Dette blogginnlegget starter i Burkije, Børgefjell, men det skal handle mest om Lofoten og kysten. Jeg skal gi eksempler på sørsamiske bånd til norskekysten og Lofoten, og peke på ei samisk kystbefolkning som i dag er borte. Denne samiske kystbefolkninga levde på Bnorskekysten sør for Salten, i det som i dag blir kalt det sørsamiske område. Det er kilder som gir grunn til å si at bosettinga gikk sør for Trondheimsfjorden. Sent på 1700-tallet og på begynnelsen av 1800-tallet forsvant denne bosettinga, sannsynligvis gjennom fornorskningsprosesser.

I dag vil de fleste først og fremst tenke på innlandsnæringer og reindrifta i sammenheng med samisk historie i Sør-Norge. Det er stereotypt. Om vi ikke vokter oss mot stereotypier, kan det være lett å fare fort forbi ei opplysning i folketellinga fra 1865 for Børrefjeld, altså Børgefjell eller Burkije. I Grong prestegjeld var Børrefjeld registrert som bosted for flere samiske familier knytta til reindrifta. I ett hushold var kona, Ane Mathea Andersdatter, heime alene med barna fordi mannen oppholdt seg i Stamsund i Lofoten.

Dette bryter med stereotypien om hva samer i det sørsamiske området har drevet med. Eksemplet er ikke enestående heller. I den samme folketellinga fra 1865 ble Kristine (Kjerstine) Johnsdatter registrert sammen med familien sin i Jaamafjeld, Jåavma, som ikke ikke er langt fra Burkije, Børgefjell. Senere havna også hun i Lofoten. Hun ble gift i Vågan, og fikk flere etterkommere. Ett spørsmål som dukker opp, er hva som dro dem til Lofoten? Det er naturlig å tenke på at fiskeriene må være en del av svaret.

I en artikkel i Morgenbladet 6. april 1836 fortelles det fra Rana at det var en årviss hendelse at det kom samer fra svensk side, altså dagens Västerbotten, og til fjordstrøkene i Rana for å søke hyre på båter som skulle på Lofotfiske. Med andre ord var tilknytninga mellom samene i innlandet og kystnæringene vanlig. De to eksemplene fra Burkije og Jåavma er altså ikke enestående.

Dessuten var det ei samisk kystbefolkning som i dag er borte. De ville vel i dag bli benevnt som sjøsamer. Nordover og sørover kysten mellom Møre og Salten har flere bygdebokforfattere og lokalhistorikere omtalt ei samisk kystbefolkning. Det finnes også ei samisk kilde, Anna Thomasdotter (1751-1833) fra Ranbyn, som omtalte disse samene nord på Helgelandskysten som beggfinner på norsk og dewwen-same på samisk. De dro blant annet ut i øyene på fuglefangst om sommeren, i følge Anna Thomasdotter

Ett eksempel på sjøsamisk levesett der Lofoten spilte en rolle finnes i et rettsreferat fra området ved Brønnøysund. Den unge samen Jon Gundersen var ønsket som vitne i en mulig drapssak. Rettsmøtet ble holdt på Tilrem ved Brønnøysund 10. juli 1792. Både avdød, mistenkt og flere vitner var samer fra dagens Brønnøy kommune. Jon Gundersen møtte ikke for retten den gangen fordi han var (…) afseiglet til Loefoeden i Fiske søgningen (…). I september var han tilbake, og møtte for retten.

Sør for Brønnøysund, og ikke langt unna, ligger Nærøya på Namdalskysten. Også på Namdalskysten var det sjøsamer på 1700-tallet. I det kjente Nærøymanuskriptet fra om lag 1723, som tar for seg samisk førkristen tro, nevnes det utvilsomt sjøsamer i Namdalen. I en beskrivelse av utøvelsen av den samiske religionen, skrives det på side 37:

(…) men har de ingen Altare, som før er sagt at ikke alle haver, besønderlig ingen af enten Søe-Finnerne eller Field-Finnerne her i Nummedahlen (…).

Også på den sørlige Trøndelagskysten og på Møre finnes opplysninger om samer på kysten. På Agdenes ved munningen av Trondheimsfjorden ble en ung same stilt for retten for tjuveri i 1757. Han bodde hos sin onkel og tante som drev en gård i området. Ungdommen het Hans Tomassen, og var født på Hitra, oppvokst ved Trondheimsfjorden og konfirmert i Hemne. Foreldrene hans var født i Nordlandene, som det står i rettsreferatet, noe som viser mobiliteten i befolkninga. Hans Tomassen ble dømt til fengsel. I fengselsprotokollen for tukthuset i Trondheim finner vi en annen same, innsatt like etter Hans, i 1762. Hun het Karen Olesdatter og kom fra Smøla tinglag. Dette blir til sammen ei samling spor etter ei samisk kystbefolkning langt sør for det som i dag er regna som sjøsamisk område.

Jeg skal til slutt ta med noe av historien til tre søsken fra Namdals- og Bindalskysten; Johannes, Pauline og Tobias Amundsen. De tre flytta til Troms og Finnmark, og representerer den siste generasjonen sjøsamer fra sør. Foreldrene Amund Paulsen og Serina Johansdatter er ikke å finne i folketellinga i 1801, noe som er typisk for mange av sjøsamene i sørsameområdet. Andre kilder forteller allikevel at familien flyttet mellom kysten om sommeren og fjordene om vinteren. Mellom 1822 og 1825 ble familien bofast ved Hollup i dagens Bindal kommune, noe som var ett steg i prosessene som viska ut samiskheten. Barna Johannes, Pauline og Tobias Amundsen satte rundt 1840 kursen nordover. Dette var i den tida da de siste sporene etter denne samiske kystbefolkninga forsvant fra kildene. Pauline bosatte og gifta seg på Dyrøy i Troms, og fikk etterkommere der. Johannes og Tobias fortsatte til Lebesby i Finnmark. Pauline stod i finnelista i folketellinga i 1865 for Dyrøy, mens Johannes og Tobias ble omtalt som nordmenn i kirkeboka i Lebesby.

Om du vil lese mer, finnes det utfyllende lesestoff:

Om tyverisaken mot Hans Thomassen: Eilert Bjørkvik: Samer i Agdenes på 1700 - tallet. En tyverisak forteller. I Årbok for Fosen 1989, Orkanger 1989

Om samer i Rana og kystsamisk bosetting sørpå: Norberg, E & Winka, U. F. (red) Sydsamer – landskap och historia, Østersund 2014