Dette viste seg å stemme godt og vi kom ganske raskt opp i en del drivis. FF Kronprins Haakon skjærer seg gjennom den tynne isen og skyver de små isfjellene forsiktig unna. Om bord merker vi overraskende lite til det hele, kun lette rystelser som går gjennom den 100 m lange isbryteren. Det er en veldig stabil båt, og overraskende stillegående i tillegg.

Det er stor variasjon i størrelsen og tykkelsen på drivisen. Noen isflak spretter unna når båten dulter bort i dem, mens andre ligger på latsiden og viker nærmest motvillig til siden.

Mesteparten av isflakene er flate i toppen og av begrenset størrelse, mens andre er høyere og inneholder lommer eller lag av sedimenter. De sistnevnte er sannsynligvis isfjell som har kalvet fra breer.

Det veksler mellom områder der flakene legger seg pent og pyntelig inntil hverandre som puslebiter, og partier med mer rotete skruis. Isflakene er mest hvite og lyseblå, stedvis med mindre innslag av gul, brun og grå. Flere av de har små har forsenkninger med vann som ser ut som forlokkende turkise badekulper, men det blir med tanken, da havet holder en forfriskende badetemperatur på -1° C.

Mange har også sprekker, der man kan se polartorsken pile rundt. Andre ligner mest på skulpturer av mennesker eller dyr. Vi så flere som lignet på isbjørner og førte til at sommerfuglene i magen kviknet til et lite øyeblikk - men selve kongen av Arktis hadde vi så langt ikke observert. Uansett form og farge er isfjellene både vakre og beroligende å bivåne, der de driver nonchalant forbi vinduene.

Vi begynte undersøkelsene våre i den nordøstlige delen av Kvitøyrenna. Her er havbunnen preget av morenelandskap og pløyespor etter isfjell. Video-opptakene fra havbunnen viser at det veksler mellom sandig bunn med mye store steiner og mindre områder med bløtere bunn. Vannet holder mellom -0,2 og -1 grad ved bunnen, og dyrene her er hovedsakelig arktiske arter med en nordlig utbredelse. Det kommer snart en egen toktdagbok som forteller mer om dette.

På en av fullstasjonene, der vi bruker mange ulike typer redskap og det var mye aktivitet på dekk, kom det en nysgjerrig isbjørn svømmende. Den syntes vi var såpass interessante at den haiket med et isfjell som kom drivende for å få litt bedre utsikt.

Mens vi arbeidet her hadde vi stort sett åpent hav. Vi hadde et håp om at isforholdene etter hvert ville bli gunstigere i de planlagte områdene langs sokkelkanten enda lenger nord – men foreløpig ventet vi tålmodige med is i magen. Etter to dager med sørøstlig og østlig vind og nye satellittbilder som viste at isen hadde beveget seg lengre nordover, bestemte vi oss for å gå til de mest utilgjengelige området for dette toktet på over 81,5° grader, og begynte med SK09 - helt øst mot den russiske grensen.