Fagfornyelsen er over oss, og kan forstås som en oppfordring til å “tenke sjæl og mene” i arbeidet med å fornye skolens praksis (Skaftun, 2019). Den overordnede delen lanserer en rekke nye store ord som må innarbeides i måten vi snakker og tenker om undervisning og skolepraksis.

Når vi begynner å tenke over disse ordene litt grundig, så vil også noen gamle og velbrukte ord stå fram i nytt lys eller kreve gjennomtenking på ny. Ett slikt sentralt ord er “praksis”. Det brukes i den overordnede delen 9 ganger, i litt ulike sammenhenger. Mest konkret brukes det for å peke på praktisk erfaring og “praksisbrevkandidater” knyttet til opplæring i lærebedrift og arbeidsliv. Videre brukes det noen ganger for å understreke at elevene skal lære hva demokrati og medborgerskap egentlig betyr – eller hva det innebærer “i praksis”. For det meste brukes imidlertid begrepet praksis for å peke på det som foregår i skolehverdagen. Et par ganger kan vi lese om (god) ”pedagogisk praksis”, og seks ganger er det tale om “skolens praksis”.

Praksis er et hverdagslig ord, som vi – i praksis – kan bruke til å bety mange ting. Men som med mange andre ord og begreper kan ordet praksis også ha mer spesifikk betydning. En utfordring med ord som både har hverdagslige og mer spesifikke betydninger, er at vi lett kan komme til å blande dem, og dermed skape unødvendig uklarhet. Når vi snakker om “skolens praksis”, er det dermed ikke sikkert at vi snakker om helt det samme. Tygg litt på ordet før du leser videre: Hva legger du i uttrykket “skolens praksis”?

Praksis i Jærskolen

Dette spørsmålet har vi tatt på alvor i et partnerskap mellom UiS og Jærskulen innenfor rammen av desentralisert ordning for kompetanseutvikling (DEKOM). Jærskulen er en sammenslutning av fire kommuner – Gjesdal, Hå, Klepp og Time – som har en lang historie for samarbeid om skoleutvikling.

Et sentralt prinsipp for Jærskulen er at samarbeidsprosjekter og ideer om utvikling må være forankret i ledelsen. DEKOM-arbeidet startet derfor med et møte med arbeidsgruppa for Jærskulen, som består av de fire skolesjefene med hver sin stab. På forhånd visste vi at det var ønskelig å arbeide med Fagfornyelsen.

Allerede i første møte kom vi fram til et viktig skille mellom et kortsiktig og et langsiktig perspektiv på Fagfornyelsen. På kort sikt handler det om akutte utfordringer for skoler og lærere knyttet til implementering av nye læreplaner fra og med høsten 2020. På lang sikt handler det om tålmodig arbeid med å omsette de store ideene som ligger til grunn for Fagfornyelsen til praksis. Vi ble enige om at det var mest meningsfullt å tenke langsiktig i partnerskapsarbeidet, med elevmedvirkning som mål for utviklingen av praksis.

Arbeidsgruppen anerkjente samlet at slik fornyelse tar tid og er forbundet med usikkerhet, og de valgte å tenke langsiktig heller enn å søke kortsiktig utnyttelse av DEKOM-ressursen i samarbeidet med UiS. Det valget er ingen selvfølge, og dette første møtet med arbeidsgruppen har hatt svært stor betydning for utviklingen av partnerskapet mellom UiS og Jærskulen. Jeg tenker på dette møtet som en spesiell hendelse, en begynnelse på et ekte fellesskap omkring felles mål om å skape rom for elevmedvirkning, dybdelæring og kritisk tenking osv.

Det er ikke helt friksjonsfritt å bevege seg inn i en diskusjon om fornyelse av praksis. Langt de fleste av oss er formet i tradisjonell skolepraksis, som elever, studenter og som lærere, og vi har lært oss måter å tenke og handle på som sitter i ryggmargen. Mange har sikkert også erfart at store ideer om fornying krasjer mot hverdagens rammer og praktikaliteter. I tillegg er det fort gjort å skape et inntrykk av at eksisterende praksis har mindre verdi, og at alt som er nytt er bra. Det blir ikke enklere av at det angivelig nye framstår som gammel vin på nye flasker.

Partnerskapsideen blir særlig verdifull i denne situasjonen, fordi vi alle – lærere, ledere, skoleeiere og forskere – beveger oss inn i ukjent landskap. Når vi snakker om fornyelse av faglig praksis i Jærskulen, så er det ikke tale om endringer som noen skal diktere og andre må gjennomføre. Det er endringer som vi alle må eie og bidra til, og som vil ta tid. I partnerskapet mellom UiS og Jærskulen er fornyelsen av praksis i fagene en problemstilling som vi ser for oss at vi må jobbe langsomt og langsiktig med. På mange måter er dette en læringsprosess knyttet til et ekte og komplisert “problem”. Det i seg selv kan være en modell for en orientering mot problemløsning i klasserommet, i tråd med sentrale verdier i de nye læreplanene.

Et viktig steg på veien mot å forme praksis er å avklare hva vi mener med praksis, slik at vi ikke snakker forbi hverandre. Dette poenget bør være aktuelt også for andre som arbeider med fornyelsen av faglig praksis i disse tider.

Praksis – hva mener vi med det?

Praksis brukes ofte for å betegne noe man gjør, altså konkrete handlinger. Når vi leser om god pedagogisk praksis i ny overordnet del av læreplanen, så er det nærliggende å knytte dette til lærerens valg, handlinger og tilrettelegging. Når vi møter formuleringen “skolens praksis”, er det rimelig å utvide perspektivet og støtte seg til en forståelse av praksis som en sosial struktur som legger føringer for hva hvem som gjør hva, når, hvor og hvordan.

Lærernes handlinger er en viktig del av dette bildet, men vi vil også ha et blikk for hva elevene gjør, og ikke minst så vil vi se at det er bestemte roller som er anerkjente innenfor praksisens rammer. I partnerskapet med Jærskulen har vi laget en enkel modell som illustrerer hvordan elementene i praksis virker sammen og samlet bidrar til å bestemme “praksis” som en slik sosial struktur (se figur).

Vi tenker at denne modellen og praksisbegrepet er et nyttig verktøy å tenke med når vi sammen skal arbeide med fornyelse av skolen. De mange nye begrepene kan være unødvendig overveldende hvis vi forholder oss til dem som nye sidestilte krav som må tenkes inn i opplæringen. Vår alternative tilnærming er å forholde oss til Fagfornyelsen som helhet, og som et støtteapparat i arbeidet med å skape en praksis i skolen som har elevens læring som organiserende sentrum.

Vi har lekt med tanken om at en slik endring handler om å etablere og forankre en ny helhetsforståelse, som med noen viktige forbehold kan sammenliknes med framveksten av et verdensbilde med solen i sentrum i stedet for jorden. Skiftet – med eller uten sammenlikningen med verdensbilder – handler uansett om en vending fra kunnskapsformidling til læring (eller dybdelæring), fra reproduksjon av eksisterende kunnskap til produksjon av svar på meningsfulle spørsmål basert på utforsking og kritisk tenking. En forutsetning for at et slikt skifte skal bli mer enn krusninger i overflaten, er en grundig gjennomtenking av lærerrollen og elevrollen, slik de kommer til uttrykk i organiseringen av tid, rom, aktiviteter og ressurser i og rundt klasserommet.

Det finnes mange teorier om sosial praksis, men de fire elementene vi har tatt med i praksismodellen, er det vanskelig å komme utenom (jf. f.eks. Ivanic, 2009 og van Leeuwen, 2009). Pilene i modellen er ment å illustrere den gjensidige sammenhengen mellom elementene. En endring i ett av elementene vil kunne påvirke de andre elementene, og praksisen som helhet formes av samspillet mellom elementene. Utformingen av klasserommet har betydning for hvilke aktiviteter som er praktisk mulig å gjennomføre, og dermed også for hva slags roller som er tilgjengelige for elevene. Når skolen i økende grad digitaliseres, kommer det inn en ny ressurs i klasserommet som mange opplever eller forstår som en kraftig endringsagent. Tilgangen til Internett åpner dører og vinduer til verdener utenfor klasserommet - på godt og vondt. Nye digitale rom kan være møteplasser for samarbeid og problemløsning i fellesskap, aktiviteter som kan være vanskelig å organisere og styre, og dermed kanskje også bidra til å endre rollefordelingen mellom lærere og elever. Men nye aktiviteter, ressurser og endringer av klasserommets tid og rom kan også bli overflatisk «gjøring», hvis elever og lærere sammen sitter fast i gamle roller.

