis Birgitte Bjønnes ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Er bærekraft noe nytt i norske læreplaner?

Ifølge Bjønnes & Sinnes (2019) har det vært lite forskning på hvorvidt Utdanning for Bærekraftig Utvikling (UBU) har vært vektlagt i norsk skole. Dette innlegget bærer preg av dette og er hovedsakelig basert på skribentens erfaring og gjennomlesning av læreplandokumenter. Spørsmålet jeg stilte meg i kjølvannet av Fagfornyelsen var om bærekraft er noe nytt i norske læreplaner, eller har det vært rom for bærekraftig tenkning, undervisning og opplæring, også tidligere?

Miljødimensjonen i norske læreplaner

Selv om begrepet ikke ble tatt i bruk før på slutten av 80-tallet, betyr det nemlig ikke at bærekraft ikke har vært et kjerneområde innen utdanning i norsk sammenheng. Både sosiale forhold, økonomi og fattigdoms- og miljøproblemer har vært spørsmål skolen har hatt til hensikt å gjøre noe med i lang tid.

Allerede i Normalplan for landsfolkeskolen (1922) kan vi se at noen av målene kan ses å ha et bærekraftperspektiv. Ett av målene under læreplanen i naturkunnskap var for eksempel: «Det bør være et hovedformål i arbeidet med naturhistorien at barnet får interesse for og kjærlighet til det dyre- og planteliv som det har omkring sig» (s. 48).

Dette videreføres i Normalplan for landsfolkeskolen (1939, her i versjonen fra 1947). Ett av målene under læreplanen i naturfag var for eksempel: «Å vekkja ans for og kjærleik til det , vokster- og dyrelivet som borna har rundt seg, så dei ikkje gjer tarvelaus skade på vokstrart og dyr, men lærer å verna om dei (dyrevern, naturfreding) (Kirke- og undervisningsdepartementet, 1947, s. 108). Tilsvarende formulering er å finne i Normalplan for byfolkeskolen.

Det gjorde meg nesten litt trist da jeg oppdaget at dette var et mål allerede for over 80 år siden, med tanke på at vi ennå ikke har løst miljøkrisen. Det var nemlig ikke slik at dette var et mål som forsvant: Reiser vi litt frem i tid og ser på Mønsterplan for grunnskolen (1974) ser vi også klare spor av bærekraftperspektiver som samsvarer med FNs definisjon.

I den generelle delen under kapitlet Grunnskolens oppgave, heter det blant annet at: «Det elevene lærer om samspillet mellom individet og naturen, gir den nødvendige bakgrunn for et aktivt natur- og miljøvern, som skolen må legge stor vekt på å fremme» (Kirke- og undervisningsdepartementet, 1974, s. 12).

Som nevnt over er det Blekkulf-sangen jeg hører i det fjerne når jeg tenker på miljø og bærekraft, og den læreplanen som var gjeldende da jeg gikk på skolen var læreplanen Mønsterplan for grunnskolen, M87. Jeg har forsøkt å tenke tilbake og huske hva vi lærte om miljø: jeg husker vi lærte om regnskogen i Amazonas, om truede dyrearter og at vi hadde et ansvar for å ta vare på miljøet, på naturen og dyrene.

Hukommelsen er ikke alltid helt til å stole på, derfor er det noe betryggende at jeg kan lese det svart på hvitt når jeg åpner den digitale utgaven av læreplanen. Under avsnittet som handler om «God allmennkunnskap» i læreplanens første kapittel, kan jeg lese at: «Samhøyret og samspelet mellom menneske og natur er eit viktig tema for læring. Elevane må få forståing for friluftsliv, aktivt natur- og miljøvern og for vårt forvalteransvar for naturen» (Kirke- og undervisningsdepartementet, 1987, s. 18).

Fra normalplaner og mønsterplaner til reform 97 og løfter om kunnskap

Jeg avsluttet ungdomsskolen i overgangen til Reform 97 hvor vi kan se at uttrykket miljøbevissthet «tar over» for natur- og miljøvern. I læreplanens generelle del presenteres syv visjoner for hva slags mennesker utdanninga skal ta sikte på å fremme, og en av dem er det miljøbevisste menneske. Her står det for første gang på trykk i en læreplan at vårt levesett og vår samfunnsform har dype og truende virkninger for miljøet og de landene som har et høyt utdanningsnivå blant befolkningen har særskilt ansvar for å sikre vår og jordas felles fremtid.

