I Nietzsches Antikrist. Forbannelse over kristendommen foretas et angrep på den vestlige sivilisasjons verdigrunnlag, et angrep av en slik styrke som man sjelden har opplevd, verken før eller senere. Antikrist var i utgangspunktet tenkt som første bind i et firebindsverk, som Nietzsche planla å kalle Umwerthung aller Werthe (Omvurdering av alle verdier). De tre første delene skulle bestå av en kritikk av kristendommen, moralen, filosofien, mens det siste bindet, bind fire skulle munne ut i et mer bekreftende verk basert på en filosofi om den evige gjenkomst.
Nietzsche bryter imidlertid sammen i 1889 og Antikrist blir utgitt i 1895 som det eneste bindet i det påtenkte storverket omkring omvurdering av alle verdier.
Kristendommens slavemoral
I det som konkret foreligger omkring Nietzsches forsøk på å omvurdere alle verdier, er det først og fremst kristendommen han går til felts mot, ettersom den i særlig grad går mot menneskets naturlige instinkter. I forsøket på å vekke de naturlige instinktene, gjør han samtidig et forsøk på å avsette mennesket som selve kronen på skaperverket (Nietzsche 2003, 53). Innenfor kristendommen er det særlig Paulus, kalt «spesialisten på hat» som Nietzsche vil til livs. Paulus sin lære er for Nietzsche et ondsinnet attentat mot den fornemme menneskelighet (Nietzsche 2003, 108) og blir sett på som motsatsen til ære, mot, strid- og kampfølelse og sunn distanse til andre (Nietzsche 2003, 107 ff).
I Antikrist er det spesielt teksten i Første brev til korinterne kapittel 1 han tar utgangspunkt i.[1] To ganger refererer Nietzsche eksplisitt til Første brev til korinterne kapittel 1. I dette kapitlet foretar Paulus et forsøk på å erstatte de gresk-romerske idealene omkring styrke og stolthet med de nye verdiene i kristendommen. Første gang kritiserer Nietzsche Paulus sin slavemoral (Nietzsche 2003, 115 og 116) og andre gangen er kritikken rettet mot Paulus sin motstand mot alt som er vellykket, stolt, overmodig og vakkert (Nietzsche 2003, 149).
I forsøket på å omvurdere alle verdier prøver han å bote på den kristne slavemoralen gjennom å søke tilbake til romernes herretenkning, deres dyrking av vold og ære og styrke (Nietzsche 2003, 148-149). På denne måten er Nietzsches forsøk på å omvurdere verdiene i stor grad en gjentakelse og oppvekking av de romerske dydene slik de kom til uttrykk under det førkristne Romerriket. Disse dydene kunne være slikt som ære, verdighet, autoritet og plikt.
Svakhet
Paulus sin kritikk av sin samtids verdier starter med forestillingen om Jesu korsfestelse, som innenfor de gresk-romerske forestillingene blir sett på som tåpelighet eller idioti. Poenget til Paulus er at denne tåpeligheten egentlig er klokskap. Samtidas visdom, basert på styrke og elitisme, fører til at man ikke ser de inhumane mekanismene som førte til Jesu død. Hvis dette var visdom, ville man ikke ha korsfestet Jesus, hevder han. (Første brev til korinterne 2,8.)
Det som ifølge Paulus mangler hos datidas filosofer og politikere, er barmhjertighet. Ut fra sin relativt nyvunne kristne tro forsøker Paulus å vise at det som regnes som svakt i verda faktisk overgår det som man vanligvis ser på som styrke. Med utgangspunkt i de nyomvendte korinterne sier Paulus at selv om et fåtall av dem kan prange med sin makt og myndighet eller skryte av en fornem slektsbakgrunn (Første brev til Korinterne, 1.26), så er det nye verdigrunnlaget som de bygger sine liv på av større verdi enn de verdiene som ellers ligger i tida og som utøves av en elite med makt og fornem bakgrunn.
På bakgrunn av nyere bibelforskning[2] er det verd å nevne at de tidlige kristne menighetene først og fremst besto av folk fra middelklassen.[3] Forskning fra 1960-tallet og framover viser at de som tilhørte den første menigheten i Korint befant seg i spennet mellom relativt fattig og velstående.[4] Dette igjen viser at Paulus sin retorikk ikke først og fremst dreier seg om posisjon i samfunnet, men er basert på en forestilling om at i møte med Guds visdom forblir spennet fattig-rik, maktesløs-mektig, egentlig irrelevant.
