Ja, hvem rydder vi opp etter den store karbonfesten, menneskenes 200 år lange utslippsfest og vill sløsing med den potente drivhusgassen karbondioksid? Hvem tar «oppvasken» etter den elleville festen til jyplingene, menneskedyret Homo sapiens, som bare har vært på planeten i noen hundre tusen år? 

Jo, det er de eldste livsformene på jorda, torvmosene, etterkommere etter de første plantene som etablerte seg på tørt land for nesten 500 millioner år siden. Denne eldgamle livsformen står klar til å rydde opp, om vi bare lar den gjøre jobben.

Men hva ville torvmosene ha sagt om vi gav dem ordet?

På ny må vi, torvmosene, ta ansvar for denne ynglingen av en art, som er så mektig imponert over egen intelligens, men som stadig roter det til gjennom sin tankeløse framferd, med brutale kriger og grådig bruk av naturen – uten tanke på framtida for seg selv eller for andre arter som lever på jorda.

Vi, torvmosene, rydder opp gang på gang. Vi tro for eksempel til under det menneskene kaller første verdenskrig, da jord og vann ble farget rødt av blodet til unge soldater. Da kom de til oss, fra begge sider av krigen, briter og tyskere, for å lappe sammen de som var skutt, men ikke døde. Hver måned lagde de en million bandasjer av oss, fordi evnen vår til å suge opp fukt, overstiger de beste bandasjer av bomull med minst 3-gangen. Det er vår natur å være de beste svampene som finnes, også ute i naturen.

Nå, et hundreår senere, er det en annen evne menneskene vil ha: evnen vår til å trekke karbondioksid ut av lufta og gjøre det uskadelig i dypet under oss. Vi binder karbonet i plantekroppene våre, og putter det i torva når vi dør. Der, i det kalde, våte hvelvet, fattig på oksygen, bevarer vi karbonet så lenge menneskene vil. I denne evige banken skjer det lite. Ingen setter opp renta, og karbonet blir liggende trygt i tusener av år, så lenge menneskene lar voksestedet vårt være i fred.

De beste løsningene ligger i naturen, men skjønner vi mennesker det?

Torvmoser vokser på fuktige steder vi mennesker lenge så lite monn i,  og gladelig drenerte, helt til klimakrisa pustet oss i nakken. De er de vanligste plantene i de talløse norske myrene, som vi i dag vet gjør så stor nytte at de bør få en sentral rolle i regjeringens klimapolitikk. 

Intakte myrer er naturbaserte klimaløsninger av beste sort. De ligger der naturlig, rett utenfor stue- og hyttedørene våre, fiks ferdige. De er gratis, i motsetning til teknologiske løsninger som Langskip, der regjeringens plan er å langtidslagre CO₂ fra industriprosesser dypt under havbunnen. Den antatte prisen for ett slikt langskip er minst 25 milliarder kroner. Skulle vi ha puttet en karbonmengde tilsvarende det som fra før ligger bundet i Vikens myrer i Langskip, ville det ha kostet minst 200 milliarder kroner. Var det noen som sa at myrer er verdiløse?

Men pass på, torvmosene forteller oss at «graver du i myra vår, så graver du en grav for deg og andre». Og vi mennesker, vi graver i myra. På verdensbasis har vi skadet utallige myrer, slik at de livsviktige myrene nå blør klimagasser i like stor skala som klimaverstingen luftfart.

Heldigvis er det mulig å snu denne ødeleggelsen. Tar vi vare på myrene og reparerer de som er skadet, kan vi opprettholde karbonlageret deres og de enestående evnene deres, å ta opp karbon og holde på vann. La myrene forbli karbonstøvsugere og svamper. Vi vet vel alle at vi trenger deres hjelp som ryddemannskaper nå som den store karbonfesten må avsluttes.