En liten, men hjertelig hilsen fra havet #altblirbra…

Med miniubåt på dypt vann

Toktdagbok: Selv om Aktivneset som fiskebank ble oppdaget så tidlig som i 1885 er det lite liv å se rundt oss fra ‘G.O. Sars’ sitt rorhus. Ikke er det andre skip å se, og etter at vi forflyttet oss lenger øst til dyphavet utenfor Garsholbanken, bare en og annen enslig måke. På 1000 meters dyp derimot, er de tusener av år gamle bunnsamfunnene i full aktivitet.

I forbindelse med neste års kartlegging ned til 3000–4000 meters dyp i Norskehavet tester vi under dette andre av årets Mareano-tokt en teknikk basert på videofilming fra ROV (‘remotely operated vehicle’). En tilhørende ROV-garasje og prøvetakingsutstyr slepes over bunnen, mens selve ROV-fartøyet fjernstyres av to piloter som sitter trygt om bord G.O. Sars. Garasje-enheten kan ta inntil fem grabbprøver i ett dykk slik at man på dypt vann slipper å fire ned og heise opp utstyr mange ganger. Slik sparer man kostbar fartøytid, og så langt er erfaringene gode.

Da vi ankom området vest for Aktivneset startet vi kartleggingen på rundt 800 meters dyp og jobbet oss mot noe grunnere vann der bunnstrømmene er sterke, og lett kan ta tak i vår video-ROV med tilhørende ‘garasje’ og prøvetakingsutstyr. Heldigvis var de grunneste partiene med sterkest strøm kartlagt under Mareanos foregående tokt som benyttet vår velkjente videorigg ‘Chimaera’.

Miniubåtens ‘garasje’ fotografert på 800 meters dyp ved Aktivneset. Garasjeenheten er utstyrt med fem grabber for samtidig prøvetaking av bunndyr og sedimenter. Kabelen fra garasjeenheten leverer strøm og styringssignaler fra forskningsskipet G.O. Sars og ned til både garasje og den fjernstyrte miniubåten. Bildet er tatt fra videokamera montert på miniubåten.

I tillegg til utprøving av video ved hjelp av ROV, tar vi dobbelt opp av grabbprøver, der ett prøvesett tas med ny teknikk og ett med den hittil brukte grabbteknikken hvor kun én prøve kan tas for hver nedfiring. Etter at prøvene er opparbeidet og artsidentifisert, undersøkes det om de to metodene samler inn bunndyr forskjellig, og eventuelt hvor store forskjellene er. Imidlertid har miniubåtens vinsj gitt fra seg stygge lyder under opphaling og gitt oss mer spenning enn ønskelig. Men heldigvis har vinsjen holdt stand så langt i toktet, og alle prøvene er hittil berget opp i god behold.

Denne kråkebollen har vi ikke sett før i de 15 årene Mareano har drevet med kartlegging av våre havområder. Her ser vi den langsomt ‘pløye’ seg gjennom mudderbunnen på flere hundre meters dyp i eggakanten vest av Garsholbanken utenfor midt-Norge.
Brisingasjøstjernen (Brisinga endecacnemos) er i Artsdatabanken registrert på kun åtte lokaliteter her til lands, de fleste i Trøndelag. Dette flotte eksemplaret ble sett under videofilming på 700 m dyp 260 km vest for Sklinna. Arten ble beskrevet vitenskapelig av den kjente biologen og eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen, som ga den navn etter Frøyas halssmykke, Brisingamen (kilde: Store norske leksikon).
Store rasblokker av kompakte sedimenter vitner om Storeggaraset; et gigantisk undersjøisk skred i Norskehavet for over 8000 år siden. Dyrelivet ser ut til å like rasblokkene som danner forhøyninger i det ellers så flate mudder-landskapet på rundt 1000 meters dyp. Her har de god bunn å feste seg på og bedre tilgang på mat som filtreres ut fra vannet. For skala er det 5 cm mellom laserprikkene.
Vi lander på kanten av krateret nevnt i bildet ovenfor. Her nede blant alle dyphavssvampene (Asbestopluma furcata) er det tett mellom nesledyrene av de lilla sylindersjørosene (Cerianthus vogti) som har tentakelkransene utslått fra sin slimtube nede i sedimentene. De store oransje sjøanemonene og tufsete blomkålkorallene av slekten Gersemia samt flotte Corymorpha står oppreist med sin polyppstamme. Begge artene av Corymorpha glacialis og C. groenlandica er relativt store solitære hydroider som kan ligne litt på en blomst. I senter av dyret er det iøynefallende rosa gonoforer, som er strukturer der hver kjønnscellene dannes og frigjøres.
Her ser vi en «snegle-gravlund» nede i en forsenkning i et område der gassoppkommer tidligere har blitt beskrevet. Her nede på bunnen av forsenkningen kan strømmer og erosjon ha ført til en ansamling av tomme sneglehus. Eller kan det fortsatt være oppkomst av gass eller væske som fører til at sneglehusene ikke har blitt dekket naturlig av nedfallsmateriale over lang tid?
Ser du hvor blekkspruten har gjemt seg?
Miniubåten kjøres fra pilotrom om bord i G.O. Sars. To piloter kreves for å holde kontroll med VAMS-enheten (se bilde ovenfor) og miniubåten.
Powered by Labrador CMS