Beskrivelsen i Bibelen av at Jesus vasker disiplenes føtter fremstår som en modell eller ideal om at de som ønsker å være ledere skal være de andres tjenere, skriver Per Bjørnar Grande.
Beskrivelsen i Bibelen av at Jesus vasker disiplenes føtter fremstår som en modell eller ideal om at de som ønsker å være ledere skal være de andres tjenere, skriver Per Bjørnar Grande.

Kristendommen innebar en verdimessig snuoperasjon og et forsøk på å etablere en ny verdensorden

Kristendommen endret det som ble regnet som styrker og svakheter, som visdom og dårskap.

Fortellingen om Jesu liv og lære kan leses som en fortelling om en nærmest total omsnuing av datidas verdier. Palestina hadde blitt tatt av romerne i 63 før Kristus, og før det igjen hadde grekerne, med ulikt hell, forsøkt å styre området. Den gresk-romerske mentaliteten hadde preget jødisk tenkning, men denne pregningen ble møtt av sterk motstand mot erobrerne, slik at de gresk-romerske verdiene påvirket jødene mer indirekte enn direkte. I mange tilfeller førte de nye, påtvungne verdiene til at jødene fikk øynene opp for ens egen lange og tradisjonsrike historie, en tradisjon som også imponerte romerne, uten at de nødvendigvis la merke til dens originalitet.

Det er lite som tyder på at romerne hadde noen som helst dypere forståelse av offerets uskyld. Man kan for eksempel se Paulus sin verdimessige omsnuing i forhold til hva samtiden regnet som styrke og hva som ble regnet som svakhet, hva som ble regnet som visdom og hva som ble regnet som dårskap (tåpelighet), som en kraftig kritikk av gresk og romersk filosofi. Men mer enn hos Paulus er Jesu lære et oppgjør, ikke så mye mot de gresk-romerske verdiene, som praktisering av verdier innad i det jødiske samfunnet og, ut fra den praksisen, en kritikk av verdier holdt i hevd fra tidenes morgen.

Av evangelistene er det spesielt i Evangeliet etter Lukas, og, i litt mindre grad, Evangeliet etter Matteus hvor forfatterne setter søkelys på hvordan Jesu verdimessige snuoperasjon skiller seg fra de gjengse verdiene i samfunnet.[1] Men også i Evangeliet etter Markus, som ikke har noen Bergpreken, inneholder en omsnuing av tidas verdier. I Evangeliet etter Johannes som er 10-20 år yngre enn Evangeliet etter Lukas, finner man særstoff som for eksempel fortellingen om Jesus som vasker disiplenes føtter (Johannes 13. 1-17). Johannes har ikke noen nattverdscene, men i stedet holder han fram Jesu vasking av disiplenes føtter som en modell eller ideal om at de som ønsker å være ledere skal være de andres tjenere.

I begynnelsen

Man kan si at den verdimessige omsnuingen er en redigering av en heltefortelling. Det begynner med en gudesønn som blir født i et fjøs og som ender sitt liv som en kriminell.

I de to tekstene som man finner omkring Jesu fødsel (Evangeliet etter Matteus og Evangeliet etter Lukas) er begge skrevet noenlunde på samme tid, altså rundt år 80 e.Kr. Selv om begge ser fødselen av gudesønnen som en radikal omsnuing av de klassiske fortellingene om store konger og andre heltesagn, er Matteus sin versjon mer avdempet enn hos Lukas.

Mens Lukas lar fattige gjetere være de første til å hylle Jesus, lar Matteus tre vismenn, antakelig astrologer fra Persia, være de første som hyller Jesus. Det betyr at Matteus i større grad vektlegger visdom og lærdhet, mens Lukas snur radikalt om på hierarkiet og lar gjeterne, de fattigste av de fattige (gjeterne på den tida eide ikke buskapen selv) være de første til å hylle Guds sønn.

Økonomi, makt og maktesløshet

Selv om Lukas er den som mest kritiserer de som med makt gjør seg stor på småfolks bekostning, er han også den som har flest lignelser omkring økonomi og farene med rikdom. Jesu utsagn i Lukas 16.9 oppsummerer det man kan kalle en sunn og ideell holdning til penger, der han foreslår å bruke pengene som det hefter så mye urettferdighet ved til å vinne venner som kan ta imot en når man havner i «de evige boliger». Dette med å bruke penger til å skaffe seg venner - og derigjennom oppnå velvillighet blant mennesker - ser ut til å være det beste man kan gjøre med pengene. Pengeøkonomi er i utgangspunktet en strukturell parallell til «økonomien» i flere av fortellingene omkring Guds rike, men som i det lange løp får motsatte konsekvenser. Begjæret etter penger isolerer, mens forsøket på å realisere Guds rike inkluderer.

