En bestemt terapitype vil ikke nødvendigvis passe begge i et par.
En bestemt terapitype vil ikke nødvendigvis passe begge i et par.

Hvordan opplever par med traumehistorier å gå i terapi?

En ny studie undersøker hvordan par opplevde å delta i terapi.

Trøblede relasjoner: en retrospektiv studie av hvordan par med traumehistorier opplever terapi

Kristoffer J. Whittaker, Erik Stanicke, Sverre Urnes Johnson, Ole Andre Solbakken & Terje Tilden fikk nylig publisert studien: Troubled Relationships: A Retrospective Study of How Couples with Histories of Trauma Experience Therapy i Journal of Couple & Relationship Therapy. Dette er en kvalitativ studie som omhandler tre par (totalt seks personer), hvor en fra hvert par har opplevd traumer i barndommen. Studien undersøker parenes opplevelse av å delta i parterapi og tiden etter terapi.

Effekten av å delta i parterapi generelt er veldokumentert (Barbato & D’Avanzo, 2008; Liebman et al., 2020; Wiebe & Johnson, 2016), men svært ulikt utbytte antyder betydelige individuelle forskjeller. Hva disse individuelle forskjellene skyldes er lite undersøkt og fokus har i all hovedsak vært på de faktorene som kan bidra til positivt utbytte (Heatherington et al., 2015).

Forfatternes studie er derfor meget interessant og tydelig avgrenset rundt traumeproblematikk. Selv om utvalget for denne studien er lite, kan det likevel gi noen implikasjoner for praksis og ikke minst danne et utgangspunkt for fremtidig forskning på større utvalg.

Tre tema ble identifisert gjennom analysen av de kvalitative intervjuene:

  1. Utbytte av terapi
  2. Relasjoner i terapi
  3. Påvirkningen av traume

Utbytte av terapi

Selvrapporteringsskjema viste at ingen av deltagerne opplevde vesentlig forbedring av familiefunksjonen ved tidspunkt for avsluttet behandling eller intervju. Dette ble også bekreftet gjennom intervjuene.

Alle deltagerne nevnte likevel positive endringer, som for eksempel utviklingen av bedre strategier for å takle psykiske plager, bedre forståelse av seg selv og/eller forbedret kommunikasjon. Parterapien har derfor hatt utbytte på flere nivå, selv om resultatet ikke var signifikant jmfr. selvrapporteringen.

Relasjoner i terapi

Også i denne studien gis alliansen betydelig betydning. Studiens funn samstemmer derfor godt med funn fra tidligere kvalitative studier (se fks. Binder et al., 2009; Østlie et al., 2018) og funn fra kvantitative studier som indikerer at terapeutens evne til å etablere og opprettholde en terapeutisk relasjon er av betydning for utbytte av terapien (se fks. Friedlander et al., 2018; Wampold & Imel, 2015). Alle deltagerne i studien delte refleksjoner om hvordan de og/eller deres partner strevde med å forhandle om alliansen både med deres partner og individuelt med sin terapeut.

Deltagernes opplevelse var i stor grad ulik innad hos parene. For eksempel kunne det være uenighet om mål for terapien, ulike ønsker og opplevelser av terapeutens stil og lignende. Dette kan beskrives som «delt allianse» og er en predikator for dårligere utfall (Bartle-Haring et al., 2012; Flückiger et al., 2018; Friedlander et al., 2021). Studien konkluderer med at den splittede alliansen førte til større fokus på individuelle problemer, noe som gikk på bekostning av deres relasjonsproblemer.

Påvirkningen av traume

Forfatterne foreslår at utviklingspsykologi er grunnleggende for å kunne forstå hvordan traumer fra barndommen påvirker klienters fungering og selvforståelse. Perspektiver fra utviklingspsykologi syntes også å gi god mening for deltagerne. Det er vell etablert gjennom forskning at mennesker som har opplevd barndomstraumer ofte har vansker med å stole på andre (se fks. Freyd, 1996; Stein & Allen, 2007). Manglende tillit kan vanskeliggjøre en god terapeutisk allianse (Anderson et al., 2020).

Dette ble også bekreftet av ett av parene i studien hvor kvinnen strevde med å knytte bånd med og følte seg «truet» av terapeutens stil. Terapeutens manglende evne til å tilpasse sin egen tilnærming kan ha ført til at vedkommende ble re-traumatisert, noe som også fører til dårligere utfall (Doob, 1992). Den ene informanten unngikk også å dele refleksjoner over tidligere traumeopplevelser. Dette kan forstås som et resultat av språkbarrierer eller unngåelsesstrategier.

Intervjuformen og et potensielt for høyt tempo kan være en annen forklaring. Forfatterne, støttet av forskning, deler også en hypotese om at eventuell manglende evne til å dele traumerelatert informasjon kan være et resultat av en begrenset evne til å mentalisere på grunn av det de er blitt utsatt for (Stein & Allen, 2007.

Kliniske implikasjoner

Ved å forstå mer om hva som ikke virker i terapi kan forskere og klinikere utvikle bedre intervensjoner som er mer tilpasset klientgruppen (Pinsof et al., 2018). Funnene antyder i den anledning at en bestemt terapeutisk tilnærming ikke nødvendigvis vil passe begge medlemmene av en dyade. Forfatterne hevder derfor at terapeuten bør prioritere etableringen av emosjonelt bånd og bruke det som en «plattform» for forhandlingen om oppgaver og mål for terapien. Dette synes også å være ekstra viktig for traume problematikk da følelse av trygghet fremstår avgjørende for om intervensjonene skal lykkes. En mer generell implikasjon er antagelsen om at effektiviteten av parterapi avhenger av en aktiv terapeut. Selv om en aktiv terapeut anses av mange som en av fellesfaktorene i parterapi (Sprenkle et al., 2009) bør dette nyanseres i traumearbeid. For noen klienter med en tidligere traumehistorikk vil en for direkte tilnærming kunne forverre traumesymptomer.

Parterapeuter bør være «på vakt» dersom de merker at de tar parti eller hvis terapien blir for fokusert på individuelle problemer. Dette kan være et tegn på at alliansen er splittet eller i ferd med å bli det. En potensiell negativ effekt av en splittet allianse er ensomhet. Ensomhet assosieres med utbrudd av/og bevaring av traumesymptomer (Dagan & Yager, 2019). Terapeuten bør derfor følge klientenes fremgang tett (Tilden & Wampold, 2017) og invitere dem til å delta i diskusjoner om hva de som par håper å oppnå ved terapien. Relasjonsproblemer vil sannsynligvis kun bli avhjulpet dersom det blir behandlet som et relasjonelt problem heller enn ett individuelt (Sprenkle et al., 2009). Å gjøre det til et individuelt anliggende, spesielt med par som har traumehistorier, kan føre til re-traumatisering og dårligere resultater.

For referanser og link til artikkelen: https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/15332691.2022.2053262

Powered by Labrador CMS