Vi har vært så heldige å få intervjue overlege Thorbjørn Brook Steen ved fødeavdelingen på Oslo universitetssykehus om erfaringer og belastninger i hjelperollen. I intervjuet normaliserer han det å gjøre feil, og belyser at det er naturlig å ha reaksjoner på det man opplever på arbeidet.

Han har lagt merke til at hans egen generasjon og yngre leger er mer åpne om sine reaksjoner enn eldre generasjoner. Dette tenker vi er et viktig fremskritt, ettersom deling mellom helsepersonell ser ut til å være en viktig forutsetning for å ivareta deres psykiske helse. Mer om dette i vårt forrige innlegg her.

I intervjuet er kollegial støtte et gjennomgående tema. Han vektlegger betydningen av å føle seg trygg på sine kolleger og bruk av debriefing for å bearbeide vanskelige erfaringer. Steens svar minner oss på hvor viktig det er å ha muligheten til å dele den emosjonelle tyngden som følger med komplekse vurderinger og vanskelige avgjørelser. Deling bidrar til å redusere belastningskonsekvenser som følge av arbeidet.

Vi håper dette intervjuet vil bidra til at leger, og andre helsearbeidere, tar med seg budskapet om at det er normalt å “bli brent ut” og ha reaksjoner på belastende hendelser. Steen belyser også de positive sidene ved arbeidet som lege, som hvor meningsfullt det er å bidra til en positiv endring i et annet menneskets liv.

Les hele intervjuet her:

– Har du inntrykk av at belastninger i hjelperrollen og reaksjoner på disse er tabubelagte? Hva tror du i såfall er de viktigste årsakene til dette?

– Fra mitt perspektiv som overlege ved Norges største fødeavdeling vet jeg at det er belastninger i hjelperrollen. Det vet også både kolleger i samme jobb og de rundt. Over en viss periode vil det oppstå situasjoner som oppfattes belastende for så godt som alle. Dårlige barn, akutte uforutsette hendelser, samvittighetskonflikter og feilvurderinger vil skje. Det at alle er klar over det, gjør at tabuet ved å vise en reaksjon på disse belastningene nærmest forventes. Over mine snart 18 år i faget ser jeg en forandring ved at min generasjon og yngre leger er åpen om reaksjonen.

– Hvordan tror du vi kan bryte dette tabuet, og hvorfor er det viktig?

– Tabu på normalreaksjoner er etter min mening i ferd med å brytes da vi har en åpenhet både under debrief av vanskelige situasjoner og at de fleste kan kjenne seg igjen. Skal vi stå i en så vanskelig jobb vil det å ikke vise reaksjoner eller være med på debrief være mindre normalt.

– Finnes det utfordringer eller andre negative konsekvenser ved å synliggjøre hjelperens belastningsreaksjoner?

– Etter min mening ikke. Med den generasjonen leger jeg jobber med nå er det enighet om at det er naturlig å gjøre feil eller reagere på vanskelige eller dramatiske situasjoner.

– Hvis du selv har erfaringer med symptomer på utbrenthet/omsorgstretthet, hvordan merket du dette?

– I liten grad. Jeg har til tider tatt på meg for mange oppgaver og merket det i form av kroppslige (rygg) smerter og tinnitus. Ellers har jeg kjent på «sug i magen» og tunge tanker hvis det har vært uventet dårlig utfall og jeg har med- eller hovedansvar.

– Tror du at hjelperyrket medfører en forhøyet risiko for belastningskonsekvenser, sammenlignet med andre yrker? Hva tror du eventuelt er årsaken til dette?

– Jeg vet at det er en høyere andel av PTSD blant fødselsleger enn andre sammenlignbare yrker. Det ligger store muligheter for alvorlig dramatikk som ikke alltid lar seg løse. Det kan sette seg. Det at et lengre arbeidsliv i fødselsmedisin kan påvirke deg snakkes det lite om og at en kan «brenne ut» er sjelden et tema. Her ligger det nok et tabu.

– Har du noen gang følt deg utilstrekkelig, lite kompetent eller kjent på manglende mestring? Hvordan håndterte du i så fall dette?

– På vakter hvor det er færre å diskutere med eller jeg er den siste på til å ta en vanskelig avgjørelse kan jeg kjenne litt på dette. Ellers er vi gode til å jobbe i team. Leger, over- og underordnede, jordmødre osv.

– Hvordan påvirker jobben deg og dine relasjoner på fritiden?

– I liten grad. Jeg har en kone og fire (!) forståelsesfulle barn. Jeg merker selvsagt at jeg lettere blir irritabel hvis jeg er sliten eller vært i vanskelige situasjoner som preger meg.

– Hva gjør du (enten på jobb eller hjemme) for å ta med deg jobben hjem på en god måte?

– Snakker med kona. Ellers finner jeg mye glede av lange løpeturer.

– Hvordan har ditt forhold til jobb og hjelperrollen endret seg fra du var nyutdannet til idag?

– Jeg er tryggere både i faget mitt og tryggere på å vise de følelsene jeg har hvis det skulle være noe vanskelig som har skjedd. Samtidig føler jeg kanskje mer på å holde «masken» da jeg ofte er «øverste med kommando».

– Hvordan praktiserer du egenomsorg?

– Bruker mye tid på familien. Jogger lange turer. Lager mye mat og forsøker å være kreativ.

– Hvordan fremmer du fokus på de positive aspektene ved arbeidet?

– Jeg har nok en grunnleggende positiv innstilling til det meste i livet, inkludert jobben min. Jeg jobber med det nærmeste og mest eksistensielle et menneske kan oppleve. Jeg vet at jeg har en mulighet til å gjøre en forandring. Det er en fantastisk følelse.

– Hvilken betydning har forholdet til kollegaer for din arbeidstrivsel? Hva har dere gjort på din arbeidsplass som er viktig?

– Jeg har gode nære kolleger. Dessverre har vi ikke mye aktiviteter felles utenfor sykehuset. Men de fleste av oss kjenner seg veldig trygge på hverandre. Det blir det god trivsel av.

– Mange av spørsmålene har handlet om deg og dine reaksjoner på det å jobbe i et hjelpeyrke. Hvordan har din opplevelse av å svare på spørsmålene vært? Hva har du blitt bevisst på eller lagt merke til?

– En fin refleksjon av hva jeg jobber med og hvordan det påvirker meg. Jeg er bevisst på at jeg er ganske fornøyd med det jeg gjør og hvordan det påvirker meg og mine kolleger.

Hilsen Kaja og Henriette

- Sammen går vi veien