Jesu holdning til penger viser seg i en fortelling hvor han har satt seg rett overfor tempelkisten og slik kunne se hvordan folk la penger i den. Selv om de rike ga mye, hevder han at en fattig enke som bare la to småmynter, verdt noen få øre, var den som ga mest fordi hun ga av sin fattigdom alt hun eide (Markus 12.41-44).

Man kan kanskje innvende at denne fortellingen til tross for en dypere form for økonomisk rasjonalitet, bare til en viss grad snur opp ned på verdiene. En mer radikal omsnuing finner man i lignelsen om arbeidskarene i vingården (Matteus 20. 1-16), hvor de som ankommer på slutten av dagen, mottar samme lønnen som de som har jobbet fra morgenen av. Her er omsnuingsperspektivet konsekvent og fortellingen konkluderer med at de siste skal bli de første og de første de siste.

Guds rike og voldens rike

Bakgrunnen for omsnuings-perspektivet er å finne i Jesu forsøk på å vise at Guds rike er kommet. I Evangeliet etter Lukas fremstilles det slik at Guds rike ikke bare er et framtidshåp, men at dette riket er kommet med Jesus. Dette vises gjennom at blinde blir seende og fanger blir frie (Lukas 4.18). Guds rike er kommet med Jesus og han handlet ut fra Guds fullmakt, i Guds sted.[2] På overraskende vis forsøkte Jesus å vise at gudsriket i stor grad ble realisert gjennom fellesskap med de som ble regnet som samfunnets avskum. Jesu forsøk på å opprette et gudsrike synes derfor å være en etablering av en inkluderende religiøs virksomhet som alle kunne være med i – selv om de fleste følte seg for opphøyet til å menge seg med samfunnets laveste. Det var heller ikke anbefalt av lederne. Jesu virksomhet kan sies å være en kritikk mot samtidas religiøse utfoldelse i og med dens mangel på omsorg for andre mennesker.

Gudsriket er som sagt ingen lokalisering av et bestemt sted, men går på betydningen Guds herredømme, Guds kongedømme. Det er en ordning av verden hvor det som er ondt og ødeleggende i livet ikke lenger er til stede. Jesu lignelser om gudsriket er likevel ikke preget av en forståelse av en umiddelbar, brå avslutning på verden og en opprettelse av et nytt rike. Lignelsene er organiske, knyttet til naturen, og de forteller om noe ytre sett lite og ubetydelig som gradvis vil gjennomstrømme tilværelsen og til slutt gripe slik om seg at det blir en sentral kraft blant mennesker. Lignelsene om sennepskornet for eksempel indikerer en slik langsom prosess (se Lukas 13. 18-19, Matteus 13.31–32 og Markus 4.30–32).

Skandaler i selskapslivet

I så godt som samtlige fortellinger der Jesus inviteres hjem til en fariseer eller en skriftlærd, fremheves gapet mellom fariseerens liv og lære. Gapet mellom ytre perfeksjon og indre kulde. For eksempel kvinnen som kommer til en fariseers selskap med en alabastkrukke med fin og kostbar salve som hun smører føttene til Jesus med (Lukas 7.36-50). Dette blir av festdeltakerne tolket som både unyttig og uverdig. Til forskjell fra fariseerne og de skriftlærde går Jesus god for handlingen – til tross for at det synes ekstravagant og bortkastet luksus - og han hevder at den som har fått mye tilgitt, elsker desto mer.

I en annen fortelling omkring selskapslivet forteller Lukas at Jesus begynner å legge merke til hvordan gjestene forsøkte å hevde seg selv gjennom å velge seg ut de øverste plassene ved bordet. På bakgrunn av deres sosiale streben, kommer han med følgende anbefaling.

«Når du blir bedt i selskap, så ta ikke plass øverst ved bordet. For kanskje er det innbudt en som står høyere enn du, 9 slik at verten som innbød dere begge, kommer og sier til deg: ‘Gi plass for denne gjesten!’ Da vil du med skam måtte gå og sette deg nederst. 10 Nei, når du er innbudt et sted, skal du ta plass nederst ved bordet, slik at verten kan si til deg når han kommer: ‘Venn, sett deg høyere opp!’ Da blir du hedret i alle gjestenes påsyn. 11 For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (Lukas 14.8-11).

Etter denne anbefalingen snur han fullstendig om på selskapskodene ved å hevde når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde (Lukas 14.13). Denne nye konstellasjonen er jo også den konstellasjonen som danner fellesskapet i Guds rike.

