Man skal ha orden i sysakene når man har tonnevis med utstyr og holde styr på. Her jobber geolog Ingrid med en av flere kjerneprøvetakere som er med ombord på toktet
Man skal ha orden i sysakene når man har tonnevis med utstyr og holde styr på. Her jobber geolog Ingrid med en av flere kjerneprøvetakere som er med ombord på toktet

En førstereisgutts betraktninger II

Toktdagbok, forsettelse av En førstereisgutts betraktninger: Etter at den første videolinjen var registrert fulgte de neste tett i tett. Mareano er det mest omfattende kartleggingsprogrammet i verden av sitt slag, og da holder det ikke med en enkel sondering her og der.

Videoriggen Chimera rakk så vidt å tørke og å få litt kjærlighet av instrumentingeniørene Sindre og Benjamin mellom slagene, før den på ny skulle begi seg ut på den lange veien ned til den mørke havbunnen igjen. På grunn av usikre værforhold i Barentshavet ble det tatt en beslutning om å framskynde første fullstasjon, og rundt middagstid på dag tre ble tråldekket gjort klart til den omfattende operasjonen. Siler og slanger ble gjort klare, pumpetrykket sjekket, grabber og trål lagt fram – alt for at selve prøvetakingen(e) skulle gå så knirkefritt som mulig.

En kollektiv spenning bygget seg opp på dekk i det de første sedimentprøvene ble heist opp de vel tre hundre meterne fra Kirkegårdens avgrunn. Dog ventet det ingen store overraskelser da grabben var hentet opp, ble åpnet, og 20 kilo blåleire dumpet ned i den store stampen som stod klar for å ta imot fangsten. Å skylle av alle millionene med ørsmå leirepartikler med skånsom hånd for ikke å skade mikroorganismene som skulle vaskes ut av prøven, viste seg å være en tålmodighetsprøve av en annen verden. Samtidig så vet man jo at et forskningsskip på denne størrelsen ikke akkurat er gratis i drift, og når det i tillegg er fire grabber til på vei opp fra dypet så gjør dette det å finne balansen mellom varsomhet og effektivitet til en vrien øvelse.

Selv om leiren som ble tatt om bord på skipet ved første øyenkast ikke var særlig ulik den jeg lagde ubrukelige skåler av i kunst og håndverk på barneskolen, viste det seg snart at det var en vesentlig forskjell. Når leiren omsider var vasket ut av prøvene, lå det igjen et tykt lag av ørsmå skapninger, pigghuder, leddyr og krepsdyr, i bunnen av en stor sil.

Etter mye vann og enda mer tålmodighet kommer havbunnens små beboere til syne i autosieveren på tråldekket om bord på G.O. Sars.
Etter mye vann og enda mer tålmodighet kommer havbunnens små beboere til syne i autosieveren på tråldekket om bord på G.O. Sars.

Mens prøvene ble vasket av biologene om bord, jobbet geologer og mannskap iherdig med innsamling av kjerneprøver av den samme havbunnen. Disse skulle videre til NGU i Trondheim for nærmere analyse, og kanskje gi oss en bedre forståelse av de drastiske endringene Barentshavet har gjennomgått de siste 20 000 år. Fra å bli gnagd ned av kilometertykke isbreer under siste istid til å bli et av de mest produktive havområdene på kloden. Når også disse prøvene var unnagjort var det duket for den marine rosinen i den biologiske pølsen, bomtrålen. Denne handy lille saken glir over havbunnen med en not som plukker med seg et representativt utvalg av organismene som holder til der, og vi forskere kan ta oss en velfortjent kaffetår mens vi venter på at trålbasen haler inn fangsten.

Når trålen så er kommet på dekk starter den store organiseringsjobben. Fangsten må sorteres, individer telles og veies før de enten sendes hjem igjen eller blir tatt vare på for videre analyser på land. Arbeidet gikk fort og systematisk, slangestjerner og kråkeboller ble raskt plukket opp med lange pinsetter og lagt hver for seg i egne bøtter. Det hele kunne minne om en litt pussig antrukket vennegjeng, som står med spisepinner og forsyner seg fra en stor hot-pot på et eksperimentelt Sichuan-kjøkken. Etter nærmere seks timers intensiv jobbing var den siste reken talt opp og akterdekket spylt noen lunde rent, og vi kunne puste lettet ut – den første fullstasjonen var gjennomført.

Fingerspitzgefühl og sans for system er gode kvaliteter når bomtrålen skal gjennomgås. Her ser vi organisering av slangestjerner, fisk, kråkeboller, børstemark samt stein og døde muslinger. Armfotingen i hånden ble sortert under «ymse/interessant».
Fingerspitzgefühl og sans for system er gode kvaliteter når bomtrålen skal gjennomgås. Her ser vi organisering av slangestjerner, fisk, kråkeboller, børstemark samt stein og døde muslinger. Armfotingen i hånden ble sortert under «ymse/interessant».