Nietzsches verdier, slike som forakt, hardhet, stolthet, vellykkethet og så videre, er kanskje like utbredt blant oss i dag som under antikken.
Grunnen til denne omvurderingen av verdi mener jeg må ligge i Paulus sin gudstro. Paulus hevder at Guds visdom gjør den tradisjonelle visdommen til skamme. De tradisjonelle verdiene som han sikter til og kritiserer, er Romerrikets mentalitet; dens aion (αἰών)[5] (denne verdas mentalitet) er den mentaliteten som legger grunnlag for datidas visdom, en visdom utformet av de mektige, de privilegerte og intellektuelle. Denne visdommen refererer både til datidas romerske elite og den politiske og filosofiske eliten i det gamle Grekenland. Ettersom Peloponnes hadde blitt tatt av romerne allerede i år 146 før Kristus, var korinternes liv sterkt preget av romernes mentalitet.
Ifølge Paulus valgte Gud ut det som er svakt for å gjøre de mektiges styrke til skamme (Første brev til korinterne 1.27). Nå sier ikke Paulus at denne svakheten egentlig inneholder den sanne styrken: Det som Gud valgte ut er verken på grunn av svakhet eller på tross av svakhet, men fordi denne «svakheten» inneholder en visdom som gjør mennesker i stand til å skjønne hvorfor Jesus ble korsfestet (Første brev til korinterne 1.23). Korsfestelsen, som spesielt fremheves i det andre kapitlet av Første brev til korinterne, er en hendelse som avslører volden og urettferdigheten i de ulike kulturenes bruk av offer. Hadde de mektige virkelig vært vise, ville de ikke forsvart drapet på uskyldige.
Visdom og hardhet
Visdom hos Paulus knyttes opp mot følsomhet for andre (Første brev til korinterne 1.28). Etter 2000 år med kristendom og de kristnes forsøk på å snu om på de gamle hedenske verdiene, ligger det implisitt at en humanisering av menneskets natur samtidig forutsetter en viss skepsis til menneskenaturen og dens naturlige godhet. Til forskjell fra en generell livssynshumanisme vil kristendommen, spesielt den paulinske, betone menneskets egoisme. Å utvikle sin humanitet vil derfor bety selvoppgjør og vilje til å tilgi. Nettopp en slik selvkritikk vil kunne avsløre ens opprinnelig svakhet som samtidig fører til at man kan forstå og avsløre mekanismene bak drapene på uskyldige. At Paulus selv, før hans dramatiske omvendelse, var med på å drepe kristne, spiller sannsynligvis sterkt inn i dette forsøket på å snu om på verdiene.
Omsorg versus vold
Nietzsches verdier, slike som forakt, hardhet, stolthet, vellykkethet og så videre, er kanskje like utbredt blant oss i dag som under antikken, men til forskjell fra den førkristne antikken er de samme verdiene i dag under intens kritikk, ikke bare fra kristent hold, men også globalt, og viser hvilken fantastisk utvikling det har vært i verda.
I den moderne kulturen finner man idealer basert på likhet, ydmykhet og omsorg for den utstøtte. Dette er myke idealer, tilsynelatende svake idealer, idealer som man sjelden fant i den før-kristne antikken. Til tross for disse idealene lever jo de voldelige idealene videre, noe man tydelig ser i idealene i for eksempel volds- og spenningsfilmer. Man kan her snakke om parallelle univers hvor det å forflytte seg verdimessig fra voldsfascinasjon til pasifisme og nestekjærlighet – som respons på medias bombardering av inntrykk – skjer nærmest umerkelig. I dag inntar vi lett diametralt forskjellige holdninger ut fra hvilke påvirkningskanaler vi utsettes for. Dette bidrar til en form for holdningsmessig ekstremisme, ekstrem i begge ender, hvor man fascineres av vold samtidig som man inntar politisk korrekte holdninger.
Guddommelig visdom
Visdommen som Paulus kritiserer, tidas visdom, inneholder nettopp de verdiene som Nietzsche fremhever: stolthet, hardhet, forakt for svake. For Nietzsche mangler kristendommen mandighet. Islam derimot ser han som er en mandig religion, og muslimene gjør tusen ganger rett i å forakte kristendommen (Nietzsche 2003, 154), hevder han.
