En aggressiv huleboer i Kveithola

Toktdagbok: Halvveis i toktet har vi seilt gjennom Polarfronten og så vidt kommet ned i høyarktiske vannmasser på om lag 800 meters dyp. Bunnterrenget og faunaen har så langt vært varierende, fra stein, fjell og grus på relativt grunt vann nær Bjørnøya, til mer finkornete sedimenter på dypere vann i Kveithola. Og vi har også sett dramatiske scener fra en aggressiv huleboer.

Publisert
Vi er om lag halvveis i datainnsamlingen vest for Bjørnøya (status lørdag kveld er at vi er ferdig med de røde stasjonene). Den dypeste halvdelen av området tar lengst tid å kartlegge. Helt i vest er dybden over 2000 meter, og det tar opp mot 1 timer time å fire ned videoriggen og annet innsamlingsutstyr. Dybdedata er vist som skyggerelieff i området dekket av multistråleekkolodd; data fra MAREANO og Universitet i Tromsø.
Vi er om lag halvveis i datainnsamlingen vest for Bjørnøya (status lørdag kveld er at vi er ferdig med de røde stasjonene). Den dypeste halvdelen av området tar lengst tid å kartlegge. Helt i vest er dybden over 2000 meter, og det tar opp mot 1 timer time å fire ned videoriggen og annet innsamlingsutstyr. Dybdedata er vist som skyggerelieff i området dekket av multistråleekkolodd; data fra MAREANO og Universitet i Tromsø.

To vannmasser møtes

Da vi ankom Bjørnøya med "G.O. Sars" for en ukes tid siden seilte vi inn i kaldt vann med minusgrader ned til 20 meters dyp, om lag 2 km vest for øya. Like under overflaten (skipets vanninntak) var temperaturen -0,6 grader, som økte 4,5 grader 8–10 km lenger vest. Dette tyder på at to vanntyper møtes i dette området og danner en front mellom kaldt vann og forholdsvis varmt atlanterhavsvann. Iskanten ligger like øst for Bjørnøya, og det kan ikke utelukkes at smeltevann fra isen er en medvirkende faktor til frontdannelsen.

Biologiske kontraster over korte avstander

På grunt vann vest for Bjørnøya er sjøbunnen erodert av sterke strømmer, som hindrer avsetning av fine sedimenter. Dermed består bunnen hovedsakelig av grus, stein og fjell. Bunndyrene er lett synlige, og danner ofte prangende og fargerike samfunn der man bl.a. kan finne svamp, sekkedyr, mosdyr, muslinger og snegl (se bildene nedenfor). Dette er dyr som krever et stabilt underlag, gjerne med sugeføtter eller andre mekanismer som "limer" dyrene til fast grunn.

På samme måte myldrer det som regel av dyr også i mudderbunn, slik vi har sett det i dypbassengene i Kveithola vest for Bjørnøya. I ett spadetak med bunnmudder kan flere titalls forskjellige arter være synlige for det blotte øye. Dyrene er små, men de er mange, og kan doble sin egen vekt på forholdsvis kort tid. Produksjonen (biomassen) av dyr som lever nedgravd i bunnmudderet er derfor ofte høyere enn på stein og fjell. Produksjonen kommer blant annet bunnfisk til gode, og etter hvert returneres næringsstoff tilbake til planktonproduksjon i vannmassene.

Øverst ses et frodig og fargesprakende bunndyrsamfunn på stein og fjellgrunn vest for Bjørnøya. Vi ser bl.a. flak av svamp som sitter "limt" fast til underlaget, buskformede kolonier av mosdyr som trenger stabilt underlag, og i bakgrunnen ses en kraftig flatedekkende samling av kolonidannende sekkedyr, samt mye, mye mer. I "ørkenbunnen" vist nederst derimot, ser vi ikke noe liv til tross for at det under overflaten myldrer av bl.a. mark og muslinger. For å studere disse samles de inn med grabb, mens "steinfaste" organismer samles inn med en spesiallaget liten forskningstrål.
Øverst ses et frodig og fargesprakende bunndyrsamfunn på stein og fjellgrunn vest for Bjørnøya. Vi ser bl.a. flak av svamp som sitter "limt" fast til underlaget, buskformede kolonier av mosdyr som trenger stabilt underlag, og i bakgrunnen ses en kraftig flatedekkende samling av kolonidannende sekkedyr, samt mye, mye mer. I "ørkenbunnen" vist nederst derimot, ser vi ikke noe liv til tross for at det under overflaten myldrer av bl.a. mark og muslinger. For å studere disse samles de inn med grabb, mens "steinfaste" organismer samles inn med en spesiallaget liten forskningstrål.

Aggressiv huleboer

Heller ikke på dette toktet har Mareano unngått å oppleve dramatikk blant naboene på havbunnen. Et kraftig krepsdyr, kalt Neohela, opplever at to småkarer, en kjapp eremittkreps og en mer langsom børstemark, forsøker å okkupere hulen. Dette er et eksempel på dyr som inne i mudderbunn, og har gjort seg avhengig av slik bunn for å finne skjul og komme i posisjon for fangst av mat.

Hvordan er Kveithola blitt til?

Kveithola, som Mareano kartlegger på dette toktet, er en øst-vest-gående fordypning på vestskråningen av Spitsbergenbanken, nordvest for Bjørnøya. Fordypningen er opp til 120 km lang, 15 km bred og 100-200 m dyp i forhold til kontinentalsokkelen i nord og i sør. Vanndypet varierer fra rundt 200 m i øst til 700 m i vest.

Fordypningen ligner flere andre tilsvarende forsenkninger på den norske kontinentalsokkelen, for eksempel Malangsdjupet utenfor Troms og Sklinnadjupet utenfor Trøndelag. Fordypningen er dannet av isbreer som har sklidd langs havbunnen fra Spitsbergenbanken i øst, der det har ligget et tykt isdekke. I løpet av titusenvis av år har det blitt dannet en avlang forsenkning, eller renne i havbunnen.

De eroderte sedimentene ble fraktet med isen vestover til kontinentalsokkelkanten, der de ble avsatt og raste videre ned mot dyp på rundt 2000 m. For rundt 14 000 år siden trakk isen seg tilbake fra Kveithola, mens den ble liggende på Spitsbergenbanken fram til for ca. 11 000 år siden.

Årets MAREANO-tokt til Kveithola undersøker bunnforholdene både i selve Kveithola, langs kantene av Kveithola helt øst til Bjørnøya, og på kontinentalskråningen vest for Kveithola.