NRK-serien Team Pølsa viser noe veldig viktig: det å se individet bak funksjonsnedsettelsen er ofte viktigere enn spesialutstyr og ekspertkompetanse. 

Programleder Øystein Pettersen viser med sin åpenhet, nysgjerrighet og tilstedeværelse at det ikke krever spesialkompetanse for å skape inkluderende idrettsmiljøer. 

Skjedd lite for inkludering de siste årene

Som forskere på feltet savner vi at flere ungdommer deltar i paraidretten.

Vi mener det har skjedd lite de siste årene, til tross for fire år med Krafttak for mangfold som skulle styrke inkluderingen av marginaliserte grupper i idretten. 

«Idrett for alle» er en visjon vi liker å snakke om, men som i praksis ofte forblir en utopi. Alle er enige om at «alle skal med», men å snakke om det skaper ikke endring. 

En utbredt misforståelse er troen på at det krever enorme ressurser å gjøre en forskjell, når det i realiteten ofte handler om holdninger. Og holdninger kan vi alle endre – i morgen, hvis vi vil.

Det vil Syver, Trygve, Sunniva, Peder, Mikkel og Pia trenge når de kommer hjem til virkeligheten og ikke har et stort lag rundt seg som på Beitostølen helsesportsenter. 

Misforståelsen om at det krever så mye 

TV-serien Team Pølsa gir en etterlengtet representasjon av ungdom med funksjonsnedsettelser i paraidretten. 

Disse ungdommene er underrepresentert i norsk idrett, til tross for at forskning viser at de har stor nytte av deltakelse. 

Samtidig vet vi at gapet mellom unge med og uten funksjonsnedsettelser vokser i ungdomstiden, noe vi selv har erfart i rekrutteringsprosesser til vårt doktorgradsarbeid. 

Gjennom serien ser vi hvordan ungdommene har begrensende antakelser om hvem de er, og hva de kan. Peder sier han ikke er god til å samarbeide, Sunniva tviler på at hun kan lede, og Pia har aldri vært en del av et lag. 

Disse selvoppfatningene er ikke medfødte, men et resultat av livslange erfaringer fra skole, idrett og helsevesen. 

Det som smerter, er ikke funksjonsnedsettelsen i seg selv, men at de ikke ser seg selv som gode nok. 

Ungdommenes egen forståelse av seg selv 

Forskning viser at ungdom med funksjonsnedsettelser møter større barrierer for hvem de er enn hva de får til. Deres identitet og selvforståelse formes av samfunnets syn på dem. Team Pølsa viser hvordan disse antakelsene kan utfordres. 

På Beitostølen Helsesportsenter opplever ungdommene nye mestringsarenaer, og de endrer måten de ser på seg selv. 

Men denne endringen skjer ikke av seg selv. Forskning viser at treneres evne til å imøtekomme behov er avgjørende og at det viktigste er holdninger, empati og kommunikasjon. En trener som ikke klarer å være inkluderende, kommer til kort, uansett hvem man er trener for.

Ungdommene som endringsaktører 

Målet med idrett for barn og unge bør være gode opplevelser og mestring. Etter serien vil ungdommene møte utfordringer hjemme med at mulighetene og ressursene kan være færre. 

Men det viktigste de har med seg er en endret forståelse av seg selv – de vet at de kan. 

Vår jobb er å sikre at de fortsatt opplever mestring, slik at deres nye selvforståelse ikke (for)svinner. 

Det krever ikke et trenerkurs i tilrettelegging, men refleksjon rundt egne holdninger og hvordan vi snakker til og om ungdommene. 

Hvis Idrett for alle skal være mer enn et slagord, må vi endre praksis. Forskning viser at transport og økonomi er mindre signifikante barrierer enn måten vi møter ungdommene på. 

Det handler med andre ord ikke om å ha all verdens ressurser, men om å se mennesket foran seg. Det er ikke den dyre sitski-kjelken som får Trygve til å forstå at han kan – det er samtalen med Øystein. 

Vi må slutte å vente på flere ressurser og heller spørre oss selv: Hva kan vi gjøre akkurat nå? 

Hva kan idretten gjøre? 

Påvirkningsarbeid handler ikke bare om vedtak, men om holdninger og hvordan vi snakker om idretten. Utøvere, trenere og foreldre har alle en rolle i endringsarbeidet, og politisk påvirkning skjer ikke bare på Idrettstinget. 

Det skjer også i hverdagen – gjennom små valg og handlinger i idrettslag over hele landet. 

Vi har et ansvar for å bygge barn og unges tro på seg selv, da de er en del av den endringskraften norsk idrett trenger.

Hvis «idrett for alle» skal være mer enn ord, må vi høre på ungdommene og gi dem mulighet til å motbevise egne begrensninger. Ungdommer er reflekterte og kan bistå en trener som er usikker på hva som skal til for å bli inkludert. 

Du trenger ikke ha alle svarene, for en god trener lærer ikke bare bort, men òg av og med. Det forventes ikke at trenere i norsk idrett for eksempel skal vite hvordan en utøver med cerebral parese lærer å svømme – det skal trener og utøver finne ut av sammen.

Vårt ønske er at vi ikke lar «idrett for alle» forbli et tomt slagord. Lytt, spør og vær villig til å tilrettelegge. 

Team Pølsa viser at det ikke handler om hva vi mangler, men om hvordan vi møter hverandre. 

Idrett for alle er ikke en visjon – det er en praksis.