Oppskrift - Mandelbrød

Mandler er, i tillegg til sitroner og sukker, den utenlandske matvaren som nok oftest er å finne som ingrediens i oppskriftene i samlingene. De er nøtter, så de er lette å frakte så lenge det er tørt. De er også små, og veier lite. Mandler kan dermed lett tas med enten man har mye eller lite plass i skipet på vei hjem til en norsk havn etter å ha fraktet varer i Sør-Europa.

Til Mandelbrød

Tages 2 pund Mandler 1 pund og 2 lod sukker 24 Æg, og tages 8 Wider fra som ikke bliver brugt. Ræsten af Viderne bliver slagne i skum for sig selv. Som siden Mandlerne er væl gruet med blommene og Sukkeret er smæltet skal den Rørest i blandt , og En god Haandfuld florsmeel eller Veedemeel

(Kilde: Stavangersamlingen)

Modernisert:

MERK! Bruk boller og sleiver som tåler høy varme siden det er smeltet sukker i denne.

1 kg mandler
½ kg sukker
24 små egg (men ta bort 8 av hvitene)

Fremgangsmåte:

Skill eggehvittene (16 st) og plommene (24 st). Pisk eggehvitene til skum. Mal mandlene fint, bland med plomme. Smelt sukkeret og ha mandel/plommeblandingen. Ha i en god blanding hvetemel.

Det står ikke noe, men jeg antar man blander de piskede hvitene inn i mandel/ plommeblandingen enten før eller etter det smeltede sukkeret.

Click to add image captionClick to add image-byline

Erfaring 1
Jeg skilte egg, malte mandler og smeltet sukker. Så stivpisket jeg hvitene i en bolle. I en annen blandet jeg plommene med mandlene. Så smeltet jeg sukkeret. Det svidde seg (lett panikk med lufting på kjøkkenet så ikke brannalarmen skulle gå)

Jeg helte det smeltede sukkeret opp i blandingen med mandel og eggeplommer, og rørte sammen. Så blandet jeg dette med de stivpiskede eggehvitene, og hadde i litt hvetemel.

Det hele ble en klissete deig jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med, men siden oppskriften heter mandelbrød la jeg den som små brød på bakepapir. Jeg satte det i ovnen på 130C i en time.

Jeg må tilstå at resultatet nok ikke var så bra, og jeg tenker jeg skal ta på meg skyld her. Det brente sukkeret gir en litt besk smak, skjønt de er mindre dominerende enn jeg hadde fryktet. De malte mandlene var fremdeles tilstede i smaksopplevelsen, og det hele var fremdeles luftig og ikke for tørt. Jeg tror at med vannbad og mer vellykket sukkersmelting så kan dette bli en grei smaksopplevelse.

Erfaring 2
Morgenen etter gjorde jeg et nytt forsøk. Denne gangen hadde jeg en spiseskje eller to vann i sukkeret mens det smeltet. Da svidde det seg ikke. Som sist helte jeg det smeltede sukkeret oppi det andre, rørte rundt, og la det hele på et stekebrett som små «brød». Deigen kunne kanskje vært litt fastere, for nå rant de litt utover. Etter en time i ovnen på ca. 130 C, og litt avkjøling, kunne de smakes på. Nå som sukkeret ikke var brent var det ingen besk smak. I stedet var det litt som kransekake. Med mandelen er det vel heller ikke så overraskende.

Alt i alt var dette en god småkake som var morsom å prøve seg på.

Fra selvberging til produksjon for markedet

Selvberging, altså å dyrke og produsere for eget bruk, dominerte som jordbruket i Norge frem til siste del av 1700-tallet, og mange steder et stykke inn på 1800-tallet. Noen produserte kanskje også litt ekstra for salg så de kunne kjøpe korn de ikke selv klarte å dyrke nok av. Selvberging forsvant gradvis utover 1800-tallet. Dette kom av at det åpnet seg helt nye muligheter for matprodusenter og de som laget mat.[1]

Mulighetene var rett og slett revolusjonerende. Raske seilskip og etterhvert dampskip (fra 1826), samt jernbane (fra 1854), sammen med veiutbygging gjorde det mye raskere og enklere å frakte flere, men også mere varer, fra bygdene til markeder i de større byene. Mer effektiv frakt var også med å senke prisene. I byene var også vareutvalget større siden internasjonal handel bragte mer inn. Det var dermed mulig å ta med mer hjem, men og flere, ofte utenlandske, varer bygdefolk før bare hadde hørt om eller sett de rike i byen spise eller drikke.