Hverdagen

På nyhetene, som gjerne surret i bakgrunnen i salongen på tredje dekk, meldte de om orkan og store materielle skader langs norskekysten. Men G.O. Sars lot seg i liten grad affektere av det ruskete lavtrykket som seig inn fra Island. Riktignok knuste en og annen mobilskjerm og noen kaffekopper i det en kraftig dønning sendte dem i dørken, men stort sett sto vi an greit av. Vi jobbet oss stille og rolig gjennom videolinjene og fullstasjonene, og dagene gled sømløst inn i hverandre. Det tok ikke lang tid før tidsregningen ble dirigert av stuerten. Arvid serverte egg og bacon til frokost på onsdager og søndager (slik har det visst alltid vært), noe som gjorde det mulig å holde brukbar orden på ukenes gang.

Etter hvert som toktet beveget seg mot stadig grunnere vann på Spitsbergbanken og forskere og mannskap ble varme i trøyen, utviklet G.O. Sars seg raskt til å bli en effektiv og velsmurt forskningsmaskin. Arbeidet gikk kontinuerlig, og det var ikke vanskelig å fylle tiden. Instrumenter måtte vedlikeholdes, utstyr måtte fikses, data måtte innsamles, prosesseres og registreres, kråkeboller telles, slangestjerner veies og, ikke minst, måltider fortæres. Det er ikke uten grunn at også tredemøllene og ergometersyklene i trimrommet nærmest gikk kontinuerlig.

Magi fra byssen på en tilfeldig torsdag: Tett mellom høydepunktene
Magi fra byssen på en tilfeldig torsdag: Tett mellom høydepunktene

Det undersjøiske landskapet var i stadig forandring, og stadig nye og (for meg) ukjente arter viste seg både på monitorene i videorommet og i bunnprøvene våre. Før toktet hadde jeg et håp om å gjenkjenne en sjølilje (crinoide), den mest obskure biologiske klassen jeg kjenner til, og kanskje på denne måten å skaffe meg en smule biologisk kredibilitet blant de andre toktdeltakerne. På tross av det noe misvisende navnet, er faktisk sjøliljene en fjern fetter av sjøstjernene, og slettes ikke noen plante. Selv om det ikke er alt for mange som har sett crinoider i levende live, så er de godt kjent i det geologiske arkivet. Jeg har selv tatt med utallige elever og geologientusiaster rundt på øyene i Oslofjorden for å se på fire hundre millioner år gamle fossiler av disse majestetiske skapningene. Man trodde faktisk lenge at sjøliljene tilhørte fordums tid, inntil havforskeren G.O. Sars (som ganske riktig har gitt navn til skipet vi nå er på) sensasjonelt nok fant flere levende eksemplarer av en ukjent sjølilje-art under bunnskraping i Vestfjorden i 1864.

Og honen pitle stod ikke lykken meg bi, etter mange sene kvelder i videorommet fikk jeg endelig se en sjølilje danse over den store skjermen. Det skal dog sies at det påfølgende gledesutbruddet mitt skapte nok mer forundring (eller snarere bekymring) enn den biologiske anerkjennelsen jeg hadde håpet på, men det la ikke lokk på stemningen. Henrykkelsen ble desto større av at den neste bomtrålen fikk med seg flere av de små krabatene opp på tråldekket! Neptuns velsignelser kjente ingen grenser, og jeg klarte ikke å la fotomuligheten gå til spille.

En sjølilje ervervet av en gavmild bomtrål. Fortidens sjøliljer kunne være flere titalls meter høye, på Malmøya i Oslo kan du finne en fossil med stamme på oppunder syv meter.
En sjølilje ervervet av en gavmild bomtrål. Fortidens sjøliljer kunne være flere titalls meter høye, på Malmøya i Oslo kan du finne en fossil med stamme på oppunder syv meter.

Dagene passerte raskt, og var fylte av små og store høydepunkt, både av den biologiske, geologiske og gastronomiske sorten. Vi fikk selskap på tråldekket av både kloskate, vortekjeks, nakensnegler i alle regnbuens farger, samt det som viste seg å antakeligvis være den nordligste Pirolen som noensinne er observert. (Les mer om den uvanlige blindpassasjeren her).

Da en nysgjerrig finnhval bestemte seg for å sette opp et lite show rundt skipet da vi registrerte den aller siste stasjonen, føltes toktet på mange måter fullbrakt. Med noen imponerende blåster vinket hvalen farvel fra Barentshavet, og G.O. Sars satte kursen sørover mot fastlandet igjen. Det skulle enda ta nesten et døgn før vi kunne skimte de første fjelltoppene i horisonten, og med nordlyset flagrende over skorsteinen gled vi inn Grøtsundet mot Tromsø. Det var både tomhet og glede å spore i blikkene til toktdeltakerne da vi nærmet oss kai rundt midnatt, og det var en geolog som skulle uttale det flere med ham tenkte: «Tro om vi rekker en runde i Storgata før stengetid?»

Powered by Labrador CMS