Amerikanske investorer, blant dem Donald Trump jr., setter penger i gründer Aron D’Souzas prosjekt Enhanced Games, toppidrettsleker uten dopingregler som etter planen skal arrangeres om ett år eller to. 

I en sterk antidopingkultur som den norske framstår det som galimatias. Men i en større sammenheng er initiativet en del av en trend med en viss oppslutning. 

La meg peke på en utvikling som utfordrer dagens antidopingregime og diskutere konsekvenser for antidoping.

Terapi eller prestasjonsfremming? 

Skiller mellom terapeutisk og prestasjonsfremmende bruk av biomedisinske midler og metoder er i ferd med å viskes ut.

Mange bruker medikamenter for å bedre normaltilstanden: smertestillende ved ubehag, kosttilskudd for å bli sunnere og sprekere, eller oppkvikkende midler før en eksamen eller et viktig jobboppdrag.

Anti-aldringsindustrien er i full frammarsj.

Flere driver med ‘biohacking’, og friske eldre går på hormonprodukter. ‘Forbedringsindustrien’ jakter nye markeder og trenger inn i stadig nye livsområder. 

Idretten er sårbar i denne sammenhengen.

Konkurranseidretten handler om målbare prestasjoner. I eliteidretten investerer utøvere all sin tid og energi for å bli bedre.

Selv marginale forskjeller kan gi suksess.

Om et nytt medikament kan bidra, dukker spørsmålet opp: Skal jeg ta det i bruk? 

Doping som transhumanisme

Enhanced Games-gjengen svarer ja. Idretten, hevdes det, er en arena for å utforske organismens yteevne i høyeste potens.

Prestasjonene vil bli blanding av talent, trening og dop som overgår alt vi har sett. 

Et besøk på hjemmesiden gir assosiasjoner til transhumanismen, en ideretning som ser framtidsmennesket som en kombinasjon av organisk og teknologisk materiale der vi overskrider våre biologiske begrensninger. 

I en slik verden er antidoping en anakronisme, noe som utdatert og ikke lenger passer inn.

På samme måte som amatøridealene forsvant under profesjonaliseringen av eliteidretten, vil antidopingreglene forsvinne der den nye superutøveren står fram. 

Medisinsk kontrollert doping

Andre kritikere av antidopingsystemet har andre løsninger. Den sveitsiske idrettsmedisineren Bengt Kayser vil begrense dopingen.

Problemet er at i dag går dopingen under radaren og fører til store helseproblemer.

Kayser argumenter for en liberalisering og vil heller ha systematisk medisinsk oppfølging og en skadereduserende tilnærming. 

Han støtter ideen om medisinsk kontrollert doping. Dersom utøverne i Enhanced Games-regimet får seriøs, medisinsk oppfølging over tid, kan nok Kayser kunne leve med arrangementet. 

WADA sier nei

Verdens antidopingbyrå (WADA) og den olympiske bevegelsen sier et klart nei til begge alternativ.

Idretten skal ikke være en arena der sunne utøvere ender med bruk av medikamenter for å vinne. 

Legalisering av doping fører til at kappløpet om å bli bedre blir hardere, mer ressurskrevende og farligere. Og det strider mot idrettens idé, eller «the spirit of sport», som WADA uttrykker det. 

Ideen innebærer at vi må kunne identifisere prestasjonene med utøvere og lag. Idrettsprestasjoner skal være resultater av hardt arbeid i utvikling av eget talent. 

Utøvere lærer å tape og vinne, de tar ansvar for sine prestasjoner, og de viser alle oss andre viktigheten av det samme. Konkurransene skal ikke være en test av det beste farmakologiske laboratoriet, men av utøvere og lag.

Dopingen tapper idretten for mening og verdi. 

• Les om forskningen til Sigmund Loland

Bærekraftig antidoping?

Er antidopingregimet bærekraftig? Ideer fra Enhanced Games og medisinsk kontrollert doping har ikke festet seg i idrettsmiljøene.

Internasjonale undersøkelser viser at utøvere støtter antidopingarbeidet. 

Men i de samme undersøkelse uttrykker utøvere noe skepsis til det eksisterende regimet.

WADA utfordres omdømmemessig med jevne mellomrom, sist i forbindelse med mistanken om doping blant kinesiske svømmere.

Blant annet har amerikanerne holdt tilbake pengestøtte. Og når tilliten til antidopingsystemet svekkes, kan alternative modeller bli mer aktuelle. 

I min verden framstår systematisk antidoping som det minste ondet.

Systemet krever utvikling, men idretten skal ha kred for å ha tatt tak og definert doping som en trussel mot idrettens verdier.

Idrettsmedisin skal handle om skadeforebygging og tilrettelegging for prestasjon, ikke grenseløs prestasjonsfremming. 

En av de store utfordringene i et samfunn med stadig mer kraftfull medisinsk teknologi handler om det samme: hvordan vi klokt kan bruke teknologien for å kurere sykdom og fremme livskvalitet og unngå overdrivelser som tapper livet for mening og verdi. 

(Sigmund Loland forsker og underviser blant annet om idrett og etikk på NIH)