Produksjonen ble også mer effektiv. I landbruket ble det både brutt opp nytt land, men det ble også lettere for husmenn og leilendinger å kjøpe jorda de drev. Forbedringer kom til i landbruket som gav økt utbytte, slik som økt bruk av gjødsling, forbedret irrigasjon og drenering, og poteten som spredde om seg. Inne på kjøkkenet ble peisen gradvis byttet ut med jernkomfyr som det man laget mat på, og det kom til nytt utstyr som gjorde laging og konservering enklere og bedre.

De nye mulighetene innebar at en enkelt familie eller en person nå kunne velge å fortsette som selvberget, produsere mer varer som de kunne selge, eller ta jobb utenfor hjemmet. For noen gjorde nød og skattebyrder at de måtte slutte med selvbergingen og heller ta seg arbeid i en fabrikk. Andre valgte å legge om produksjonen fra selvberging til å spesialisere produksjonen, og selge dette på markedet. Pengene gikk til å betale skatt, men også skaffe seg noen av de nye varene som ble lettere tilgjengelig. For mange på denne tiden var løsningen en kombinasjon av selvberging og markedsrettet produksjon.

Kvinnearbeid

Mange kvinner deltok også i markedet ved å lage mat for salg. Særlig i de nære byene, men også de i fjernere dalstrøk, valgte man å øke produksjonen av ost og smør. Eller som pikene på bildet, plukket jordbær som de solgte langs veien eller i byen. Folk laget ikke lenger bare det de trengte til eget behov. De laget litt ekstra, og solgte det slik at familien fikk inntekter til å betale skatter og annet. I tunge år ble inntektene brukt til bare det helt nødvendigste. I gode år var mulig å unne seg litt ekstra, gjerne i matveien.

Ugifte kvinner kunne også ha et levebrød med å lage mat for andre. De kunne være tjenestepiker, men da gjorde de gjerne også andre ting. Andre igjen var husholdersker i større hushold, og da hadde de ansvaret for det som skjedde på kjøkkenet, men også ofte driften av husholdet. I praksis var disse kvinnene en stedfortreder for fruen i huset som da enten var død eller av andre grunner ikke selv kunne ta seg av denne driften. I byene var det også kvinner som laget mat for salg, og solgte enten på skjenkestuer eller som take-away fra markedsboder eller eget kjøkken. Disse var profesjonelle matlagere som tok i bruk krydder og utenlandske ingredienser i maten de serverte.

Komfortable og forgjengelige varer

En viktig side ved mange av de nye importerte varene som kom til, var at mange opplevde at de gjorde livet litt mer komfortabelt. Sukker gjorde grøten søtere, sitroner satte en syrlig spiss på kaker, krydder som pepper og kanel satte smak på maten, og kaffe, te og kakao gav ekstra piff (særlig med sukker). De nye varene med eksotisk opprinnelse gav også mulighet, i hvert fall i fantasien, til å reise og oppleve.

På 1600-tallet i Norge var det bare de øverste samfunnslagene som hadde råd til sitroner.

Flere varer ble også mer ”forgjengelige”.[2] For matkulturen i Norge innebar dette at varer som i tidligere tider hadde vært svært dyre og dermed bare forbeholdt de aller rikeste, etter hvert ble tilgjengelig for flere samfunnsgrupper. Eksempelvis var ikke hvete noe nytt, men hadde lenge vært for dyrt for mange siden den norske produksjonen var liten. Økt hveteimport, særlig fra Danmark og utover 1800-tallet også fra Baltikum, gav flere mulighet til å spise hvetebakst litt oftere. Det samme gjaldt mange andre varer, deriblant sukker som fra 1750-tallet kom i stadig økende mengder fra de Dansk/norske koloniene i Karibia, men også mandler og varer fra Sør-Europa. Slik kunne også de med små midler, få mat som smakte mer.

__________________________________

Denne bloggposten er del av forskningsprosjektet FoodLessons ved OsloMet. Egen utprøving av oppskrifter skjer på eget ansvar, men fortell gjerne om det i kommentarene under!

[1] Hutchison, R. Norges økonomiske historie på 1700-tallet. Cappelen Damm Akademiske, 2019.

[2] De Vries, J.: The industrious revolution. Consumer behavior and the household economic, 1650 to the present., CAP, 2008.; Roche, D.: A history of everyday things. The Birth of Consumption in France, 1600-1800, CAP, 2000, s 240-2

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap