Kritikere peker på famlende idrettsledere med manglende internasjonal orienteringsevne. Hva kjennetegner terrenget? Her kommer en kartskisse.

Spenninger: Forene eller eskalere?

Store idrettsarrangement speiler politiske spenninger. Noen ganger er målet dialog og avspenning. Tildelingene av olympiske sommerleker til Roma i 1960, Tokyo i 1964 og München i 1972 var uttrykk for IOCs ønsket om å spille en rolle i forsoning etter andre verdenskrig. Delingen av fotball-VM i 2002 mellom Japan og Sør-Korea ble en øvelse i samarbeid mellom to nasjoner med en konfliktfylt historie. Kina og Taiwan står stadig i diplomatiske kriser.

I olympisk idrett har de imidlertid kommet til enighet. Taiwan tar del under navnet Chinese Taipei og marsjerer inn under et olympisk flagg. Under vinter-OL i Pyeongchang i 2018 klarte IOC å samle deltakere fra både Nord- og Sør-Korea. Uavhengig av langsiktig effekt, var det et imponerende, diplomatisk stunt.

Men store idrettsarrangement kan like gjerne eskalere spenninger. De klassiske eksemplene er boikottaksjonene under den kalde krigen. USA og deres allierte – inklusiv Norge – uteble fra Moskva-OL i 1980 på grunn av Sovjetunionens invasjon i Afghanistan året før. Østblokken kvitterte med å utebli fra Los Angeles fire år etter.

Og det er bare dager siden UEFA sanksjonerte Ukrainas EM-drakter som hadde kritiske budskap om Russlands annektering av Krim-halvøya.

Idrettsvasking

Å bruke idrett til åpenbar politisk propaganda er likevel blitt mindre vanlig. I dag handler det oftere om «idrettsvasking»: Stater og regimer som ønsker å pynte på sitt omdømme, skyggelegger problematiske sider ved hjelp av prangende arrangement. Eksemplene er mange, blant dem Kinas satsing på de olympiske leker og Qatars store appetitt på mesterskap.

Idrettens lederskap sliter med å stå opp mot sterke regimer og deres krav. Det handler om naivitet, men også om korrupsjon.

Videre er det idrettspolitiske feltet blitt mer mangfoldig. I tillegg til stater og idrettsorganisasjoner deltar profilerte utøvere, supportere, ideelle organisasjoner, mediekonsern og multinasjonale selskaper, idrettens regel- og rettsinstanser (som WADA og CAS) og ulike aktivistgrupper som kjemper for enkeltsaker. Store idrettsarrangement blir til gjennom forhandlinger i mangfoldige nettverk.

Nettverksdiplomati

Ta Sotsji-OL i 2014 som eksempel. Russland ville framstå som en legitim stormakt, IOC ønsket vellykkede leker, Amnesty og LHBT-samfunnet pekte på brudd på menneskerettighetene, flere miljøorganisasjoner protesterte mot naturødeleggelser og WADA stilte krav til dopingtesting (og ble grundig lurt).

Eller ta Qatar-VM i fotball: Mange av de samme aktørene er engasjert i tillegg til supportere og fagforeninger med et spesielt blikk på gjestearbeidernes rettigheter.

Idrettsledere uten forståelse for maktspillet ender på tribunen. Forskeren Stuart Murray snakker om idrettens nye nettverksdiplomati som stiller store krav til innsikt, forhandlingsevne og løsningsorientering.

Dyktige idrettsledere makter å sette idrettens interesser i sentrum og håndtere andre aktører både i åpne og lukkede rom.

Boikott eller ikke?

Hva så med boikott? Bør man rett og slett utebli fra noen arrangementer, for eksempel i totalitære regimer?

På oppdrag fra utvalget som har vurdert NFFs internasjonale strategier, har jeg skrevet en rapport der jeg tar opp temaet.

I 2020 publiserte Felbermayr og medarbeidere en oversikt over ulike typer sanksjoner i internasjonal politikk i tidsrommet 1950–2016. Suksessraten (forstått som målrealisering) for sanksjoner knyttet til menneskerettigheter lå på godt under 30 prosent.

De som lyktes, hadde noen felles kjennetegn. Viktigst: Sanksjonene var multilaterale med bred og konsekvent støtte over tid. Videre hadde de presise og avgrensede mål, og den boikottede hadde et avhengighetsforhold til den som boikottet. Sanksjoner mot demokratiske stater hadde større forutsetninger for å lykkes enn der det handlet om totalitære og religiøse regimer.

Boikotter kan også ha ikke-tiltenkte konsekvenser, for eksempel belastning på en tredjepart. Det kan ofte være sivilbefolkningen, eller i idretten: utøvere. Som statsviteren Jon Hovi og medarbeidere har pekt på: Noen ganger kan selve trusselen om boikott ha tilstrekkelig effekt, gjennomføring blir unødvendig.

Boikott i ekstremsituasjoner

Lav suksessrate betyr likevel ikke at boikott alltid er galt. Noen ganger er dialog umulig.

Sanksjonene lyktes i 1994 da Nelson Mandela ble valgt til president og med en ny ikke-rasistisk grunnlov i 1995. Samme år arrangerte Sør-Afrika rugby-VM. Øyeblikket der Mandela overrakte pokalen til et seirende sørafrikansk lag, er blitt et ikonisk bilde på idrettens mulige samlende og forsonende kraft.

Her har vi også et norsk eksempel. Under andre verdenskrig boikottet norske utøvere forsøk på nazifisering av idretten ved rett og slett å utebli fra arrangementene. Aksjonen var en første, viktig demonstrasjon av sivil ulydighet. Historikerne Goksøyr og Olstad har drøftet betydningen av idrettsstreiken i detalj. Idrettslederen Rolf Hofmo kalte streiken den største, norske idrettsprestasjon noensinne.

Et lederansvar

Dagens idrettsterreng er mindre bratt, men også mer komplekst. Aktørene må ha god orienteringsevne for ikke å bli brukt og misbrukt. Vi skal ikke forlange politiske analyser fra utøvere som først og fremst er opptatt av sin idrett. Samtidig er det befriende når noen tar i bruk sin ytringsrett.

For idrettens lederskap gjelder andre regler. Med lederansvaret kommer forpliktelsen om innsikt. Og her er det klart potensial for forbedring.