Fiske etter flygefiskrogn har de senere årene blitt svært viktig for lokale fiskerisamfunn som Caiꞔara do Norte og Diego Lopes i Brasil.

Fisket foregår ute ved kontinentalsokkelen, som betyr cirka tre timer ut med båt. Der ankres det opp og jakten på fisken, som faktisk kan fly gjennom luften, starter.

Spyler ut rogna

Tørkede kokosnøttgreiner buntes sammen i en rekke med et tau og legges ut i havet ved siden av båten. Dette ligner på det naturlige habitatet for flygefisken å legge eggene sine på. Så lages en blanding av mel og vann som slippes ut i vannet som agn. I tillegg dryppes olivenolje ut i vannet for å danne ei speiling i havet som tiltrekker flygefisken. Så kommer fiskene og nærmest spyler ut rogna rundt og rundt disse greinene. Når fiskene er ferdige, tas greinene opp og rognen dras av med hendene, blandes med litt salt for å hemme bakterieveksten, og legges i båten. Slik holder fiskerne på, vanligvis i tre dager. Vi skal heldigvis bare være med noen timer. Vi er ni passasjerer og et mannskap på tre om bord i den største båten som finnes i området. De fleste båtene er kanskje en tredel av størrelsen av «vår» båt, og de er normalt tre stykker om bord – som sagt i tre døgn. Her fisker, spiser og sover de. Hvor de får plass til det siste forstår jeg enda ikke etter å ha sett de små båtene på nært hold.

Laber stemning om bord

Klokken er 03.00 om natta og vi er blitt fraktet om bord i en båt ved hjelp av ei lita flåte. En strabasiøs ferd for å komme over de høye bølgene langs strandkanten i bekmørket. Havet ser ikke mye forlokkende ut når det er mørkt. Målet er å nå kontinentalsokkelen ved soloppgang for da er det best tidspunkt for å finne flygefisken. Søkkvåte og småkalde sitter vi spredt rundt, noen på en benk, noen rett på dørken, om bord i en båt som nok ikke er beregnet til 12 mennesker. Vi er alle sikker litt smånervøse for båtturen, men personlig er jeg foreløpig mest bekymret fordi vi er 12 stykker om bord i båten, det finnes overhodet ingen toalettfasiliteter, og turen er beregnet til å ta cirka 15 timer…

Men jeg er fortsatt ved godt mot. Tenker dette blir et eventyr, og at vi er heldige som får lov til å oppleve å dra ut på fiske sammen med de lokale fiskerne og virkelig se og lære hvordan dette fisket etter flygefiskrogn foregår. Ja, for det er altså bare rognen til denne fisken vi virkelig er ute etter. Etter en times tid kjøring, med dønninger så store at en ikke har sjans til å følge horisonten, begynner stemningen på båten å bli litt laber. Den første henger allerede over rekka og kaster opp, ingen klarer lenger å snakke med hverandre, alle har mer enn nok med å konsentrere seg om seg selv og prøver å finne et eller annet fast punkt å følge. De finnes ikke. Jeg holder meg fast i benken, puster og fokuserer, jeg skal klare dette, jeg skal ikke kaste opp.

Mer verdiskaping

På denne reisen var vi samlet et knippe med forskere med ulike kompetanse, fra Norge og Brasil, for å se nærmere på hva man kan gjøre for å hjelpe det første leddet i verdikjeden, nemlig fiskerne, å få mer verdiskaping ut av dette fiskeriet. Kollega Torstein Skåra og jeg fra det norske matforskningsinstituttet Nofima er i Brasil og med på dette arbeidet på oppdrag fra oljeselskapet Spectrum som driver seismikkaktivitet i området og ønsker å kartlegge situasjonen for disse fiskerne.

Fiskerne har en utrulig krevende jobb for å fange rogna, men får kun en brøkdel av fortjenesten. Her er det mye som kan gjøres, ved relativt enkle grep, for å bedre kvaliteten og prosessen for å øke fortjenesten. Det er også mye som kan gjøres for å bedre markedsarbeidet. Men ingenting er helt enkelt i disse små lokalsamfunnene i Brasil. Plutselig i år fikk fiskerne tilsendt en ny forordning fra myndighetene som forbyr dem å bruke salt på rogna. Ingen forstår hvorfor, men nå skulle de bruke is. Små båter, med knapt plass til mannskap og rogna, skal nå også ha plass til å lagre is? Med temperaturer på gjennomsnittet 30 grader, og tre døgn på tur, gjør det ikke situasjonen bedre for disse små fiskelandsbyene i Brasil. Her er det stor fattigdom, lite rom til investeringer, mye byråkrati, og korrupsjon.

Populær som garnityr til sushi

Flygefiskrogn er et populært produkt på verdensmarkedet. Rogna er særlig populær som garnityr på sushi. I Japan går den under navnet Tobiko, og er høyt ettertraktet. Rogna er i utgangspunktet lys gul på farge, 0,5-0,8 millimeter stor, har en mild røkt og salt smak og en svært knasende tekstur. Den har i tillegg en magisk evne til å tilegne seg farge fra andre ingredienser som blekksprut blekk, rødbeter, wasabi, og yuzu (en sitrusfrukt), som farger rogna henholdsvis sort, rød, grønn og gul. Dette skaper en fantastisk fargepalett på sushien.

Brasil er i dag en liten leverandør av denne rogna på verdensmarkedet, og selger i stor grad ubearbeidet rogn til Peru hvor den videreforedles og selges til asiatiske land, særlig Japan. I Peru separerer de eggene fra rognsekken og konserverer den. Andre land som Indonesia, Thailand, Taiwan, Russland og Kina er de større leverandørene og eksportørene av denne rogna. I tillegg til konkurranse fra andre land, konkurrerer rogna fra de brasilianske fiskerne med andre rogntyper fra annen fisk som for eksempel lodderogn, som er en billigere rogn. Og prisene på flygefiskrogna varierer veldig. Man finner priser på flygefiskrogn fra 150 kroner kiloet til godt over 1000 kroner kiloet på nettet.

Det gikk som det måtte…

Jeg klarte å holde meg oppe helt til båten stanset og ankret opp for å starte jakten. Om dønningene hadde vært store på turen ut, var de ingenting i forhold til de som kom nå.

Mannskapet begynte å forberede mat til oss om bord. Synet av rå kylling som ble partert på dørken og lukta fra friteringen ble bare for meget. Og det gikk som det måtte…

Etter fem timer, med et «mannskap» som lå slengt i hver en krok av båten, innså skipperen at det var best å returnere. Så da var det bare å stålsette seg for en tretimers reise tilbake, god tid til å gremmes over at det går an å bli så dårlig, og samtidig tenke over det strabasiøse livet disse fiskerne lever hver eneste dag. Her er det ikke sikkerhet og komfort som har høyest prioritet.

Eventyret vårt på brasilianske fiskefelt ble ikke helt som vi hadde tenkt, men i ettertid hadde vi mange gode historier å fortelle om vår egen elendighet. Og vi ble veldig godt kjent. Brasilreisen ble avsluttet med en workshop i Natal hvor forskere på alt fra biologi, ressursforvaltning, marked, prosessering og økonomi fra Norge og nord og sør i Brasil møttes og diskuterte utfordringene og mulige løsninger for mer lønnsomhet i dette fiskeriet.

Arbeidet er satt i gang og det blir spennende å følge utviklingen.