Paulus virker lite opptatt av et kjønnsmessig perspektiv når han snakker om styrke og svakhet. Han er først og fremst opptatt av en guddommelig visdom som snur opp ned på hierarkiene i verda. Svakhet fremstår som styrke, og man spør seg uvilkårlig hva det er som motiverer til denne omsnuingen, til denne omvurderingen av alle verdier?
Verdier siden verdas grunnvoll ble lagt
Nietzsche virker i utgangspunktet blind for at kristendommen har vært bidragsyter i omvurderingen av alle verdier. Man kan si det slik at kristendommens verdier er de verdiene han vil omvurdere. Men hans omvurdering er egentlig å skru klokka tilbake, tilbake til verdiene i Romerriket.
Paulus sitt forsøk på å omvurdere alle verdiene, derimot, tar utgangspunkt i den gresk-romerske kulturen, men er egentlig en kritikk av krefter som har eksistert siden verdas grunnvoll ble lagt. I dag er det fristende å se disse verdiene i lys av en evolusjon, en lang prosess basert på seleksjon og utvelgelse av hvert arts egenskaper. De verdiene eller, mer presist, kreftene som Paulus kritiserer, kan i dag tolkes som en naturalisme som springer ut av menneskets grunnsituasjon, som et ledd i en darwinistisk utvikling. Disse rå kreftene har vært der siden tidenes morgen, og består gjennom en prosess av naturlig seleksjon.
Når man da snakker om tidas visdom, er dette en visdom vi i dag vil assosiere med naturalisme og sosialdarwinisme. Det naturlige mennesket er egoistisk, brutalt, stolt, først og fremst opptatt av å spre sine gener og å ta vare på sitt avkom. Nettopp disse verdiene er det Nietzsche vil gjenoppvekke. Nietzsche tenker utvikling annerledes enn Darwin: Darwins evolusjon kan ifølge Nietzsche bare gjøre rede for en uendelig mengde mediokre former for liv. Den artsutvikling han tar til orde for er overmenneskets individuelle kamp og streben henimot en forbedret utgave av mennesket.[6]
Ut fra en kritikk av den romerske naturalismen kan man saktens spørre seg om Paulus sitt forsøk på omvurdere alle verdier er et umulig prosjekt i og med at det er et forsøk på å avvikle en naturlige aggresjon som mennesket har arvet fra dyrene. Gjennom store deler av menneskets utvikling ble disse kreftene holdt i sjakk gjennom religiøse ofringer. Ritualene som ble utviklet gjennom ofringen av uskyldige har igjen skapt en gudeverden basert på straff og belønning. De som ble plukket ut som offer for et samfunns konflikter, har fungert som samfunnets lim. De utstøtte har, ifølge religionsantropologen René Girard,[7] gjennom sinnrike offersystem, bidratt til å holde klanene samlet og skapt en midlertidig fred. Dette skjer ved at offeret først pekes ut som de(n) skyldige og så, gjennom kollektivets opplevelse av en midlertidig fred, transformeres til en guddom.
Til tross for kristendommens humane bidrag og til tross for at den sterkes rett er blitt moderert, styres sivilisasjonene fremdeles av en form for rå og primitiv styrke som Paulus forsøkte å foreta et oppgjør mot. Dette oppgjøret må sies å ha vært delvis vellykket. For selv om viljen til makt lever i beste velgående, er samtidig den gamle verdensorden ute av drift.[8] Den fungerer faktisk ikke lenger. Drapet holder ikke lenger et samfunn sammen, det skaper ikke orden, men kaos.
Omvurdering av fortidas voldelige verdier satte fart da Paulus og Jesus begynte å kritisere et menneskesyn bygd på forakt for svakhet. Hele Paulus sitt utgangspunkt startet gjennom å se Jesus som uttrykk for det nye menneske, i stand til å vise veien ut av et verdimessig uføre gjennom å solidarisere seg med de svake og opprette et sett nye og myke verdier, manifestert gjennom omsorg for de utstøtte. Takket være kristendommen er offeret i dag verken forstått som skyldig eller guddommelig, men som uttrykk for menneskers hang til lynsjing.
Det moderne Europa opplevde konsekvensene av denne tilbakevending til Romerrikets idealer gjennom Mussolini og Hitler.
Forestillingen om at Gud valgte ut det som er svakt i verda, for å gjøre det sterke til skamme (Første brev til korinterne 1.27), vender om på en verdensorden bygd på vold. De såkalt ubetydelige korinterne er plutselig blitt noe. Guds rolle i denne konteksten minner om en strofe hos Leonard Cohen: «I am the one who loves changing from nothing to one.»
Når Paulus forteller om hvordan han svak og redd ankom korinterne, kan man saktens synes at han overdriver sin vektlegging av svakhet. Poenget er imidlertid at forsøket på å omvende korinterne ikke skulle være basert på «overtalende argumenter og visdomslære» (Første brev til korinterne 2.4). Gjennom å stå fram naken, svak og skjelvende i stedet for sterk og argumenterende, ville han forhindre en omvendelse initiert gjennom hans egne personlige egenskaper. Gjennom å ikke selv stå i veien for budskapet, ville det være lettere for korinterne å skjønne budskapet om Guds visdom.
Retorikken til Paulus, bygd på en forestilling om det som står lavt i denne verda, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg til å gjøre til intet det som er noe, bygger på en rekke paradoksale forestillinger omkring styrke og svakhet. På en måte er manglende makt en svakhet, men i lys av hvordan mennesker bruker makten til å forsvare seg og verne seg gjennom å fremme egeninteressen, er en slik form for makt egentlig en svakhet. I denne konteksten viderefører Paulus Jesu kritikk av de som kun holder seg inne med mennesker som man har fordeler av og kun velger å elske de som elsker en selv (Evangeliet etter Matteus, 5.46). Man fornemmer her et ekko av Bergprekenens idealer i det Paulus forsøker å formidle.
Sammenlignet med Guds verdier, markerer korinternes ubetydelighet i verdas øyne større styrke enn det som man i Paulus sin samtid regnet som styrke. Man må likevel spørre seg om hvordan korinternes svakhet kan være en styrke? Svaret må være at de gjennom sin egen «ubetydelighet» slipper Gud til i livene sine. Svaktenkningen skaper en åpning overfor Gud, som makt-tenkningen er lukket for. Korinterne har blitt oppmuntret til å tro at de skylder Gud livet, og gjennom denne erkjennelsen blir deres svake utgangspunkt noe som er sterkere enn samtidas sterktenkning.
Paulus sin tenkning bunner i hans gudstro. I troen forstår man sin avhengighet til Gud. I stedet for å skryte av sine styrker, som om man er sin egen skapelse, oppfordrer Paulus korinterne til å avvise fraksjonsdannelser basert på at noen holder seg til Paulus, andre til Apollos og andre igjen til Peter (Første brev til korinterne 1.12). Deres nyvunne tro skyldes verken Paulus eller noen annen apostel, men er en gave fra Gud.
Det er tydelig at Paulus er redd for splittelser innenfor korintermenigheten og forsøker å forhindre at troen blir en prestasjon basert på hvem som har det mest innbydende budskapet. I denne konteksten advarer han mot partidannelser ettersom det bidrar til å gjøre troen til en prestasjon som gjør korinterne hovmodig overfor hverandre «Hva har du som du ikke har fått» (1.Kor 4.7), spør Paulus retorisk og forsøker å dempe korinternes potensielle hovmod ved å påstå at den som skryter ikke har skjønt at ens åndelige gaver ikke er en frukt av ens egen naturlige selvutvikling - som er vanlig i en visdomslære - men noe som er gitt.
Den moderne borgerlighet
De borgerlige idealene som vokser fram på 1800-tallet kan ses på som en syntese av kristne og gresk-romerske idealer. Man har både idealer om makt, mot, forakt, styrke, hardhet og dyktighet, samtidig som man forsøker å kombinere disse med ydmykhet, nestekjærlighet og tilgivelse. Den moderne borgerligheten kombinerer med andre ord både Nietzsche og Paulus, idealer som står i sterk kontrast til hverandre. Man forsøker å kombinere både ære og ydmykhet, nestekjærlighet og elitisme. Slik sett består den moderne borgerligheten av nokså motstridende verdier og idealer. Alle kan se at dette er en svært krevende balansegang. Man skal vise andre nestekjærlighet, samtidig som man for eksempel har et ideal av å holde seg inne med de som har makt og kan fremme ens karriere og interesser.
Allikevel, innenfor den moderne borgerligheten er ekskludering og ulike typer for «frimureri» aldri helt selvfølgelig. Man blir alltid konfrontert med sin eksklusivitet. Borgerligheten er altså splittet mellom å være inkluderende og ekskluderende. Likevel, dette er alt å foretrekke framfor en regress tilbake til førkristne idealer, idealer som var ekskluderende og voldelige på selvfølgelig vis.