Fornyelse av faglig praksis og eksempelets makt

Fagfornyelsen må innarbeides i hverdagen allerede fra høsten 2020. Men det kan også være klokt å tenke langsiktig omkring noen ideer eller verdier som man kan navigere etter. I partnerskapet mellom UIS og Jærskulen er elevmedvirkning et slikt samlende begrep. Det handler ikke om elevdemokrati og mer gruppearbeid som isolerte fenomen, men snarere om en måte å se eleven på: som sentrum i sin egen læringsprosess, og som en deltager i et faglig fellesskap som individuelt og sammen med andre arbeider med å løse faglige problemer.

Det er lett å være enig i slike beskrivelser, og dermed også lett å tenke at “det er jo slik vi jobber allerede”. I Jærskulen vil vi ta høyde for at det kanskje ikke er så lett; at det handler om et skifte som stikker dypt ned i forståelsen av skolens praksis – både det vi kan sette ord på og de innforståtte antakelsene som styrer det vi gjør i det daglige.

I dette fornyelsesarbeidet er partnerskapsideen avgjørende: Det handler ikke om å finne den beste metoden som passer alle, men heller om å finne gode eksempler fra konkrete skolekontekster. Vi sikter mot å lære i fellesskap ved å produsere og diskutere eksempler fra skolehverdagen, som viser vei mot økt elevmedvirkning. Lærere, ledere, skoleeier og forskere vil alle ha stemmer som partnere i en kritisk og konstruktiv diskusjon om verdier og kvalitet i skolens praksis. Praksismodellen gir oss et verktøy til å diskutere konkrete og realistiske eksempler i lys av konkrete situasjoner.

Lærere er ikke roboter, de er unike personligheter, som har ulike måter å skape gode situasjoner på. Elever og elevgrupper er ikke like, og skoledagene er ikke like osv. Kloke skoleforskere (jf. Goodlad, 2004; Sidorkin, 1999) har sagt at en god skole kjenner man igjen på at det føles bra og riktig. Det å utvikle blikk og språk for de kvalitetene man ønsker i skolens praksis, er kanskje vel så viktig som å implementere de beste metodene (jf. Lefstein & Snell, 2014), særlig hvis man tenker at metoden gjør jobben alene. Elevmedvirkning krever aktiv lærermedvirkning, kunne vi kanskje si, og en praksis med fokus på elevmedvirkning må først etableres og så trolig vernes og vedlikeholdes. Ting tar tid.

Les også:

Foran Fagfornyelsen: Å tenke sjæl og mene: Min første appell til profesjonsfellesskapene på norske skoler er å kombinere to posisjoner: Å anerkjenne at det er krevende å puste liv og mening i begreper som “kritisk tenking” og “dybdelæring”, og samtidig anerkjenne at de vekker begeistring fordi vi det er noe viktig vi kjenner igjen i dem, skriver professor Atle Skaftun.

Les flere blogginnlegg fra Lesesenteret.

Referanser:

Goodlad, J. (2004). A Place Called School: Twentieth Anniversary Edition (2 edition). McGraw-Hill Education.

Ivanič, R. (2009). Bringing literacy studies into research on learning across the curriculum. I M. Baynham & M. Prinsloo (Red.), The future of literacy studies. Palgrave Macmillan.

Lefstein, A., & Snell, J. (2014). Better than Best Practice: Developing Teaching and Learning through Dialogue (1 edition). Routledge.

Sidorkin, A. M. (1999). Beyond discourse: Education, the self, and dialogue. SUNY Press.

Skaftun, A. (2019). Å tenke sjæl og mene – foran Fagfornyelsen. https://blogg.forskning.no/lesesenteret/a-tenke-sjael-og-mene—foran-fagfornyelsen/1598015

Van Leeuwen, T. (2008). Discourse and practice: New tools for critical discourse analysis. Oxford University Press.