Pannekakeis i den blå timen. Foto: Lilja R. Bjarnadóttir
Pannekakeis i den blå timen. Foto: Lilja R. Bjarnadóttir

DEN LUNEFULLE ISKANTEN – lovende fremstøt og rask retrett

Skipet danset frem og tilbake langs iskanten. Isen snek seg stadig nærmere – nesten uansett hvor vi dro. Det var nesten som den kjente vårt nærvær og sendte ut lange, smale følere i all hast for å «ta oss».

Publisert

Vår første stasjon på dette toktet var P9 på «østkanten» av midtre Kvitøyrenna (Kart 1). Endelig skulle vi få komme i gang med arbeidet!

På den første stasjonen var havet 175 m dypt og her filmet vi en 225 m lang strekning langs havbunnen som viste seg å bestå av sedimenter av flere ulike kornstørrelser (Bilde 1). Mesteparten var sandholdig slam, men det var også en del grovere partikler som grus og steiner å se. Steinene danner et hardt underlag for ulike organismer som f.eks. rosa anemoner og gule fjærstjerner som «klistrer» seg fast og står «på vift» i strømmen. Biologene var begeistret over innslaget av arktisk fauna som man ellers kun ser på store dyp lenger sør. Dette kommer det en egen toktdagbok om snart.

Det første glimtet av havbunnen i Kvitøyrenna. Sandholdig slam med grus og stein, noen steder med rosa anemoner og gulbrune fjærstjerner. Avstanden mellom de røde laserprikkene er 10 cm. (Bilder: MAREANO/HI)
Det første glimtet av havbunnen i Kvitøyrenna. Sandholdig slam med grus og stein, noen steder med rosa anemoner og gulbrune fjærstjerner. Avstanden mellom de røde laserprikkene er 10 cm. (Bilder: MAREANO/HI)

Etter første stasjon beveget vi oss videre langs iskanten til vår andre stasjon som lå litt lenger sør. Etter det ventet tredje stasjon litt lenger vest, og på dette viset tråklet FF «G.O. Sars» videre fra stasjon til stasjon resten av dagen – dansende frem og tilbake langs iskanten (Kart 1). Flere ganger måtte vi avbryte våre fremstøt mot stasjoner pga. at isen kom farende eller lå faretruende nær. Iskanten snek seg stadig nærmere – nesten uansett hvor vi dro. Det var nesten som den kjente vårt nærvær og sendte ut lange, smale følere i all hast for å «ta oss».

Pannekakeis i vakkert arktisk lys. (Foto: Lilja R. Bjarnadóttir)
Pannekakeis i vakkert arktisk lys. (Foto: Lilja R. Bjarnadóttir)
Svart linje indikerer FF "G.O. Sars" sin rute langs iskanten. Iskanten vist som heldekkende hvit flate der den var i starten av dag to og flate med hvite prikker der den lå om kvelden. (Kart: Lilja R. Bjarnadóttir & Valérie Bellec).
Svart linje indikerer FF "G.O. Sars" sin rute langs iskanten. Iskanten vist som heldekkende hvit flate der den var i starten av dag to og flate med hvite prikker der den lå om kvelden. (Kart: Lilja R. Bjarnadóttir & Valérie Bellec).
Lenger sør i Kvitøyrenna fant vi noen isfrie områder. (Foto: Lilja R. Bjarnadóttir, NGU)
Lenger sør i Kvitøyrenna fant vi noen isfrie områder. (Foto: Lilja R. Bjarnadóttir, NGU)

Mot slutten av vår andre dag i Kvitøyrenna hadde vi rukket å dekke totalt 12 stasjoner på kryss og tvers av Kvitøyrenna og fra 70-330 m dypt vann. I denne delen av Kvitøyrenna består berggrunnen av gamle krystalline bergarter som er svært motstandsdyktige mot erosjon, men likevel er det en del løse sedimenter å finne her også. Vi har sett variert havbunn med grove sedimenter, berggrunn og med en blanding av grove og myke sedimenter (Bilder 4). Dyrelivet varierte i takt med bunntypen fra sted til sted. Noen dyr trives best på en hard bunn mens andre liker å ha det litt lunere og graver seg ned i myke sedimenter. Men som sagt, mer om det fra biologene.

Havbunnssedimentene varierte en del, både langs det enkelte videotransekt og fra én stasjon til den neste. Noen steder kunne vi se berggrunnen stikke opp gjennom sedimentene. (Foto: MAREANO/HI)
Havbunnssedimentene varierte en del, både langs det enkelte videotransekt og fra én stasjon til den neste. Noen steder kunne vi se berggrunnen stikke opp gjennom sedimentene. (Foto: MAREANO/HI)

Når kvelden senket seg kom vi frem til stasjon P119, den stasjonen som ligger nærmest Storøya. Der ble vi vitner til en svært vakker solnedgang. Det var som om hele himmelen stod i brann og de små bølgene på sjøen lyste mot oss i rosa og oransje sjatteringer. Det hele var over på et blunk - sola hadde det veldig travelt med å komme seg ned bak horisonten og tilbake stod vi på G.O. Sars og gjorde oss klare for en travel nattevakt i Arktis.

Solnedgang ved Storøya, øst for Nordaustlandet på Svalbard. (Foto: Lilja R. Bjarnadóttir, NGU)
Solnedgang ved Storøya, øst for Nordaustlandet på Svalbard. (Foto: Lilja R. Bjarnadóttir, NGU)

Med mørket fulgte mindre velkomne opplevelser. Nå måtte vi vekk fra iskanten så raskt som råd. Skipperen hadde observert «rand etter rand» av pannekakeis som strakk seg lange og smale langs med Storøya og de måtte vi krysse før natta kom. Vi rakk det nesten – men den siste delen måtte vi kjøre med redusert fart og bruke en lyskaster for å stake ut en trygg rute. Den bittelille lysflekken sveipet i stille ensomhet over det enorme havet, mens kulden pustet oss i nakken og krøp rundt i hver krok. Det kjentes som noe var i gjære, stemningen var dempet og alle sanser skjerpet, dere vet – den følelsen av spenning og bange forutanelser. Vi lurte på hva natten og morgendagen ville bringe og håpet at vi ikke ble nødt til å avbryte toktet pga. is – når vi nå endelig var kommet i gang!