Det er også i denne læreplanen at jeg for første gang ser uttrykket bærekraftig utvikling blir benyttet: «Samspillet mellom økonomi, økologi og teknologi stiller vår tid overfor særlige kunnskapsmessige og moralske utfordringer for å sikre en bærekraftig utvikling» (Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement, 1996, s. 46).

Etter nesten ti år med Reform 97 ble det igjen utarbeidet en ny læreplan, Læreplanen Kunnskapsløftet (2006), men denne gangen ble planens generelle del beholdt. Mens det i læreplanen for naturfag i L97 etter 10. trinn het at elevene i opplæringa skal: «drøfte tiltak som kan betre miljøet og medverke til ei berekraftig utvikling lokalt og globalt, til dømes ved bruk av datanett» (Udir, 1996, s. 218) heter det i LK06 at elevene skal kunne: «observere og gi eksempler på hvordan menneskelige aktiviteter har påvirket et naturområde, identifisere ulike interessegruppers syn på påvirkningen og foreslå tiltak som kan verne naturen for framtidige generasjoner» (Udir, 2005, s. 84).

Selv om læreplanene her åpner for å legge til rette for bærekraftig utvikling hevder Bjønnes & Sinnes (2019) at det ser ut til at læreplanene i LK06 i liten grad har vært med å fremme bærekraftig utvikling i den norske skolen. Elevene har med det dermed kanskje vært mer avhengig av den enkelte lærers, eller den enkelte skoles, vektlegging av bærekraft i undervisning og opplæring.

Nytt år, ny læreplan og nye muligheter - er det lov å håpe på at de nye læreplanene vil bidra til et mer bærekraftig samfunn?

Det kan se ut som at bærekraftperspektivet har blitt tillagt enda større vekt i læreplanen Fagfornyelsen. Læreplanen har formulert tre temaer som tar utgangspunkt i aktuelle samfunnsutfordringer som vi som enkeltindivid og som samfunn må jobbe med å løse nasjonalt og globalt og (mulige) svar og løsninger på disse utfordringene finnes ikke bare i samfunnsfag eller matematikk, dette er utfordringer som kanskje krever at vi tenker større, tenker bredere og tenker videre – med andre ord det er utfordringer som krever en tverrfaglig tilnærming dersom vi skal finne de beste løsningene.

‘Bærekraftig utvikling’ inngår i disse tverrfaglige temaene i tillegg til ‘Folkehelse og livsmestring’ og ‘Demokrati og medborgerskap’. Om vi ser på læreplanen for naturfag her ser vi at allerede etter 2. trinn skal elevene samtale om hvordan vi kan ta miljøbevisste valg og gjennomføre lokale miljøtiltak (Udir, 2020). Dersom skolen klarer å legge til rette for samtaler som gjør elevene og tilsatte i skolen i stand til å tenke bærekraftig og miljøbevisst allerede fra start er det mulig å tenke at vi er inne på et bedre spor, men kanskje handler det ikke bare om å sam-tale, men også om å sam-gjøre?

Om læreplanen Fagfornyelsen bidrar til at vi får et mer bærekraftig samfunn og en bærekraftig utvikling er nok for tidlig å si, men det er lov å håpe på det. Kanskje hadde vi hatt et mer bærekraftig samfunn allerede nå dersom vi hadde gjort som Blekkulf sa:

Bruk hodet - vi har bare en klode!

Dette bringer meg over i et annet kanskje vel så sentralt spørsmål, nemlig hva som eventuelt hemmer eller fremmer arbeid med UBU i skolen. Dette har Bjønnes og Sinnes undersøkt, og en kort redegjørelse av artikkelen: Hva hemmer og fremmer arbeidet med Utdanning for Bærekraftig Utvikling i videregående skole?, kan du lese i et innlegg i nær fremtid.