Etter en uke med pålagt karantenetid med tilhørende antigen-testing og negativt PCR-resultat på grunn av irske koronarestriksjoner var det en glad gjeng som endelig kunne kaste munnbindet og spankulere opp landgangen til forskningsfartøyet som leies ut av Irlands havforskningsinstitutt.

Skipet ble levert fra Damen Shipyards i 2002 og har et fast mannskap på 15 samt både sauna og utkikkstønne. Skipet måler 65,5 meter fra hekk til baug, og selv om dette kanskje kan høres sprekt ut så er dette et forholdsvis lite fartøy i Mareano-sammenheng. Og en tre tonns ROV med tilhørende pilotcontainer på dekk gir ikke akkurat mer dekkplass å boltre seg på.

Det krevde med andre ord både kreativ logistikk og fingerspitzgeful for å få plass til alt av stamper, bøtter, grabber, kjerneprøvetakere, vaskestasjoner, reserveutstyr og annet krimskrams. Skipets mannskap viste både barmhjertighet og velvilje fra første stund, noe som gjorde at lastingen gikk som smurt og alt nødvendig utstyr ble omhyggelig plassert der vi lirket fram en plass på det etter hvert rimelig fullastede dekket.

I det landgangen ble dradd inn og Celtic Explorer sklei ut Grøtsundet ringte middagsbjellen og vi fikk vårt første møte med messen: Et koselig og intimt spiserom med havgløtt og et staselig bilde av Statsraad Lehmkuhl på veggen. Stuert Jimmy og assistent Kenny var, i likhet med det øvrige mannskapet, overmåtelig joviale og vennlige iblandet god autentisk irsk freidighet. På menyen stod to typer curry og is til dessert – en finfin introduksjon til det tradisjonelle irske cuisine, med andre ord.

Etter aftensmåltidet hadde toktleder Pål kalt inn til det obligatoriske første toktmøtet der vi gikk gjennom seilingsruten, toktplan, praktiske gjøremål og hvilke mulige utfordringer vi kunne støte på. Sistnevnte punkt må nok sies at spiste opp brorparten av møtetiden: Det hadde nemlig vist seg at det, overraskende nok, ikke var rett frem å få våre velutprøvde og rigide system til å kommunisere med «fremmede» instrumenter og utenlandsk dataflyt. Både geologer, biologer og dataansvarlige skulle få mer enn nok å fylle det neste halvannet døgnene med, i form av endeløs prøving og feiling av alt fra instrumentparametere til filoverføring.

Den største hodepinen hadde nok datatrollmannen Kjell, som fikk ansvaret for å sømløst flette sammen informasjonsflyten til både skip og forskerteam i et felles system. Stakkars mann. Innimellom slagene fikk vi luftet hodene med å rigge til prøvetakingsutstyr på dekket, og etter (nok en gang) et eventyrlig samarbeid med det imøtekommende mannskapet må vi si oss meget fornøyde med set-up’en til både vaskestasjoner og våtlabb.

Like før middagstid på toktets tredje døgn ankom vi den første videostasjonen, og mens toktdeltakerne mesket seg med svinestek og Banoffee pie (en ny personlig favoritt) gikk skipet akustiske transekter for å kartlegge noen interessante strukturer på havbunnen som både geologene og biologene om bord var veldig ivrige etter å få tatt en nærmere kikk på. Strukturene ligger på sokkelkanten vest for Sørkapp på Spitsbergen på rundt 800 meters dyp, og er relatert til gasslekkasjer på bunnen.

Ved vaktskifte klokken 20.00 gjorde ROV-crewet seg klare til å sjøsette Holland 1 (midlertidig omdøpt «hollandaise»). Stemningen var stor på dekk og da den imponerende ROV’en ble låret over rekken og brøt vannoverflaten med et mekanisk svalestup.

Naturlig nok steg stemningen i takt med dybdemåleren, men en viss nervøsitet begynte å spre seg da vi mistet kontakten etter 500 meter. Den spente atmosfæren skulle snart vise seg å være i aller høyeste grad begrunnet, og da den fjernstyrte ubåten fikk bunnkontakt visste vi derfor ikke verken hvor den befant seg eller hvor dypt den hadde dykket.

Intrumentmagiker Lukasz, toktleder Pål, ROV-general Paddy og i grunnen alt av mannskap som ikke alt hadde køyet feilsøkte så svetteperlene sprutet. Videolinken var til tross for dette helt på stell, og for de vakthavende på videolabben på femte dekk betydde det at de kunne benytte tiden til å se seg litt rundt på havbunnen rundt landingsstedet. På spørsmål til toktlederen om det var mulig å starte logging var det enkle svaret: «Better not. We can only record problems at this point». Ærlig sak, og etter en liten time med prøving og feiling ble løsningen å stige med ROV’en til en dybde der kommunikasjonslinjen fungerte og resette navigasjonssystemet. Dette gikk som smurt, og derfra og ut var loggingen av første stasjon et barneskirenn – videolinjene ble kjørt med stødig hånd både fra piloter og styrmenn og de sedvanlige latinske navnene på kjente og kjære arter ble lystig og entusiastisk slengt ut fra alle kanter av videorommet og omhyggelig notert ned i loggesystemet.

Celtic Explorer satte kursen rett nord med destinasjon Longyearbyen for å plukke opp litt ekstra utstyr, men jammen fikk vi ikke tid til å gå noen transekter i nydelig polarvær og gjøre et dykk ned til 1600 meter på veien! Innseilingen til Longyearbyen ble en minneverdig affære med både hvalshow og delfinkortesje inn Isfjorden, og smilene satt løst både blant forskere og mannskap da vi på femte dagen ankret opp i Adventsfjorden for å få om bord utstyret og streame Champions League-kvalik i videorommet. Etter den gedigne skuffelsen på Stadion Maksimir fant vi ut at det var best å få opp dampen, og allerede før midnatt var ny kurs satt – vi er nå på vei videre nordover mot stasjonene nord for Spitsbergen og gleder oss til å bli bedre kjent med bunnforholdene der oppe helt ved verdens ende.