Nyhetsbildet så langt i høst har vært preget av mennesker som gjør feil. De overtrer grenser ved å utnytte posisjonene sine og skaffer seg fordeler gjennom stillinger med makt. De blir oppdaget, ydmyket og beklager sine overtramp. Så blir de vist bort. I disse offentlige skittentøyvaskene setter avisenes kommentatorer og debattanter navn på den grenseoverskridende adferden i et språk som er forankret i en kristen religiøs arv.

«Skammens natt på stadion»

I august hadde spillerne i fotballklubben Brann et legendarisk nachspiel, som i flere uker omtrent daglig ble omtalt både i bergensavisene og i riksdekkende presse. Etter en tur på byen, tok halvparten av spillerne seg inn på stadion, sammen med et utvalg unge damer. Der var det etter sigende både alkohol, sex og nakenløping over stadionmatten. Det er brakt på det rene at spillerne brøt grenser i forhold til arbeidsgiver ved å oppholde seg på stadion nattestid og ved å feste på en måte som kunne gå ut over sportslige prestasjoner.

Men sportskommentator i Bergens Tidende (BT), Anders Pamer, nøyde seg ikke med å påpeke disse konkrete overtrampene og vente på Brann-styrets håndtering av saken. I kraftfulle ordelag tok han dag etter dag for seg de moralske grensene Brann-spillerne hadde overtrådt gjennom oppførselen sin og ga dem ansvar for «skammens natt på stadion» (BT, 21.08.21). Pamer kalte drikkekulturen som med dette var avslørt i Brann for «ukultur» og etterlyste et kraftig oppgjør fra klubbens ledelse. Han slo fast at «skitten kan ikke feies under teppet i tiden fremover. Den må frem i lyset. Og fjernes» (BT 15.08.21). Og da siktet han ikke til lovbruddene som senere ble anmeldt etter den famøse natten, men til festen som hadde funnet sted på stadion.

Fest og fyll er ikke skammelig for andre enn utvalgte grupper

Det er verd å merke seg hvordan Pamer benytter selvfølgelighetens retorikk når han dømmer spillernes overtramp. Han tar for gitt at leseren har samme moralske kompass som han selv når han tegner opp det etiske rammeverket for våre helter i Brann: De har ikke noe å gjøre i «byens lysløyper» og Brann er «ikke noen partyklubb». Det er en arbeidsplass (21.08.21).

Men parallelt med at Brann-spillerne fikk beskjed om å skamme seg over sex og fyll, arrangerte høyskoler og universitet fadderuker for kommende lærere, sykepleiere, leger og andre seriøse yrkesgrupper – der vi vet at politiet må gjøre en iherdig og kostbar innsats for å holde festingen under kontroll. Disse studentene begynner i «jobb» på denne måten, og samfunnet aksepterer det og utdanningsinstitusjonene støtter det. For ikke å snakke om etablerte og velrennomerte arbeidsplassers seminar - og julebordkultur.

Når Pamer proklamerer at Brann-spillerne ikke har noe i byens lysløype å gjøre, skriver han det altså inn i en kontekst der utelivet og nattelivet i samfunnet ellers ikke har noen moralsk pekefinger mot seg. Tvert imot. Det har blitt ekstra tydelig i disse dager når vi gjenåpner landet (les: utelivet) vårt. Fest og fyll blir ikke betraktet som hverken «skitt» eller «skam» for andre enn utvalgte grupper.

Fyller ordene med en annen mening

Da Kristoffer Barmen noen dager etter nachspielet ble utpekt som hovedansvarlig for festen og avskjediget, fikk ledelsen i Brann kommentator Pamers moralske trampeklapp. Og på dette stadiet går han fra å stemple skylden (skitten og skammen), til å sette ord på hva som skjer når den kommer frem i lyset og skal fjernes: «De har tatt et nådeløst oppgjør med det de selv definerer som en ukultur og de har satt seg i respekt» [… ]«Branns ordre kan vise seg å bli en velsignelse for denne fotballklubben i lang tid fremover» (BT, 21.08.21).

Den nådeløse behandlingen av Barmen, kan ifølge Pamer bli til velsignelse for Brann. Slik henter han begrepene nåde (her: nådeløs) og velsignelse fra en kristen religiøs kontekst, men snur opp-ned på den opprinnelige betydningen når han benytter dem til å beskrive oppgjøret i fotballklubben.

