Få kvinner er topptrenere i Norge. Eli Landsem er i denne sammenheng et unntak. Hun er den eneste kvinnen som har vært hovedtrener for det kvinnelige fotballandslaget, fra 2009 til 2012.
Få kvinner er topptrenere i Norge. Eli Landsem er i denne sammenheng et unntak. Hun er den eneste kvinnen som har vært hovedtrener for det kvinnelige fotballandslaget, fra 2009 til 2012.

Idrett – på kvinners premisser?

Idretten kan selv gjøre mye for å rette opp i kjønnsubalansen blant trenere i toppidretten. Å ruske opp i hvordan trenerrollen organiseres og utøves kan være en start.

Aftenposten skrev nylig om underskuddet av kvinnelige landslagstrenere i OL. For å snu Aftenpostens tall på hodet: 96 prosent av landslagstrenerne og 100 prosent av sportsjefene, er menn. Tidligere NIH-rektor og professor emeritus Kari Fasting er oppgitt over at utviklingen har stått på stedet hvil, og peker blant annet på diskriminering og mannlige nettverk som årsaker.

Vi vil ta stafettpinnen videre og påpeke noen tilleggspoeng som ofte underkommuniseres.

Hanne Sogn er stipendiat ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap på NIH.
Hanne Sogn er stipendiat ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap på NIH.

Store forskjeller mellom særidrettene

Det er store forskjeller mellom de ulike særidrettene. I flere idretter er det like mange eller flere kvinner enn menn, som trener barn og unge. På kvinnesiden i Norges Håndballforbund er 9 av 15 landslagstrenere kvinner. Kultur- og holdningsendringer, systematisk arbeid over tid og kanskje også endring av hvordan trenerrollen utøves, virker.

Samtidig er det kun én kvinnelig hovedtrener blant 14 elitelag i håndball for kvinner. I eliteserien i håndball for herrer er det ingen.

Det generelle bildet er at det tykner til med menn, jo høyere opp i systemet vi kommer. Det er med andre ord fortsatt en vei å gå.

Fremstilling i media avgjørende

Fortellingene om kvinner og menn i idrett – og hvilke rammer den setter for utøvere og trenere – varierer også fra idrett til idrett. For eksempel viser kollega Marlene Persson ved OsloMet at måten kvinnefotball fremstilles på, skaper en betydelig barriere for jenters videre satsning.

Christian Thue Bjørndal er førsteamanuensis ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap på NIH.
Christian Thue Bjørndal er førsteamanuensis ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap på NIH.

Mediene kan med andre ord også ha en betydelig (positiv) innvirkning på hvorvidt jenter setter seg ambisiøse mål eller ikke.

I motsatt ende av skalaen viser kollega Trygve Beyer Broch ved Høgskolen Innlandet hvordan mediefremstillingen av kvinnelandslaget i håndball står seg godt uten tradisjonell maskulinitet som et bærende prinsipp.

Utvikling og prestasjon er med andre ord også mulig der nye normer og verdier etablerer seg. Dersom en slik endring ikke skjer, er det ikke da naturlig at dette også påvirker rekrutteringen til treneryrket?

Gått ut på dato

At ingen kvinner trener menn (utover en viss alder og med få unntak), er kanskje et av de tydeligste uttrykkene for hvordan den moderne (topp)idretten henger langt bak andre samfunnsarenaer.

I hvilken annen samfunnssektor finner vi det naturlig – godtar vi – at det kun er menn som skal lede og utdanne menn? Og, for å sette det litt på spissen: På hvilke andre arenaer i samfunnet er det fortsatt «innafor» at det å lede innebærer å kjefte, rope og skrike, observere, kontrollere og dominere?

Det er kanskje et poeng å spørre om ikke dette er praksiser som har gått ut på dato? Dersom forventninger og holdninger til ledelse, men også atferd mer generelt, hører fortiden til, er det kanskje heller ikke så rart at ikke flere velger treneryrket, uavhengig av kjønn?

Passer 50-tallsmannen

Det vi gjør i idretten, og hvordan vi organiserer og innretter oss, bør speile utviklingen i samfunnet for øvrig. Ofte kommer innvendingene om at kvinner prioriterer annerledes. Det er lett at debatten blir kjønnet. «Hun» blir på en måte problemet.

Strukturelle og kulturelle forhold som påvirker trenerrekruttering og -utvikling, er lett å overse. For mange er topptrener- eller landslagstrenerrollen lite bærekraftig, fordi den ikke er forenelig med et balansert og moderne familieliv, der man deler på «byrden». Trenerrollen henger i stor grad igjen i en tradisjonell, mannlig verden der «mannen», slik vi kjenner det fra 50- og 60-tallet, ikke trengte å tenke stort på familieforpliktelser, bortsett fra å sikre husholdningen inntekt.

Dersom topptrener- og lederrollen krever deg 24-7, og 2/3 av året går med til reiser med lag og enkeltutøvere i tillegg til at man har helge- og kveldsarbeid, er det ikke da naturlig at topptrenerrollen blir et livsprosjekt som bare passer noen få, og at de få er menn?

Kan det rett og slett være sånn at idretten ikke bare er avhengig av, men også reproduserer et tradisjonelt kjønnsrollemønster?

Men, det være sånn?

Martin Sjögren (th.) har vært trener for kvinnefotball-landslaget siden 2017. Fra venstre Anders Jacobson og Jennie Nordin.
Martin Sjögren (th.) har vært trener for kvinnefotball-landslaget siden 2017. Fra venstre Anders Jacobson og Jennie Nordin.

En bærekraftig og mer inkluderende trenerrolle

Det kan kanskje være vanskelig å forestille seg hvordan trenerrollen (og lederrollen) i toppidrett kan organiseres på nye måter, slik at flere kvinner, men også flere menn, kan påta seg en slik oppgave.

Hvordan må den moderne toppidretten organiseres og struktureres for at treneryrket blir mer kjønnsbalansert? Dette er kanskje et spørsmål idretten må stille seg?

Man må kanskje tenke nytt samtidig som man ser på det store bildet: Kan man se for seg et samarbeid med kommersielle aktører for å korte ned konkurransesesongen og behovet for lange reiser? Eller kan man i større utstrekning innføre delt lederskap, et team av trenere, turnusordninger eller flatere ledelsesstrukturer?

NIF er én av flere frivillige organisasjoner i Norge som nå holder bærekraftfanen høyt. Blant annet har idrettsstyret vedtatt et kunnskapsgrunnlag om idrett og bærekraft som skal danne bakteppe for NIFs og underliggende organisasjonsledds videre arbeid med å gjøre idrettsorganisasjonen mer bærekraftig.

Om trenerrollen da ikke er bærekraftig for den enkelte, er ikke dette et åpenbart sted å starte?

En mindre ressurskrevende og en mer bærekraftig trenerrolle vil ikke bare ha positive konsekvenser for den norske OL-troppen på sikt, men også for norsk idrett som helhet.

Heia Norge!

Kilder:

  1. Trygve B. Broch: A performative feel for the game. How meaningful sports shape gender, bodies and social life. Palgrave Macmillan, 2020.
  2. Marlene Persson mfl.: Fotball som kjønnet mulighetsrom: Hvilken betydning har metafortellingen om kvinnefotball for unge jenters idrettsprosjekt? Tidsskrift for kjønnsforskning, 2020.
Powered by Labrador CMS