Den bunnlevende maneten Ptychogastria polaris er et vanlig syn i store deler av Kvitøyrenna. Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet
Den bunnlevende maneten Ptychogastria polaris er et vanlig syn i store deler av Kvitøyrenna. Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet

I fjærstjernas rike

Toktdagbok: Som en del av Svalbard, langt i nord, ligger Kvitøya. Dette er også den østligste øya i Norge. På den isfrie vestlige pynten av øya ble levningene etter den svenske ekspedisjonen ledet av ingeniøren Salomon August Andrée funnet i 1930, 33 år etter at de omkom i et mislykket forsøk på å nå Nordpolen med luftballongen «Ørnen». Men det er en annen historie.

Publisert

"G.O. Sars" har den siste uka undersøkt dyreliv og sedimenter på havbunnen i Kvitøyrenna, renna som ligger mellom Storøya og Kvitøya. Det er flere grunner til at MAREANO prioriterer å kartlegge dette området. Dyrelivet i området vil være spesielt utsatt for klimaendringer. Det representerer nemlig et grenseområde hvor atlantisk vann har innflytelse på temperatur, saltholdighet og strømforhold ved bunnen. Derfor er det viktig å ha relevant bakgrunnskunnskap om miljø og artssammensetning for å kunne dokumentere eventuelle endringer raskt. En annen viktig grunn er å dokumentere forekomster av sårbare naturtyper på bunnen for å regulere evt fremtidig fiskeri. Dette er spesielt aktuelt i den nordlige delen av Kvitøyrenna.

Tallerkenis og issørpe. Vi skimter Storøya i bakgrunnen. Fotograf: Pål Buhl-Mortensen.
Tallerkenis og issørpe. Vi skimter Storøya i bakgrunnen. Fotograf: Pål Buhl-Mortensen.

Hvordan er det så med dyrelivet i Kvitøyrenna? Vi er i fjærstjernenes og blomkålkorallenes rike. Men vent et øyeblikk, på en måte er dette et deja vu, har vi ikke vært her før? Nei, ikke her, men vi har sett denne faunaen før. På kontinentalskråningen av Norskehavet - og med et annet prosjekt - på Jan Mayen-ryggen. Ikke bare fjærstjernen Heliometra glacialis og ulike blomkålkoraller (antageligvis i slektene Gersemia og Pseudodrifa), men også andre særegne arter som den bunnlevende maneten Ptychogastria polaris, sjøstjerna Urasterias lincki og sylindersjørosen Cerianthus vogti er representanter for en arktisk fauna som også finnes i store deler av det dype Norskehavet.

Urasterias lincki er en av de vanligste store sjøstjernene i Barentshavet, men også den finner vi på skråningen i Norskehavet. Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet
Urasterias lincki er en av de vanligste store sjøstjernene i Barentshavet, men også den finner vi på skråningen i Norskehavet. Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet

Det er kraftige gradienter i temperatur og saltholdighet i Kvitøyrenna, både fra nord til sør og fra topp til bunn. Innflytelsen av atlantisk vann er sterkest i nordlig del, mens i sørlig del påvirker arktisk vann bunntemperaturen særlig på østlig side. I sørøst er det kaldest i overflata (-1,75 °C) og litt varmere -1,25 °C) nedenfor 60 m dyp. I nord er temperaturen høyere og ligger på rundt 1,5 °C dypere enn 150 m.

Fjærstjerna Heliometra glacialis kan forekomme i store tettheter i Kvitøyrenna. Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet
Fjærstjerna Heliometra glacialis kan forekomme i store tettheter i Kvitøyrenna. Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet

Mange steder så vi tette bestander av fjærstjerner. Prøver tatt med bomtrål kunne bekrefte at det dreier seg om to arter, Hathrometra sp. og Heliometra glacialis. Sistnevnte er desidert den vanligste. Flere ganger har vi sett små ringbuk ligge rolig eller bevege seg langsomt rundt i armene til fjærstjerna Heliometra glacialis. Hva den gjør der vet vi ikke. Hviler den der? Finner den mat der, eller kanskje det er et trygt sted?

Små fisk, slik som denne nordlige ringbuken, var blant fiskene vi observerte i Kvitøyrenna. Vi har ofte sett den i armene til fjærstjerna Heliometra glacialis. Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet
Små fisk, slik som denne nordlige ringbuken, var blant fiskene vi observerte i Kvitøyrenna. Vi har ofte sett den i armene til fjærstjerna Heliometra glacialis. Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet

Noen steder har vi også observert «enger» med blomkålkoraller. Det dreier seg om minst to arter av slektene Gersemia og Pseudodrifa. Disse blomkålkorallene er viktige for slangestjerna medusahode (Gorgonocephalus sp.). Blomkålkorallene har ofte unge individer av medusahode sittende imellom grenene. De vokser opp der.

Blomkålkorallene er et viktig oppvekststed for medusahode-slangestjerner (Gorgonocephalus spp.). Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet
Blomkålkorallene er et viktig oppvekststed for medusahode-slangestjerner (Gorgonocephalus spp.). Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet

Fraværet av store fiskearter er påtagelig i den sørlige halvdel av Kvitøyrenna, på dette toktet. Fiskene som vi så var små arter, så som flere arter av ringbuk og knurrulker.

Arktisk knurrulke, anemone og Gersemia – blomkålkoraller. Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet
Arktisk knurrulke, anemone og Gersemia – blomkålkoraller. Fotograf: Mareano/Havforskningsinstituttet