Selv om fartøyet har klart seg fint gjennom uværet uten en skramme, så kan ikke det samme sies om bankene på havbunnen under, for flere steder har det blitt observert tydelige furer i landskapet.

Furene varierer i størrelse, og er ofte flere meter dype, med titalls til hundretalls meter bredde, og de kan strekke seg over flere kilometer. Furene ser ikke ut til å ha en bestemt retning, men kan gå på kryss og tvers av hverandre.

Furene er tolket til å være spor etter isfjell, som på slutten av siste istid, for rundt 13 000 år siden, skurte ned i havbunnen etter å ha kalvet fra et isdekke. Den varierte retningen på furene kommer av at isfjellene har blitt ført med vind eller havstrømmer, og da er det ikke så rart at de forskjellige generasjonene går i ulik retning, ettersom det har blitt produsert isfjell over flere hundre år.

Når et isfjell treffer havbunnen vil det skyve sedimentene, som ligger foran seg, ut til sidene. Slik dannes furene med små rygger på hver side, som en plog pløyer spor i åkeren. Derfor har disse sporene i havbunnen fått navnet pløyespor, et passende navn syntes vi!

Men her gror det ikke poteter. Ryggene, som ligger utsatt til mot utvasking fra havstrømmer, består ofte av blokker og stein som danner en hard og gunstig grobunn for dyphavskoraller og andre spesielle arter som trives her.

Pløyesporene, som isfjellene har etterlatt seg på Frøyabanken, ser ut til å forsvinne på dyp over 300 meter. På denne tiden stod havnivået omtrent 100 meter lavere enn i dag. Det betyr at de største isfjellene må ha vært over 200 meter høye. Det er altså riktig, bare toppen av isfjellet synes over vann.