Hav- og kystområdene er utpekt som arnested for fremtidig vekst og utvikling. Da trengs det helhetlig planlegging av arealbruken. Men hva det vil si i praksis, er en sak for seg. (Foto: Lidunn Mosaker Boge©Nofima).
Hav- og kystområdene er utpekt som arnested for fremtidig vekst og utvikling. Da trengs det helhetlig planlegging av arealbruken. Men hva det vil si i praksis, er en sak for seg. (Foto: Lidunn Mosaker Boge©Nofima).

Er helhet det nye buzzordet i arealplanlegging?

Verden står ovenfor store utfordringer: økende temperaturer, stigende havnivå og matmangel; man kan miste nattesøvnen av mindre. Og selv om løsningene på disse problemene ikke ligger oppe i dagen, så vet vi hvor vi skal finne de, nemlig i havet. Hav- og kystområdene, den "blå åkeren", er utpekt som arnested for fremtidig vekst og utvikling.

Publisert

Her skal økt turisme og oppdrett være den nye oljen og bidra med arbeidsplasser, mens mer miljøvennlig mat- og energiproduksjon skal sørge for en grønnere framtid. Hav- og kystområdene er også verdifulle natur- og rekreasjonsområder som skal bevares for ettertiden.

Kort sagt, det er på kysten det skjer. Men, når mye skjer på samme sted til samme tid blir det ofte problemer. Og selv om vi takket være et utall øyer og fjorder har en av verdens lengste kystlinjer (faktisk nest lengst i verden, kun slått av Canada) så er det ikke alltid plass til alle. Selv med store kystområder, så er areal et knapt gode, og fordelingen av knappe goder er langt fra noen enkel sak. Hvordan kan man på best mulig måte sørge for at ulike interesser kan leve side om side? Og i de tilfeller hvor en type bruk ekskluderer en annen type, hvordan skal man avgjøre hvem som slipper til?

Svaret som ofte trekkes fram på disse spørsmålene er mer "helhetlig planlegging". Andre nærliggende ord som også brukes kan være "integrert", "koordinert" eller "samordnet" planlegging, men de spiller alle på den samme grunnleggende ideen; dersom vi ser ulike hensyn og bruksområder i sammenheng, så vil planprosessene bli mer effektive og fordelingen av areal mer rettferdig. Men hva vil det egentlig si i praksis?

Å planlegge "helhetlig" kan innebære svært ulike ting, og mye skal ligge til grunn for at det faktisk skjer i praksis. I prosjektet FAIRCoast ("Facilitating Integrated and Responsive Coastal Governance") studerer vi ulike aspekter ved norsk planlegging for å identifisere hva som enten bidrar til eller hindrer mer helhetlig forvaltning av kystsonen.

Innenfor selve planprosessen, hvor kommunene er hovedansvarlig, kan helhetlig planlegging forutsette at man planlegger på tvers av grenser. Dette kan bety at man lager én arealplan som inkluderer både sjø- og landområder framfor å lage to separate planer, eller at man ser på tvers av kommunegrenser og lager en felles arealplan sammen med én eller flere kommuner. Videre kan det handle om hvor godt man legger til rette for medvirkning, eller hvor grundige konsekvensutredninger man gjør.

Utenfor selve planprosessen, derimot, kan det være helt andre forutsetninger som må ligge til grunn. Sentralt her er at såkalte "sektorovergripende" hensyn inkluderes på en god måte. Eksempler på slike temaer som ikke tilhører en spesifikk sektor kan være klima- og miljøhensyn, bærekraftig utvikling, eller folkehelse. Dette er temaer som ikke kan løses av én enkeltaktør, hvor ingen kan sies å sitte med det overordnede ansvaret, og hvor en det er en forutsetning at alle involverte deler mer eller mindre samme oppfatning om målene og veien dit.

En viktig brikke som må på plass for at slike sektorovergripende hensyn håndteres på en god måte er samsvar mellom ulike sektormyndigheters ansvarsområder. Selv om kommunene har en svært viktig rolle når det kommer til planleggingen av kystarealene, så er de langt fra alene. Et nær sagt virvar av ulike sektormyndigheter som hver forvalter sitt område, for eksempel fiskeri, oppdrett, skipstrafikk, osv., skal også koordineres. Spørsmålet her blir hvorvidt de ulike sektormyndighetene tråkker i hverandres bed. Dette gjelder også forholdet mellom ulike myndighetsnivå, altså kommuner, fylker og stat.

Det er altså langt fra entydig hva helhetlig planlegging innebærer, og det er mye som skal på plass før vi når ambisjonene. Samtidig er det nødvendig å stille noen kritiske spørsmål til målsetningene om helhetlig planlegging. At vi ser flere aspekter i sammenheng når vi forvalter hav- og kystområdene våre er utvilsomt positivt, men det fører med seg noen utfordringer.

For det første er det ingen automatikk i at mer helhetlig planlegging fører til mer effektiv planlegging. Dersom mer helhetlig i planlegging i praksis kun handler om mer omfattende prosesser hvor flere brukere skal involveres, flere interesser hensyntas, og grundigere utredninger vil planlegging kunne bli en langdryg og kostbar affære. Mange kommuner sliter allerede i dag med manglende ressurser, og situasjonen blir ikke bedre av at man må gjøre "mer for mindre". En mulig løsning kan være tydeligere signaler på hva kommunene skal prioritere i planleggingen, noe som kan legge sterkere føringer fra starten av og dermed begrense omfanget. Dette vil imidlertid rokke ved det kommunale selvstyret, og det er tvilsomt at det blir godt mottatt i kommunene.

For det andre, uansett hvor helhetlig planleggingen blir så forandres ikke det faktum at planlegging i en del tilfeller er et nullsumspill som handler om fordeling av goder. Med andre ord, vi har bare en gitt mengde areal tilgjengelig, og skal noen få slippe til så vil andre bli holdt utenfor. Selv om en "helhetlig prosess" potensielt sett kan gi mer legitimitet til beslutningene, så vil det alltid være noen som føler seg forfordelt.

At flere interesser og bruksområder ses i sammenheng, samt økt samarbeid på tvers av både kommune- og myndighetsgrenser er utvilsomt positivt, men vi bør altså ha et nøktern forhold til ambisjonene om helhetlig planlegging som svar på dagens utfordringer. Helhetlig planlegging høres gjerne intuitivt bra ut, men kan fort bli et "buzzword", og føye seg inn i rekken sammen med andre lignende begreper som "bærekraft" eller "økosystembasert forvaltning"; moteord som ofte trekkes fram som et mål vi bør strekke oss etter, men hvor den praktiske betydningen gjerne havner i annen rekke.