Etter halvannet døgns seilas ankom vi det planlagte området og gjorde oss klare for første utprøving av Munin i åpent hav. Norskehavet lå speilblankt og badet i sol da skipet la seg i posisjon og mannskapet klargjorde vitenkapstorpedoen til sjøsetting. Spenningen var stor på akterdekket da farkosten gikk i vannet og startet opp propellen for å dykke ned i det store ukjente. Munin trengte litt starthjelp for å bryte gjennom det paddeflate havet, men jubelen stod i taket da den med litt hjelp av bølgeskvulp fra lettbåten vendte nesen nedover og forsvant.

Gleden ble dessverre kortvarig, da farkosten snart bestemte seg for at den trivdes bedre på soldekket enn i det kalde havdypet og returnerte til overflaten etter kort tid. Dykket var mislykket, og det var duket for en omfattende feilsøking i kontrollrommet på moderskipet. Programvare ble oppdatert, kommandoer ble gjennomgått med argusøyne og hver digitale stein ble vendt i håp om å finne roten til våre sorger. Dessverre (igjen!) var det varslet et skifte i været, og bølgene begynte å tordne seg opp rundt oss – vi måtte sette kurs mot roligere farvann og stå an av.

Ny dag, nye muligheter. Etter heroisk innsats av Munin-pilotene og support-teamet fra Kongsberg som fulgte fra land var vi klare for et nytt forsøk. Det ble bestemt at Munin skulle starte dykket i grunnere vann, for så å vippe seg over sokkelkanten og nedover i vannsøylen. Det var ikke fritt for litt ukontrollert neglebiting både blant mannskap og forskergruppe da Munin igjen ble sjøsatt, satte i gang propellen, dykket ned i bølgene og ble borte.

På storskjermene på skipet fulgte vi nøye med på Munins dybdemåler mens den sakte, men sikkert sank nedover mot havbunnen: 20 meter… 30 meter…. 100 meter… 200 meter! Farkosten nådde bunnen på sokkelen og den kollektive lettelsen og ekstasen kan kun beskrives som elektrisk. I løpet av de neste timene gikk Munin systematisk og kontrollert gjennom en rekke kartleggingsmetoder og både batymetri, backscatter, HiSAS, vannkolonnedata, sedimentekkolodd og fotografier ble samlet inn i tur og orden.

Etter fem timer som havbunnsforsker startet Munin oppstigningen mot dagslys, og brøt overflaten nøyaktig etter planen – på meteren der den skulle. Hele resten av dagen bar skipet preg av bemerkelsesverdige brede smil, stor optimisme og magi fra byssen. Sjeldent har man opplevd en bedre pinse.

Dagen etter tok det grumsete været oss igjen, og nok en gang var Munin strandet på akterdekket i påvente av bedre vær. Heldigvis hadde vi nå fått inn over en terrabyte med ferske forskningsdata som bare sitret etter å bli analysert. Time etter time satt vi klistret til storskjermen mens vi gjennomgikk de ulike instrumentene fra farkosten. Ble vi imponert? Absolutt! Ville vi ha mer? 100% sikkert! Frustrasjonen var derfor gnagende da været ikke viste noen tegn til å lette.

Vi undersøkte alle mulige alternativer, men i alle aktuelle kartleggingsområder langs sokkelen var bølgehøyden forventet å skape mer skade og hodebry enn forsvarlig. Den overraskende løsningen for å komme unna uværet var like enkel som den var uventet: Vi fikk tillatelse fra øverste hold til å samle inn data innaskjærs i et begrenset område! Så G.O. Sars satte kursen østover for å gjøre et siste dykk i fjordene på Sunnmøre. Her samlet Munin inn multistråle- og sonardata langs en bratt fjordskråning før en fantastisk seilas i et dramatisk kystlandskap i strålende sol fulgte på ferden til Bergen for avmønstring.

Et spennende og annerledes MAREANO-tokt er gjennomført, og vi har samlet inn store mengder data som skal brukes til å planlegge hvordan fremtidens havbunnskartlegging skal foregå. Til tross for noen voksesmerter viser bruk av AUV stort potensiale for kartlegging og innsamling av data av høy kvalitet. Det blir interessant å følge utviklingen videre!