Evangeliene er fulle av eksempler på at Jesus holder seg sammen med mennesker som samfunnet foraktet. I et selskap hvor en toller ved navn Levi holder et stort selskap for Jesus hjemme hos seg, er det både fariseere, skriftlærde og andre tollere til stede (Lukas 5.29). Fariseerne og de skriftlærde begynner å murre seg imellom og sier til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» (Lukas 5.30). I denne scenen er Jesus mildere og mer konvensjonell, og han hevder at hans oppgave er ikke å ta seg av de rettferdige, men de syke. Ser man dette i lys av møtene med religiøse autoriteter ellers i evangeliene, virker imidlertid dette svaret ganske ironisk, i og med at han fremstiller fariseerne og de skriftlærde som alt annet enn rettferdige.

I det selskapet hvor Jesus mest radikalt snur om på hierarkiet er når han blir invitert hjem til en navnløs fariseer (Lukas 11.38). Det begynner med at fariseeren blir forbauset da han ser at Jesus ikke holder renhetsforskriftene og ikke heller vann over hendene før måltidet. Jesus merker kritikken og bruker anledningen til å kritisere denne utvendige måten å leve ut sin religion på.

«Ja, dere fariseere, dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er dere selv fulle av griskhet og ondskap.» (Lukas 11.40.)

I stedet for å beundre fariseernes lovlydighet, oppfordres det til å gi beger og fat som gave til de fattige (Lukas 11.41). Videre eksponerer Jesus den religiøse forfengeligheten blant establishmentet – en form for estetikk hvor religion blir brukt til å fremheve seg selv.

«Ve dere, fariseere! Dere elsker å sitte fremst i synagogene og at folk hilser dere på torget. 44 Ve dere! Dere ligner graver som ikke lenger er synlige, og som folk går på uten å vite det» (Lukas 11.43-44).

I beste borgerlige sneversyn blir Jesus anklaget for å krenke fariseerne og saddukeerne (sistnevnte sto over fariseerne i rang), men i denne scenen virker han ustoppelig og fortsetter med å anklage dem for å lesse byrder på folk, byrder som de selv ikke rører med en finger. Under dette selskapet hos den navnløse fariseeren kritiserer han også gravminnene som de bygger over profetene og hevder at de og generasjonen deres ikke er et spor bedre enn de som tok livet av profetene. Denne kritikken virker relativt universell ettersom hver ny generasjon har en tendens til å tro at de ikke kommer til å begå de samme feilene som forfedrene. Men nettopp ved å tro det, vil man lettere kunne gjenta elendigheten.

Disse anklagene hjemme hos den ukjente fariseeren kulminerer med en storstilt og historisk kritikk av vold begått fra drapet på Abel, sønnen til Adam og Eva, og til Sakarja, sønnen til en øversteprest ved navn Jehoiada[3] - begge uskyldig drept. I stedet for å fremheve jødenes fortrinn, utvides perspektivet og det foretas et oppgjør med volden mot uskyldige, en vold som har pågått siden verdens grunnvoll ble lagt (Lukas 11. 45-52).

Når Jesus går så hardt ut mot sin generasjon, forventer man et alternativ, en ny modell, noe som er innenfor rekkevidde. Man kunne forventet at han skiltet med en fornuftig, klok og bibelsk person, eller en mann i samtida med innflytelse, men det alternativet som presenteres er like radikalt som det er (for mange) skuffende.

«Disiplene begynte å gjøre seg tanker om hvem som kunne være den største av dem. 47 Men Jesus skjønte hva de tenkte i hjertet. Han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg 48 og sa til dem: «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor» (Lukas 9.46-48).

Å sette et barn som ideal for disiplene var å ta bort alle illusjoner om verdslig makt og ære i og med at kvinner og barn på den tida ikke engang hadde status som vitner i en domstol.

En ny etikk

Det er særlig i de lengste talene til Lukas og Matteus at verdiene får en dramatisk omsnuing. Disse talene kan leses som er et forsøk på å fremelske en ny holdning gjennom å bryte kulturens voldsspiral. Mens Matteus i sin Bergpreken innleder med «Salige (lykkelige) er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres» (Matteus 5.3), så skriver Lukas kun «salig er de fattige». Mens Matteus fokuserer på det å se sin indre fattigdom og nød, så hevder altså Lukas at gudsriket automatisk omfatter de fattige (Lukas 6.20).

I Lukas sin Slettepreken advares det mot å dyrke popularitet. Her skiller Det nye testamente seg dramatisk fra den norrøne litteraturens vekt på verdien av et godt ettermæle. Skiftet fra antikkens ideal om styrke og makt til et fellesskap basert på barmhjertighet, vil nødvendigvis synes tafatt. Forkynnelse av gudsriket hvor man først og fremst bryr seg om de fattige og hjelpeløse, vil skape forakt. Ifølge Jesus sin Slettepreken er denne forakten noe man skal prise seg lykkelig for – det betyr at man er på rett vei.

Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt (….) (Lukas 6.22)

Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene. (Lukas 6.22)

På paradoksalt vis hører forakt og fiendekjærlighet sammen. Den naturlige holdning er å hate fiendene. Fiendekjærlighet er derfor kanskje den mest radikale delen av Jesu forkynnelse. Man kan saktens lure på hvorfor Jesus snur så radikalt opp ned på datidas normer? Kunne det ikke være bedre å bare moderere konfliktene? Men i Slettepreken spesielt velger Jesus å gå til beinet i kulturen, til dens voldelige opphav. Den viktigste grunnen mener jeg er forsøket på å forhindre vold.

«Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, 28 velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere. 29 Slår noen deg på det ene kinnet, så by fram det andre også. Om noen tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. 30 Gi til hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake» (Lukas 6.27-30).

Jesus gir her en oppskrift på hvordan å dempe og utslette konflikter. Det er ingen enkel vei, spesielt ettersom dette delvis strider mot menneskenaturen, samtidig er det denne holdningen som leder fram til en moderne sosial-demokratisk mentalitet. Man kan kanskje si at vi ennå ikke er der, men disse idealene gjennomsyrer i dag kulturen – også på individplan.

I Bergpreken foretar Matteus et svært viktig tillegg som man ikke finner hos de andre evangelistene. Etter å ha anbefalt den samme fiendekjærligheten og tilgivelsen som man finner hos Lukas, introduserer han et nytt og radikalt gudsbegrep.

«Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. 46 Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? 47 Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? 48 Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen» (Matteus 5. 45-48).

Det gudsbegrepet Matteus introduserer består av en Gud som lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Det betyr at Gud viser den samme udifferensierte kjærlighet mot alle, enten de er gode eller onde. Samtidig anbefaler Matteus at mennesker viser den samme holdningen som Gud.

Dette idealet omkring udifferensiert kjærlighet kan ha sin grunn i at man egentlig ikke er i stand til å dømme om menneskers ondskap. Det har med manglende forutsetninger å gjøre. Det kan koste en person med vanskelig bakgrunn enormt å gå fra å være ufordragelig til litt mer likandes, og det trenger ikke å koste en annen noe, på grunn av sin heldige bakgrunn – å kunne smile til alle. Dette omsnuings-perspektivet kan også være med på å gi en rasjonell forklaring til Jesu ord om at de første skal bli de siste og de siste de første (Matteus 19.30).

«Rett Opp Ryggen!» - eller

I en annen tekst som ikke går spesifikt på fariseere eller andre religiøse grupper, kritiseres forsøket på overfladisk selvforbedring. Denne lignelsen som er indirekte og mangetydig, indikerer farene ved å skulle tro at man gjennom utvendig oppdragelse, gjennom å ta seg sammen skal kunne greie å renske opp i sitt indre.

«Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ 25 Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. 26 Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første» (Lukas 11.24-26).

Denne lignelsen, som synes å både gi en resonans og en motstand til noe dypt ned i dannelsen, er egentlig veldig vanskelig å tolke, men man fornemmer her en viss skepsis til den type Jordan Petersons selvforbedringsstrategi om å rette opp ryggen og ta seg sammen. Selv om Jesus snakker om å fornekte seg selv, ta sitt kors opp (Lukas 9.23), så ligger idealene et annet sted enn i den sedvanlige skikk og bruk- mentaliteten.

Om ikke Jesu liv og lære oppfattes som like radikalt i dag som i hans egen samtid, så må man når man leser i evangeliene være klar over at det å spise sammen med syndere og tollere, helbrede under sabbaten, fremheve barns holdninger og spise uren mat, var ekstremt radikalt ut fra sin tid. Det at det ikke er like radikalt i dag, er at de i stor grad er realisert. Skulle man ta disse idealene bokstavelig, så er de nok fremdeles ganske sjokkerende. Det er ingen tvil om at dagens samfunn er gjennomsyret av disse idealene, om enn i mer avdempete og moderate former. På en måte er det vi kaller borgerlig en syntese eller kompromiss av antikkens elitisme og kristendommens nestekjærlighet. Når man snakker om en avkristning, så er det først og fremst relevant i forhold til hvor stor grad den avviker fra disse radikale idealene. Jeg tror Jens Bjørneboe var svært tett på denne kristne radikaliteten når han hevdet at et samfunn må først og fremst vurderes ut fra hvordan man behandler den utstøtte.

Referanser:

[1] Ole Kolbjørn Kjørven og Inger Marie Lindboe, 2005, Det nye testamente, Bergen: Fagbokforlaget, 83.

[2] Jacob Jervell, 1969, Historiens Jesus, Oslo: Land & Kirke, 57.

[3] https://biblehub.com/commentaries/luke/11-51.htm

Powered by Labrador CMS