I kristen tro betegner nåden den ufortjente tilgivelsen der du får mulighet til en ny start på tross av skyld og skam, og selve frelseshistorien har som forutsetning at denne nåden fører til velsignelse. Når Pamer lyser velsignelsen over det nådeløse, fyller han ordene med innhold som har fjernet seg fra den religiøse tradisjonen. Og det får noen konsekvenser.

Kommentatoren som sekulær moralist

Når det er sagt, kommenterer ikke dette innlegget fotballklubben Branns personalpolitikk. Det kan godt hende at det var riktig og viktig at Barmen mistet jobben. Poenget i denne teksten er kommentator Pamers rolle som sekulær moralist. Gjennom språket viser han forankring i en kristen kontekst, men tilsynelatende kjenner han ikke tankegodset ordene er hentet fra. En annen mulighet er at han ignorerer den religiøse opprinnelsen. Konsekvensen blir uansett en ny form for moralisme, som kan synes å ramme mer eller mindre tilfeldig.

Den sekulære moralismen har lite å vise til som grunnlag for sin dom. For eksempel kan Pamer vanskelig begrunne hvorfor fest i seg selv er skittent og skammelig for Brann-guttene - i en kultur der festing ellers er høyt vurdert som nødvendig rekreasjon. Han kan vise til dårlige konsekvenser for de sportslige prestasjonene, men han velger i liten grad å gjøre det. I stedet løfter han den moralske pekefingeren og støtter det nådeløse som konsekvens av det han definerer som moralsk overskridende handlinger.

Lar Jesus formulere anklagen mot Ropstad

Like før valget ble det kjent at statsråd og leder for Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, hadde unnlatt å betale skatt på tjenestebolig som stortingsrepresentant. Selv om dette var et komplekst problem, som også Stortingets administrasjon måtte ta ansvar for, gikk Ropstad av som leder av partiet og som statsråd.

Saken skapte debatt med høy temperatur, og i et avisinnlegg valgte Sofie Marhaug, førstekandidat i Rødt i Hordaland, å la Jesus formulere anklagen mot Ropstad. Som kommentar til statsrådens unnlatelse, skrev hun: «Da er det fristende å minne KrF om Matteusevangeliet 23: 14: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Derfor skal dere få desto hardere dom» (BT, 06.09.21).

Og hun avsluttet innlegget med enda et bibelsitat: «Således skal de siste bli de første – og de første de siste».

Det er ikke vanskelig å forstå fristelsen, og Marhaugs bibelsitat kan synes både treffende og betimelig. Men selv om sitatet er rettet mot en KrF-politiker, er det tatt ut av sin opprinnelige kontekst og brukt som en moralsk oppstrammer fra sekulært hold. Ropstad blir plassert som hykler og snylter. Han skal få sin dom og bli blant de siste. Det er ingen nåde å spore her heller. Marhaug «slår Bibelen i hodet» på Ropstad, slik svovelpredikantene og «mørkemennene» i en pietistisk tradisjon ble anklaget for å gjøre. Men den religiøse moralismen som skremmer og anklager har vi avskaffet. Det er verre med den sekulære. Den ser ut til å være i fremmarsj.

Kristne verdier fremmer nåde fremfor nådeløshet

«Det har vært en lang vei å gå fra norrøn æresfølelse med rot i mannsmot, styrke og hevnplikt til kristne verdier som ydmykhet, barmhjertighet og tilgivelse», skriver Per Thomas Andersen i Norsk litteraturhistorie (2012, s. 25). Sitatet er hentet fra kapitlet om norrøn litteratur og kultur og kommenterer kristningsprosessen rundt år 1000. Det var klare oppfatninger av rett og galt i vikingtiden også, men moralen var forankret i familiens ære, egen status og rikdom. Holdningene var nådeløse, og Andersen påpeker et klart skille ved kristningen.

Etter den tid har de vestlige samfunnene hatt kjennskap til kristne verdier som formidler nåde fremfor nådeløshet når grenser brytes. De har tuftet rettssystem, skolesystem og politisk system på en tenkning der oppreisning og nye muligheter er alternativet til undergang.

Når Pamer tror på velsignelse i kjølvannet av det nådeløse og Marhaug dømmer Ropstad som hykler ved hjelp av bibelsitat, er det tydelig at det kristne begrepsapparatet fremdeles finnes der ute. Men som uttrykk for sekulær moralisme er det grunn til å spørre hvor nådeløs den blir.