Kunstnerrollen
På samme måten som med den moderne borgerligheten er den moderne kunstnerrollen preget av en syntese av motstridende idealer. Nietzsche forsøkte på en måte å kombinere antikkens brutalitet med en ny, hard og individsentrert bohemrolle. Dette leder fram mot modernismens kunstnerideal hvor destruktivitet blir legitimert som en del av det skapende selvet. For å forstå det destruktive (som for Nietzsche ligger hinsides godt og ondt), må man dykke ned i den og bli en del av den. Den moderne kunstnerrollen er nettopp basert på en manikeisk tendens til å se både det gode og det onde som skapende krefter.
Inkludering
For mange i dag virker de kristne idealene for idealistiske. Samtidig, dersom disse idealene ikke var med på å moderere de mer elitistiske tendensene, tendenser som man gjenfinner i alle kulturer, og i seg selv, ville samfunnet ha problemer med å gi de som faller utenfor et sterkt menneskeverd. Selv om man finner humane holdninger i den førkristne antikken, er privilegiene så selvfølgelige at selv om idealene kunne inneholde et rettferdighetsprinsipp, ga det aristokratiet relativt frie tøyler til maktmisbruk. Det moderne Europa opplevde konsekvensene av denne tilbakevending til Romerrikets idealer gjennom Mussolini og Hitler. Likevel, mange av de samme holdningene lever fremdeles videre på en skjult og mer moderat måte innenfor den moderne borgerligheten.
Sett i lys av menneskehetens utvikling de siste to tusen år, har den avgjørende mentalitetsendringen i historien skjedd da man begynte å ta seg av hverandre uavhengig av status, da nestekjærlighet ble utvidet, fra familie og slekt til alle. Nietzsches omvurdering av verdier, slik den kommer fram i hans Antikrist, er i sin essens bare en tilbakevending til romernes brutalitet. Den avgjørende omvurderingen av verdiene kom gjennom omsorg for den utstøtte, uansett hvem det måtte være, og som nå, mer eller mindre sømløst, er med på å legge grunnlaget for sosialdemokratiets store ideal om lik verdi.
At disse likhets- og kjærlighetsidealene skal bli helt naturlig for mennesket, ser jeg imidlertid som usannsynlig. Ikke en gang om hundre tusener av år vil det falle mennesket helt naturlig å elske sin neste som seg selv. Men denne omvurderingen av de voldelige verdiene kickstartet med kristendommen, og det er opp til hver generasjon å finne løsninger der man klarer å begrense negative utslag av det som Nietzsche kaller våre instinkter, begrense denne driften etter å være seg selv nærmest, for slik å kunne ta del i de evige verdiene.
Fotnoter:
[1] Se spesielt versene 17-29 i Første brev til Korinterne.
[2] Det er en tendens til at de som konverterer til en ny religion tilhører middelklassen, mens de som danner en sekt, altså et samfunn innenfor en etablert religion, tilhører et lavere sjikt i samfunnet. Se Tarald Rasmussen/Einar Thomassen. (2007.) Kristendommen. En historisk innføring, Oslo: Universitetsforlaget, 62.
[3] Wayne A. Meeks. (1983.) The First Urban Christians. The Social World of the Apostle Paul, New Haven and London: Yale University Press. Se spesielt kapittel 2: The Social Level of Pauline Christians, 51-73.
[4] Anthony C. Thiselton. (2006) First Corinthians. A Shorter Exegetical and Pastoral Commentary, Michigan Cambridge: William B. Eerdmans Publishing Company, 46-49.
[5] Ordet aion er blant annet brukt i Første brev til korinterne 1.20 i konteksten «denne verdens visdom».
[6] James H. Birx. “Nietzsche & Evolution.” https://philosophynow.org/issues/29/Nietzsche_and_Evolution
[7] René Girard. (1986.) The Scapegoat, Baltimore, Maryland: The Johns Hopkins University U.P., 1986.
[8] Berry Vorstenbusch.“Mimetic Nothingness. A Girardian Reading of St. Paul’s First Letter to
the Corinthians.” https://www.academia.edu/43541197/Mimetic_Nothingness_A_Girardian_Reading_of_St_Pauls_First_Letter_to_the_Corinthians
Litteratur:
Bibelen. (2011). Oslo: Bibelselskapet
